Oslo-politikere på bærtur

Bare begrepet ”aktivitetssone” i en debatt om bruken av Oslo-marka viser at politikerne som har foreslått det er på bærtur.
Én sone. Marka er én stor aktivitetssone som ikke trenger nye (store) inngrep for å gjøres mer tilgjengelig. Bruk heller penger på informasjonskampanjer om hvordan du skal komme deg ut i marka og hvordan du skal bruke den, enn på billige pr-triks for å lage en lov som ingen veit konsekvensene av.
Skeptisk. Begrunnelsen for å etablere aktivitetssoner er den store fortetningen som man forventer vil skje fram til 2030. Den skal, i følge forslagsholderne, sikre markagrensa og tilrettelegge for aktivitet til flere hundretusen nye Oslo-borgere. For meg virker det som nytale, nesten på linje med argumentene vi fikk høre i OL-debatten om at OL skal føre til enorm økning i folks aktivitetsnivå og til bedret folkehelse. Og selv om intensjonene er gode, stoler jeg ikke på om resultatet blir som fortalt.
Feil ende. Aktivitetssoner i marka er å begynne i feil ende. Sterkere fortetning i og rundt bykjernen i Oslo bør være et argument for nettopp å hegne om naturmangfoldet og bevare idretts- og friluftsaktiviteten som i dag foregår i marka. Flere og flere trenger villmarka, jo mer folk som blir bosatt i Oslo. I denne saken tror jeg vi må følge slagordet til noodlekongen Mr. Lee: ”kan ikke fjellet komme til deg, må du gå til fjellet.”
Det går en grense. Men det er forskjell på å sette opp gjerde på Prekestolen og et gelender på Besseggen for å gjøre den mer tilgjengelig for folk flest og å merke stien med røde Ter og legge jernbanesviller og rydde stein for å gjøre naturperlene mer tilgjengelig. Det går en grense for alt. Også i marka.
De svakeste foran seg. Det er lett å skyve de svakeste foran seg i en debatt om mer og bedre bruk av marka, ved blant annet å hevde at en åpning for aktivitetssoner også vil gjøre marka mer tilgjengelig for dem som er dårlig til beins eller har andre bevegelseshemninger. Flere hjelpere til dem som har problemer med å komme seg til marka og et totalt sett bedre offentlige tilbud for å gi dem som faktisk ønsker å komme seg ut er et bedre alternativ enn å finne på nye byråkratiske ord for friluftsliv. Ved å bedre det offentlige tilbudet slår man to fluer i en smekk og ikke et hensyn i hjel med det andre.
Skating i skauen. Det er også noe skjønt naivt over dem som i debattens hete fremmer skateparker og BMX-baner innenfor markagrensa som et godt argument for aktivitetssoner. På den ene siden overvurderer de ungdommens trang til å ta med seg skateboardet ut i marka og på den andre siden undervurderer de ungdommens ønske om å bruke gelendere og store flater foran tinghuset og Oslo rådhus til å filme nye triks. Hva med å tillate railing på C.J. Hambros plass? Det hadde blitt skaternes drøyeste aktivitetssone. Men, det skaper vel for mye støy for byrådet?
In my neighbourhood. Dette dreier seg ikke om å ikke tillate folk å komme til vårt nabolag (jeg bor på Bøler ved Østmarka). Tvert i mot. Da Aftenposten i sommer tipset Oslo-borgerne om fine joggeturer i og rundt Oslo var ikke én eneste rute lagt til Østmarka. Dumt fordi vi har Oslos beste terreng for løpe-, gå- og rullestolturer og noe vi som bor her ønsker å vise frem. Vi veit også at god bruk av skogen er den beste måten å verne den på. Flere får øynene opp for hvor bra det er i marka og god og fornuftig bruk sørger for at marka ikke gror igjen.
Aktivitetssoner i byrommet. Når byen fortettes er det ikke behovet for aktivitetssoner i marka som melder seg først, men behovet for lommer i og mellom boligområder. Hva med å regulere inn skateparker, BMX-baner, klatrevegger og fotballøkker i hvert nye boligprosjekt som planlegges og med et minimumsareale for denne aktiviteten?

Forslaget om aktivitetssoner i marka er et godt eksempel på at vi trenger politikerfrie soner i marka.