Claus Lundekvams mange kamper

Vi har hørt historien før: Suksessfull fotballspiller i England blir fanget av det gode liv og roter bort karrieren, helsa og familien i et evig jag etter alkohol, narkotika, gambling og damer. Men det har foregått i utlandet med utledninger vi er kjent med gjennom tippekampen. Ikke norske fotballspillere. Til nå.
Fra himmel til helvete. Historien om Claus Lundekvam fra han som liten gutt herjet på løkka i Bekkjarvik via kometkarriere i Brann til heltetilværelse og kapteinsbånd i Southampton og etablert spiller på det norske landslaget til fantasier om å starte som kokainsmugler, selvmordsforsøk og familiesammenbrudd er bare vond, vond og vond.
Kampen mot seg selv. Historier om kokain på nattbordet ved ektesenga, en paranoid mann som sovner i et tre med kjøkkenkniven i hånda og en mann som kjøper stoff på postordre og som beordrer familien til å kjøre ham til postkontoret for å hente stoffet fordi du selv har mistet lappen i fyllekjøring, kunne vært tatt ut av biografien til sjakkgeniet og galningen Bobby Fischer eller biografien til heavy metalbandet Mötley Crüe. Det er det ikke.
Det er historien til en nordmann som vokste opp ved havet i Norge, i en kjernefamilie med sunne verdier og som hadde alle forutsetninger for å leve livets glade dager etter endt fotballkarriere – en av de mest suksessfulle fotballspillerne i norsk historie. Men slik gikk det ikke for Claus Lundekvam. Da han la fotballskoene på hylla startet en ny kamp. Kampen mot seg selv.
Nye spørsmål. En kamp til, ført i pennen av Thomas Karlsen, er velskrevet, men til å bli uvel av. Den er lettlest, men ikke lett å fordøye. For selv om Claus Lundekvam åpner seg opp og gir oss et innblikk i et helvete vi ikke trodde gamle norske fotballhelter og landslagskjemper kunne havne i, og som vi egentlig har få forutsetninger for å forstå og mene noe om, sitter jeg igjen med flere spørsmål etter å ha lest boken. Hovedspørsmålet blir selvsagt Hvordan kunne dette skje? Men også: hva er galt med engelsk fotball? Og når damehistorier om gamle lagkamerater og små anekdoter om andres dårlige moral popper opp bør vi også stille oss spørsmålet om en som har levd på en løgn i 20 år også forteller sannheten når han også prøver å fortelle andres historie?
Som en kriminalroman.En kamp til er bygd opp som en kriminalroman der vi vet fasiten, men der vi hopper fram og tilbake mellom nåtid og fortid (slik vi kjenner fra tv-serien Colombo og Dostojevskijs Forbrytelse og Straff, uten sammenligning forøvrig). Det gir boka en nerve som jeg tror også fanger lesere som ellers ikke er så veldig interessert i fotball. Det er et godt grep. Hadde boka vært bygd opp kronologisk hadde mange falt av lasset før vi kommer fram til delene av boka som tross alt er det viktigste: Fallet.
For menigheten. Samtidig må det sies at mange av fotballhistoriene synes skrevet for menigheten og de som er godt innvidd i engelsk fotball. Boka hadde flere steder tjent på litt flere forklaringer og mer kontekst. Kanskje ikke i de delene som omhandler barndom og om det norske landslaget og tiden i Brann, men for dem som ikke følger engelsk fotball, særlig Southampton og det norske landslaget 24-7, tar noen ganger fotballsjargongen og fotballkodene overhånd. I enkelte passasjer blir fortellingene nesten stikkordspreget.
Fotballmenigheten leser denne boka uansett. Og de støtter Claus uansett. Jeg mener at denne historien bør røre og engasjere også dem utenfor fotballfamilien og at boka bør bidra til en større debatt om holdninger til rusmidler i idretten, legers ansvar når de skriver ut legemidler til idrettsfolk, rusomsorg og familiens plass i toppidretten, for å nevne noe.
Bok som terapi. Boka faller inn i en sjanger som er vel etablert i England, men som vi har mindre erfaring med her i Norge. Tidligere har vi fått bøker som Being Gazza: Tackling my Demons (2007) (om Paul Gascoigne), Stan: Tackling My Demons (2005) (om Stan Collymore), Kenny Sansom: To Cap It All (2008), Tony Adams: Addicted (1999) og Hero and Villain: A Year in the Life of Paul Merson (2000).
Felles for disse bøkene er at de har hatt et terapeutisk formål eller i hvert fall er et resultat av terapi. De kjente fotballspillerne forteller sin historie, legger tilsynelatende alle kortene på bordet, angrer og ønsker å gå videre. Dette kan både være god terapi og et godt stykke PR-arbeid.
Anger. En kamp til faller inn under denne sjangeren. I boka får vi bøttevis med innrømmelser og anger, men jeg savner allikevel noen refleksjoner rundt forskjellige situasjoner som til sammen har brakt Claus Lundekvam i den situasjonen han er i dag. En ting er å få diagnosen sexavhengig, narkoman og alkoholiker, noe annet er å fortelle hva som trigger denne avhengigheten (bortsett fra at man kanskje er genetisk disponert). Er det noe galt med fotballmiljøet i England eller er det den norske naiviteten som gjør at en oppegående mann havner i en så håpløs situasjon som det han har havnet i? Dreier det seg om et tabubelagt område som gjør at det foregår i det skjulte og er apparatet rundt toppidrettsutøvere godt nok til å fange opp dem som er i faresonen?
Selv om fortellergrepet som er valgt gir historien en spennende framdrift hadde kanskje en bok i intervjuform fått fram andre aspekter ved historien. Kanskje får vi disse intervjuene ved en senere anledning?
Fra sidelinjen. Det er selvfølgelig lett for meg å stå på sidelinjen å ønske dette og jeg har egentlig ingen rett til å kreve et slikt engasjement og jeg aner heller ikke om det hjelper Claus Lundekvam i hans ferd mot et bedre liv, men for oss utenforstående kan slike refleksjoner gi oss økt forståelse for hva som har skjedd og det kan gi et viktig bidrag til at andre ikke skal havne i samme smørja. Morten Heierdal i Antidoping Norge har gjort dette på en forbilledlig måte når det gjelder doping og det samme har fotballspilleren Ørjan Hopen gjort når det gjelder spillavhengighet. Jeg håper at Claus Lundekvam gjør det samme på rusområdet.
Kjærlighetserklæring.I bunn og grunn er boka en (forsinket) kjærlighetserklæring til familie og venner som har sett ham da alt var som mørkest. Kone og barn har hatt det helt forferdlig. Det samme har foreldre og søsken. Han har fått hjelp av gamle lagkamerater og av rusavhengige på de institusjonene han har vært på. Denne boka er også til dem. De har også hatt kamper å kjempe med Claus Lundekvam.

PS: En bagatell, men likevel et irritasjonsmoment gjennom hele boken er at jeg som Everton-supporter stadig vekk blir minnet på hvor mange ganger Claus Lundekvam har vært med å slå det blå laget fra Liverpool.
%d bloggere liker dette: