Er IOCs reformprogram allerede dødt?

Det var en selvtilfreds IOC-president Thomas Bach som presenterte de fem søkerbyene til OL i 2024 i forrige uke. Han har fått søkeprosessen inn i sitt spor. Men har vi fått et IOC slik han har lovet oss? Nei, er svaret mitt på det.
Store forventninger. Da IOC vedtok Agenda 2020 enstemmigog helt uten debatt i desember i fjor ble vi lovet et mer effektivt og åpent IOC og også billigere olympiske leker. De to siste store avgjørelsene til IOC viser at disse lovnadene er i ferd med å få kraftige sprekker under ett år etter at euforien sto i taket i kongresshallen i Monaco.
En fornøyd IOC-president Thomas Bach sammen med IOCs kommunikasjnsdirektør Mark Adams på pressekonferansen i Monaco i desember etter at IOC hadde vedtatt Agenda 2020. Foto: Andreas Selliaas.
Reformen som ikke kom. En av reformene som IKKE ble vedtatt under IOC-kongressen i fjor var å tillate IOC-representanter å besøke byene som ønsket å søke OL. Mange mener – meg inkludert – at Almaty ville slått Beijing i kampen om OL i 2022 (lekene som Oslo ønsket seg) hadde denne regelen blitt gjeninnført (den ble fjernet etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002).
Beijing vant med fire stemmers overvekt, men hadde Almaty gått av med seieren hadde paradoksalt nok ville intensjonen eller i hvert fall lovnaden i Agenda 2020 blitt innfridd: billigere leker og bedre etterbruk. Det ble den altså ikke.
Og prosessen fram til de fem kandidatene til OL i 2024 (Hamburg, Los Angeles, Budapest, Paris og Roma) er nok et varsel om at IOCs lovnader og uttalte intensjoner ikke oppfylles.
Tre tilbakeskritt. Det er tre ting i prosessen fram mot OL i 2024 vitner om det:
Hemmelige sonderinger. Et av de mest kostnadsdrivende elementene i OL-prosessen er at mange byer deltar og byr over hverandre. IOC ønsket å gjøre noe med denne kostnadsspiralen ved å tilby mer rådgivning og penger i søkeprosessen, men samtidig invitere søkere heller enn at hvilken som helst by kunne kaste seg på i dansen om å få lekene. Det betyr en mer likket prosess en det vi har sett tidligere fordi byer kan holde sitt kandidatur hemmelig helt til søknadsfristen utløper.
Det føles sikkert bekvemt for IOC, men bør være provoserende for befolkningen i de landene som dette gjelder. De får ikke vite noe før IOC først krever det. Men for IOC skaper dette også et troverdighetsproblem. Etter sterkt press fra pressen måtte IOC innrømme at dehadde vært i samtaler med Baku om disse lekene, men hadde sammen med det totalitære regimet at Aserbajdjan vil være en bedre kandidat i 2028. Hvorfor dette hemmeligholdet?
Hemmelige beslutninger. I henhold til Agenda 2020 er utsiling av OL-bykandidater etter et poengsystem byttet ut med et system der man tar for seg utviklingen av prosjektene, en temabasert prosess. Det innebar blant annet at søkerbyene ikke lenger skulle vurderes etter et såkalt ”questionnaire” som ble brukt av IOCs styre til å fjerne søkere fra listen for til slutt å ende opp med en shortlist (en begrenset søkerliste) av byer som kjempet om å få lekene. Slik situasjonen er nå kan alle de fem byene – hvis de kommer gjennom de forskjellige temabaserte fasene.
Det er nå satt opp tre datoer for evaluering av de fem byene (juni og desember 2016 og september 2017). I det gamle systemet var det full åpenhet om hvilken poengsum hver enkelt søkerby hadde – et sentralt poeng hos for eksempel Oslo2022 fordi Oslo hadde best skår i den første IOC-evalueringen. Denne åpenheten er helt borte nå.

Nå forelegger evalueringskommisjonen en hemmelig rapport til IOCs styre som på bakgrunn av denne rapporten velger hvilke byer som går videre til den endelige avstemmingen. Med andre ord et mer lukket system og mer hemmelighold.
Mer makt til enkeltpersoner. Denne lukkede prosessen gjør at IOCs styre med Thomas Bach i spissen får mer makt over hvilke kandidater som kjemper om å få OL. De kan fjerne kandidater uten at vi får vite beslutningsgrunnlaget og uten at de trenger å forklare hvorfor de velger som de velger.
I denne prosessen kan det være en fordel å ha landsmenn til stede i IOCs styre for å argumentere sin sak. Det har Los Angeles og Hamburg. For dem som ønsker mer åpenhet og flere tiltak mot korrupsjon er ikke dette en god utvikling.

Når IOC tidligere har blitt konfrontert med kostnadssprekk i forbindelse med OL har de skjøvet ansvaret og kostnadene over på vertsbyen og vertsnasjonen. Med systemet IOC har innført gjennom Agenda 2020 legger de nå til rette for at all skylden legges over på dem selv. Ikke bare når kostnadene går ut av kontroll, men også fordi IOC bryter sine egne lovnader om mer åpenhet og mer demokrati.