Sara Nordenstam: – Viktig å vise at jeg mestrer noen annet en svømming

– Noe av det kuleste jeg har opplevd i svømmebassenget er Lambertseters trippel på stafetten i 4x100m medley i NM 2010, sier Sara Nordenstam.

Det sier mye om hvor mye Lambertseter svømmeklubb betyr for klubbens mest suksessfulle svømmer gjennom tidene. I Lambertseter svømmeklubb tok Sara Nordenstam bronse i Beijing-OL i 2008, hun har gull, sølv og fire fjerdeplasser i EM, 49 NM-gull og fem kongepokaler og hun har to sølv i junior-EM.

Sara har også mange norgesrekorder, nordiske rekorder og europarekorder på samvittigheten.

Berg- og dalbanesvømmeren

OL-bronsen i Beijing i 2008 er uten tvil Sara Nordenstams største svømmebragd og den beste prestasjonen noen Lambertsetersvømmer har gjort i bassenget. Mange vil også regne bronsemedaljen i verdensidretten svømming som en av tidenes største norske idrettsprestasjoner på damesiden.

Men veien fram til de store svømmeprestasjonene har ikke gått i en rett linje for den svenskfødte svømmeren. Hun sier selv at karrieren hennes har vært en berg-og-dalbane, med sterk utvikling og gode prestasjoner som junior, sykdom og dårlig selvtillit i flere perioder og store oppturer med gull, rekorder og enormt gode prestasjoner sammen med lagkamerater i Lambertseter og på det norske landslaget.

Stort svømmetalent

Sara Nordenstam er født Lycksele i Sverige og kom til Norge med familien i 1993. Hun ble trent av sin mamma Carin fram til hun kom til Norge og begynte å svømme for Lambertseter svømmeklubb.

– Jeg har alltid fått høre at jeg har hatt talent og god treningsdisiplin og jeg har alltid hatt en storebror og storesøster å se opp til. I 1997 vant jeg og broren min Årsklassemønstringen (ÅM) i Norge. Vi var faktisk første søskenpar som har vunnet samme år i akkurat det stevnet. Jeg tok mitt første NM-gull i 1997.

Fem år uten personlige rekorder

I 2002 dro Sara Nordenstam til USA for å studere og selv om hun kom tilbake med to bachelorgrader fra Southern Methodist University i Dallas i Texas var oppholdet i USA en stor sportslig nedtur.

I 2004 tok Sara norsk statsborgerskap og ble på den måten aktuell for det norske landslaget og hadde dermed muligheten til å bli norsk deltager i OL i Beijing i 2008, så fremt hun greide å kvalifisere seg. Da hun kom hjem i 2006 var hun langt unna toppformen og toppnivået som krevdes for å komme seg til de olympiske leker i Kina.

– I USA ble jeg syk og i bassenget følte jeg at jeg svømte baklengs. Jeg stilte meg spørsmålet flere ganger om jeg hadde kastet bort talentet mitt. Forklaringen på at jeg svømte dårlig var at jeg hadde fått kyssesyken og TWAR og i tillegg begynte jeg å trene for tidlig etter sykdommen. Det forlenget den dårlige perioden. Med USA-oppholdet gikk totalt fem år uten å sette en eneste personlig rekord og jeg var 10-15 sekunder bak mine personlige rekorder. Det krever styrke og tålmodighet for å komme tilbake fra en slik periode.

Tilbake til trygge omgivelser og folk som har troen på henne

Etter denne massive nedturen var det godt å komme tilbake til trygge omgivelser i Lambertseter og til personer som hadde troen på henne og til et miljø som oppmuntret henne til å satse videre. Målet var hele tiden OL i Beijing.

– Da jeg kom tilbake i desember 2006 etter å ha tatt to bachelorgrader hadde jeg mistet troen på meg selv. Men Lambertseter hadde troen på meg, særlig treneren min Nils Uno Davidsen, og Cato Bratbakk og Per Arne Berens i styret, men også andre i klubben.

– Da jeg var på det sykeste spurte jeg Nils om jeg hadde det som trengtes for å komme meg til OL i 2008. Han svarte at jeg hadde den mentale biten på plass, men at han var usikker på den fysiske formen, men at det var verdt et forsøk å satse på OL.

Praten og støtteerklæringene fra de nærmeste støttespillerne i klubben gjorde at hun takket nei til jobbtilbud i New York for å satse mot det store målet – OL i Beijing i 2008. Det var nå eller aldri. Hun tok seg deltidsjobb i klubben og kjøpte seg leilighet på Lambertseter, men selv om hun hadde deltidsjobb i kontorene ved siden av bassenget var det tiden i vannet som tok mesteparten av tiden.

Sara hadde rask framgang og bare et halvt år etter at hun kom hjem til Norge satte hun sommeren 2007 sin første personlige rekord på over fem år. Den kom på 400 medley.

Landslagssjefen får henne på rett spor

Ikke lenge etter bredte det seg en usikkerhet om OL var mulig. Like før EM i mars i 2008 ble hun syk og hun var langt unna toppformen. En alvorsprat med landslagstrener Petter Løvberg om hva som skulle til for å komme seg til OL var det som måtte til for å komme på rett kjøl og for å få tilbake troen på seg selv igjen. Sykdommen skulle ikke knekke hennes OL-ambisjoner.

– Petter spurte meg om jeg virkelig ville til OL eller ikke. Han sa det er OK å si at man ikke vil til OL, men at jeg måtte ta noen viktige grep hvis jeg bestemte meg for å gå for OL. Og det gjorde jeg.

– Jeg perfeksjonerte meg, endret kostholdet, sov mer, tok ekstra løpeturer og hadde mer fokus på treningene. Jeg gjorde mange små grep og ble enda mer nøye med alt jeg gjorde. Jeg byttet også spesialdistanse fra å være medleysvømmer til å konsentrere meg om 200 bryst.

– Jeg økte også innsatsen min. Tidligere hadde treningsintensiteten min ligget på 85%. 85% er for mange et høyt nivå og kan gi gode resultater, men jeg greide å øke fra 85% til 100%. Denne økningen ga meg uttelling.

Sara Nordenstam deltok i flere stevner i juli 2008, blant annet i Frognerbadet og på to Mare Nostrum-stevner. På disse stevnene tok hun ti norske rekorder. Og i Barcelona i 2008 kvalifiserte hun seg til OL på den nye spesialdistansen 200 bryst.

Historisk OL-bronse

I Beijing-OL svømte Sara tre distanser – 200 medley, 400 medley og 200 bryst – og på alle distansene tok hun norske rekorder.

– Jeg svømte raskere og raskere i alle øvelser og jeg tenkte at det var viktig å ikke falle under for presset. Og så greide jeg å kvalifisere meg til finalen på 200 bryst! Jeg hadde fjerde beste tid inn i 200 brystfinalen, men gull var ikke realistisk trodde jeg. Jeg hadde troen på at jeg kunne få medalje, men det var svært viktig for meg å ikke tenke på plassering og kun ha fokus på å svømme fort!

– Det var selvfølgelig en kjempebig deal å komme til finalen! Og bronsemedalje var helt fantastisk! Da Alexander Dale Oen tok sølv på 100 meter bryst i Beijing var han den første mannen som tok en svømmemedalje for Norge. Da jeg tok bronse var jeg den første kvinnen som tok medalje! På den måten er jeg historisk.

Barndomsdrømmen

Sara Nordenstam har hatt OL-drømmen helt siden hun var liten.

– OL-drømmen har jeg hatt siden jeg var tretten år og jeg så svømmere som Misty Hyman, Susan O’Neill og Janet Evans under OL i Atlanta i 1996. De var mine store helter og forbilder. Jeg ville bli som dem.

– På det tidspunktet spurte jeg mamma om jeg kunne tatovere OL-ringene, men det fikk jeg ikke lov til, ikke før jeg kvalifiserte meg til OL, i hvert fall. Da jeg kom hjem fra Beijing med OL-bronse i bagasjen gjorde jeg det allikevel. Jeg tatoverte OL-ringene diskret på høyre fot. Mamma trodde jeg hadde glemt tatoveringsønsket og hun ble svært overrasket da jeg fortalte at jeg hadde gjort det. Jeg fortalte henne at jeg nå var gammel nok til å bestemme selv.

Fra amatør til profesjonell

Da Sara Nordenstam kom hjem fra Beijing så alt lyst ut og hun var sulten på mer suksess. OL-bragden gjorde at sponsorer og Lambertseter svømmeklubb ga henne mulighet til å svømme som profesjonell og hun var da en av kun fire svømmere i Norge som hadde denne muligheten.

– Sammen med sponsorer, landslaget og Olympiatoppen fikk jeg i Lambertseter alle muligheter til å satse videre.

Denne satsingen førte til flere sportslige høydepunkter.

– Under EM i 2010 tok jeg sølv og jeg fikk vist at jeg var på samme nivå som i Beijing og jeg fikk også bevist at OL-bragden ikke var et engangstilfelle. I 2012 sto jeg øverst på pallen i EM og det var veldig stort å høre nasjonalsangen på et så stort og viktig stevne!

London-OL 2012 en gedigen nedtur

Men så kom en ny gedigen nedtur – OL i London i 2012. Sara mente hun var godt trent før OL i London, men skuffet både seg selv og det norske folk med en 23. plass på 200 bryst. Den personlige skuffelsen gjorde at hun vurderte å legge opp, men hun valgte etter litt betenkningstid allikevel å fortsette.

Karrieren hennes tok aldri av igjen, blant annet droppet hun langbane-VM i 2013 på grunn av svak form. I etterkant har det vist at sykdom også under London-OL var årsaken til svake resultater.

– Mest sannsynlig led jeg av utmattelsessykdommen ME under lekene i London, noe som blant annet førte til migrene. Dette er jeg nå kvitt, men det er ergerlig at det ødela lekene for meg. Uansett har jeg nå lagt skuffelsen bak meg.

Viktige støttespillere

Ved siden av trener Nils Uno Davidsen fremhever Sara samarbeidet med landslagstrener Petter Løvberg (som også er medlem av Lambertseter svømmeklubb) og mener dette samarbeidet har gjort at hun taklet alle opp og nedturene i berg-og-dalbanetilværelsen sin og for at hun oppnådde de fantastiske resultatene hun gjorde i bassenget.

– Petter har vært veldig hard mot meg, men hvis du er trygg på at noen ønsker det beste for deg, da har det lov å være hard. Han trykket på knapper som var ubehagelig, men som jeg har takket ham i ettertid. Det kan hende det er forskjell på å trene gutter og jenter, men for meg har det fungert at Petter har vært den harde og Nils den forståelsesfulle.

Hun sier også at samarbeidet med Lambertseter-trenerne Thomas Hjers og Joacim Lilleåsen var veldig godt og bidro sterkt til hennes prestasjoner.

Bryter med svømmefamilien sin

Trøbbelet under og etter OL i London førte til at Sara ønsket nye svømmeomgivelser i håp om å nå høyden igjen og hun forlot Lambertseter svømmeklubb høsten 2013 for å gjenforenes med Nils Uno Davidsen i Oslo idrettslag (OI).

– Det var vanskelig å slutte i Lambertseter, jeg har jo vært der siden 1993. Det er familien min, men barna må flytte ut. Jeg fikk signaler om at klubben var usikker på om de kunne hjelpe meg med å nå toppen igjen. Det var bittert å få en slik tilbakemelding, men jeg er ikke bitter lenger. Både klubben og jeg kunne gjort ting annerledes, men nå er det historie.

–I OI hjalp jeg barn med å svømme og det meste jeg lærte bort var ting jeg hadde lært i Lambertseter svømmeklubb, på landslaget og på Olympiatoppen.

Ut av bassenget og inn i arbeidslivet

I jubileumsåret til Lambertseter svømmeklubb la Sara Nordenstam de profesjonelle svømmebrillene på bassengkanten for godt og startet på et yrkesliv som ikke innebærer svømming i det hele tatt. Beslutningen om å slutte med svømming akkurat i 2015 var et resultat av en lang beslutningsprosess, men som kom bevisst og naturlig.

– Da jeg sluttet i Lambertseter fikk jeg via klubben kontakt med Adecco og kjennskap til deres karriereveiledningsprogram som de hadde sammen med Olympiatoppen. Det ga meg praksisplass i Nordea og i dag har jeg fast jobb i Norrøna.

– I dag er jeg også frisk og det var viktig for meg å ta beslutningen om å slutte med svømming når jeg er frisk og ikke fordi jeg blir tvunget til det av skader eller sykdom.

Sara er i dag en ivrig mosjonist og kan tenke seg å engasjere seg i svømming også i framtiden. Men hun er veldig glad for at hun har startet en karriere utenfor svømmesporten.

– Det enkleste for meg hadde vært å ta en jobb innen svømming med en gang min egen karriere var over. Men for meg var det veldig viktig å ta en jobb utenfor svømmingen for å vise andre og meg selv at jeg mestrer noe annet enn svømming. Kanskje jeg senere velger en karriere innenfor svømming, men det må være et valg jeg tar, det må ikke være den enkleste løsningen.

– Uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps!

For Sara var OL-bronsen prikken over ien, men hun mener selv at det er viktig å se helheten i svømmekarrieren hennes for å skjønne hva hun har fått til i bassenget.

– Jeg ville ikke vært foruten bunnen i berg-og-dalbanen, uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps! Og for å komme til toppen er det viktig at vi jobber sammen som lag.

Og da er vi tilbake til miksstafetten i 2010.

– Da jeg kom tilbake fra USA i 2006 ville ingen på Lambertseter svømme stafett. Det syns jeg var skikkelig dumt. Nils, Thomas og jeg var veldig opptatt av stafett. Svømming er en individuell lagsport, der laget er ekstremt viktig. Tilhørighet er også viktig, derfor er stafett viktig, og er du en god stafettutøver blir du også god som individuell svømmer. Det har de nå skjønt i Lambertseter og derfor slåss svømmerne i dag om å komme med på stafettlaget. Det er sånn det skal være!

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/