Idretten trenger ikke reformer – den trenger en revolusjon

KOMMENTAR: Styret i WADA vedtok som ventet å oppheve den tre år lange suspensjonen av det russiske antidopingbyrået (RUSADA). Det var ventet fordi det er den olympiske bevegelse som kontrollerer WADA og den ser seg best tjent med et minst mulig konfliktfylt forhold til Russland. Dette til tross for at makten teoretisk sett er delt likt mellom idretten og nasjonale myndigheter.

Styret i WADA består av tolv medlemmer og dagens avstemning foregikk i to omganger først ble det stemt over om de skulle utsette vedtaket. Styret ønsket å ta beslutningen i dag og det endte med stemmetallene 9-2 for at RUSADA skulle få tilbake akkrediteringene sine.

I følge kildene til Idrettspolitikk.no var det visepresidenten i WADA, Linda Hofstad Helleland og Clayton Cosgrove fra New Zealand som stemte for fortsatt suspensjon av WADA, mens vararepresentanten for den polske sportsministeren Witold Banka, stemte blankt. Resten var altså for å åpne dørene for Russland igjen.

Det er viktig å legge merke til at det er Witold Banka som foreløpig er den eneste utfordreren til Helleland i kampen om presidentvervet i WADA, og skal vi tolke dagens avstemning som et signal på hvordan det går i presidentvalget i Katowice i Polen neste år, så ligger Helleland dårlig an. Hennes kompromissløse holdning til Russland tapte så det sang på styremøtet i WADA i dag.

Mange har de seneste dagene protestert vilt mot dagens ventede beslutning i WADA og pekt på enkeltpersoners tette forhold til Russland og IOC-pampenes sterke innflytelse på utøvere og ledere i sentrale posisjoner. Det er delvis sant.

Problemet er at idretten kontrollerer seg selv og at det ikke er noen som helst maktfordeling mellom dem som skal kontrollere og bli kontrollert, særlig i dopingspørsmål. Det lammer hele systemet og gjør beslutningene i dopingsaker udemokratiske, selv om et styrevedtak ser tilsynelatende demokratisk ut. Og dette systemet gjør at få tør si sin åpenhjertige mening om slike saker. Det koster for mye å utrykke seg i slike saker. Det har Linda Hofstad Helleland og hennes medsammensvorne sett et tydelig bevis på i dag.

For at antidopingarbeidet skal gå framover kan ikke statlige myndigheter og representanter for idretten forhandle seg fram til hva som er rett og galt. Det må gjøres av en uavhengig instans som ikke har noe eierskap til noe annet enn sannheten.

Det nytter ikke å flikke på et system som ikke funker. Det trengs en revolusjon til. Spørsmålet er om den gryende protestbølgen blant forskjellige utøverkomiteer i forskjellige idretter, som har kommet i forbindelse med dagens beslutning i WADA-styret, er kimen til en slik revolusjon. IOC-bosser og andre mektige idrettsledere har ikke mye å frykte i en barne- og likestillingsminister fra Norge. Men skulle de bli uvenner med sine utøvere har de ikke lenger noe rike å styre over.

Samme dag som styret i WADA vedtok å oppheve den tre år lange suspensjonen av (RUSADA) presenterte Norges idrettsforbund (NIF) tre modeller for modernisering av seg selv.

Ironisk nok er det den samme Linda Hofstad Helleland som har vært en av pådriverne i denne prosessen. Det startet da hun var kulturminister og tvang NIF til åpenhet og da hun gjorde om på fordelingen av penger til idretten.

Situasjonsanalysen til gruppa som har vurdert NIFs utfordringer er at idrettsorganisasjonen har blitt for byråkratisk og tungrodd og i visse tilfeller for kostbar. Forslagene til reformer er blant annet å redusere antall særforbund og idrettskretser og å redusere lønningene til presidentene.

Slike endringer vil sikkert smerte noen ledere og skape misnøye i enkelte idrettskretser. Men løser det det store overordnede problemet? Jeg er skeptisk. For på samme måte som i WADA står det dårlig til med maktfordelingsprinsippet i norsk idrett.

Grunnen til at norsk idrett har blitt byråkratisk og tungrodd skyldes to ting: de får en stor sum penger fra statlige myndigheter hvert år, såkalte spillemidler, penger som ikke går over statsbudsjettet. Og de har slått sammen bredde og topp, forbund og krets og olympiske og ikke-olympiske idretter i én stor organisasjon.

Denne modellen har produsert mange OL- og VM-gull og den har gjort at barneidrettsbestemmelser har trumfet toppidrettssatsing på barnenivå. Utfordringen er ikke bare at organisasjonen har vokst seg for stor, men også at den lider av et demokratisk underskudd.

Dette gjør at idrettsledere har lite å tjene på å fronte politiske saker som for eksempel ledelsen i Kulturdepartementet er imot. Og det gjør det er vanskelig for idrettsledere å snakke negativt om for eksempel IOC, fordi man er medlem både i sitt eget særforbund og i den nasjonale olympiske komité på en og samme gang. I en slik situasjon er det fare for at det skapes en fryktkultur og et svarteperspill og ikke en utvikling som tar hensyn til at organisasjonen består av forskjellige meninger. Det så vi i konflikten mellom Kulturdepartementet og ledelsen i NIF da Helleland var Idrettsminister og i OL-debatten.

Og vi har sett det i den norske debatten om Linda Hofstad Hellelands kandidatur som WADA-president, der idrettspresidenten har vært tilbakeholden med sin støtte og sagt at han ikke vil bry seg med hvilken kandidat myndighetens stiller med, på samme måte som han vil at myndigheten skal la han og hans organisasjon være i fred.

Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.