– Kanskje noen synes han har en råtten fortid, men det er en fantastisk kar. Han er utrolig hyggelig og respekterer alle. Han er en hardtarbeidende rytter som fortjener denne VM-tittelen, sa Hushovd på TV2 da seieren var et faktum.
Han fikk støtte av sine kolleger i kommentatorboksen i TV2, som blant annet fremhevet at han fra før har to sølv (2003, 2005) og fire bronse (2006, 2012, 2013 og 2014). Valverde har kjempet lenge for denne seieren, med andre ord. Med alle midler?
Hushovds kommentar er ikke bare merkelig, men den er også upresis. Valverde har vært utestengt for doping i 2 år og er fratatt flere meritter på grunn av mistanke om bloddoping, men han er aldri tatt for doping og det er ofte halmstrået til dem som mener at vi trenger beviser for doping før vi kan kalle noen dopere.
Det internasjonale antidopingbyrået (WADA) har den siste tiden fått mye kritikk for sin unnfallenhet når det gjelder doping i Russland, men i midten av september i år anket WADA inn en dopingsak til spansk høyesterett for å få klarhet i en dopingsak som har versert siden 2006.
Om dette er en skinnmanøver fra WADA eller ikke for å vise at de mener alvor, men egentlig ikke bryr seg om resultatet, er jeg usikker på, men det setter i hvert fall søkelyset på Valverde og en rekke andre spanske utøvere.
Saken det dreier seg om er Operacion Puerto og dreier seg om innholdet i over 200 blodposer som WADA etter lang kamp har fått i sin varetekt, men som de ikke kan offentliggjøre fordi en spansk rettsavgjørelse forbyr dem det. Dette dreier seg ikke bare om sykkelryttere, men også om fotballspillere og tennisspillere, skal vi tro de kvalifiserte ryktene vi har hørt. Blodposene tilhører 26 menn og tre kvinner.
I denne saken er WADA i en knipe (og det er her man kan være litt mistenksom på hva motivet til WADA egentlig er). De kan nemlig ikke straffeforfølge utøverne det gjelder fordi de faller utenfor en foreldelsesfrist på 10 år. Men med en kjennelse i spansk høyesterett kan de sannsynligvis offentliggjøre navnene.
Saken har pågått siden mai 2006 da den første personen ble arrestert i Operacion Puerto (Manolo Saiz, laglederen til Liberty Seguros).
Den spanske etterforskningen avslørte et stort dopingnettverk, der den spanske doktoren Eufemiano Fuentes sto i sentrum og sykkelnavn som Ivan Basso, Jan Ullrich, Frank Schleck og Tyler Hamilton dukket opp.
I dommen i Idrettens voldgiftsrett (CAS) sto det at DNA- bevisene «tydelig demonstrerte at blodpose nummer 18 inneholdt Valverdes blod». Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) ønsket å frata ham resultatene han hadde tatt i perioden han var under mistanke, men de hadde ikke juridisk grunnlag til å gjøre det.
Det spesielle med saken er at doping ikke var forbudt i Spania da saken ble rullet opp og utøverne ble derfor beskyttet av spansk lovgivning. WADA og UCI fikk heller ikke tilgang til blodposene på grunn av dette. Dette endret seg i 2011 da involverte leger ble siktet for brudd på helselovgivningen og etter en lang kamp ble blodposene overlevert WADA i 2016. Etter at foreldelsesfristen på ti år var gått ut.
Vinner WADA fram i spansk rettsvesen i denne saken er det et lite håp om at alle navnene blir kjent. Til da kan vi dvele litt mer ved Valverdes prestasjoner.
Da Valverdes seier var et faktum i går var det mange som hyllet ham på sosiale medier, men på Twitter startet en debatt om hvor glad man skulle bli på Valverde og sykkelsportens vegne. De mest kyniske og skadefro dro inn Therese Johaug i debatten og lurte på om vi kunne glede oss over et eventuelt framtidig Johaug-gull, hvis vi ikke kunne glede oss over Valverdes seier. Hun har også vært utestengt for brudd på dopingreglene og har fått sin dom opprettholdt i CAS, men hun har også testet postivt på en dopingprøve. Det har ikke Valverde.
Jeg syns sammenligningen med Johaug er et sidespor, og at Valverde-saken bør få oss til (nok en gang) å diskutere hva vi egentlig mener i dopingdebatten og hvor grensen går for hva vi aksepterer.
Hadde norske utøvere vært knyttet til omstridte spanske (eller italienske) leger tror jeg ikke vi hadde vært nådeløse. Og hadde de samme utøverne vært utestengt for mistanke om bloddoping hadde utøveren vært ferdig. I hvert fall i mine øyne. Men ikke Valverde?
I boka Thor, som kom ut i 2014, skriver Thor Hushovd blant annet:
«Jeg har kjent på frykten for å bli offer for falske rykter. Det er derfor jeg har valgt å være forsiktig med å gå ut og ta syklister som kommer tilbake fra dopingdom. Selv om jeg noen ganger har hatt lyst til å ta dem skikkelig hardt, si til dem eller til media, at de er noen feige juksemakere, så har jeg valgt å la være»
Er det denne frykten som gjorde at Thor Hushovd fikk gåsehud da Valverde passerte målstreken i Innsbruck?
Han skriver videre:
«Mitt syn på doping har endret seg i løpet av karrieren. Nå er jeg kommet dit at jeg nesten har gitt opp. Jeg har innsett hvor ille det har vært. Mentalt har det vært tyngre å takle de siste årene……Jeg tenker oftere på hvor mye jeg kan ha tapt på grunn av juks».
Etter Valverdes seier i VM i Innsbruck sitter jeg også med den samme tanken som Hushovd skriver om i boka si. Hvor mange kan ha tapt på grunn av Valverdes juks? Jeg mener at vi ikke bør gi opp, da går juksemakerne fri.
De fleste juksemakere er hyggelige, det er ofte det som gjør at de slipper unna med det de har gjort. Vi må skille sak og person i kampen mot doping.
Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.
