Arrangørene av årets idrettsgalla hadde en takknemlig oppgave. Aldri har norsk idrett vunnet mer enn i 2018 og diskusjonene i etterkant har i hovedsak dreid seg om hvem som ikke fikk en pris.
Kanskje vi akkurat i år skulle prøvd å ta opp de mer problematiske sidene ved idretten?
Norsk idrett har de siste årene vært gjennom en tøff OL- og åpenhetsprosess og har på den reisen mistet mye tillitt hos den norske befolkningen. Det er også avdekket store økonomiske feildisponeringer i forbindelse med sykkel-VM i Bergen i 2017 og den mektige norske IBU-presidenten Anders Besseberg har måttet gå av fordi han er anklaget for korrupsjon og for å skjule doping.
Det er nok av eksempler på ting som ikke er slik det skal være.
Og det er langt verre utenfor våre landegrenser. WADA er i total krise etter avsløringene om doping i OL i Sotsji. IOC er i ferd med å ødelegge OL fordi de ikke skjønner at vanlige folk ikke skjønner at OL er blitt for stort og dyrt, Football Leaks har vist at fotballen er i ferd med å råtne på rot og fotball-VM i Qatar i 2022 dreier seg ikke bare lenger om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd, men har nå også blitt en del av den farlige kampen mellom Qatar og Saudi-Arabia.
Hvor er de gode lederne når vi trenger dem? Hvem skal få oss ut av den sportslige gjørma vi har havnet i? Hvem har kapasitet til å fornye idretten og gjøre den moderne uten at den korrumperer?
Og da snakker jeg ikke om hvem som skal gå Tour de Ski eller om kombinert er en stor eller liten idrett i verdensmålestokk.
Utdeling av priser skaper alltid debatt og kategoriene kan alltid diskuteres. Det er nesten umulig å rangere utøvere fra forskjellige idretter og det er vanskelig å lage presise kategorier.
For å tilfredsstille de fleste lager man særegne kategorier for å inkludere utøvere som vanligvis ikke får oppmerksomhet. Det siste viser ofte noen paradokser.
Selv om norsk idrett ønsker å sidestille idrettsutøvere med funksjonsnedsettelser etablerer man egne kategorier for å fremheve nettopp disse utøverne og man lager kategorier som ikke tar hensyn til om man er medlem i NIF eller ikke for å få anledning til å gi priser til utøvere som Magnus Carlsen og Cecilia Brækhus.
Dette er et bevis på at alle skal med og at man ønsker at flest mulig skal få være med på festen.
Men er det ikke også et paradoks at de som faktisk gjør en forskjell som idrettspolitikere og som legger til rette for de store prestasjonene ikke får noen oppmerksomhet?
Det går an å tolke de fleste prisene på Idrettsgallaen idrettspolitisk, selv om intensjonen sikkert er å holde seg unna politikken når idretten skal hylle seg selv.
Setter vi ham opp mot fjorårets vinner Leif Olav Alnes er det vanskelig å finne to trenere som er mer forskjellig og som står for to helt forskjellige treningsfilosofier.
På den måten greier prisen å vise fram at det finnes flere veier fram mot mål, men juryen greier også å skape debatt om verdigrunnlaget til NIF og Olympiatoppen.
Hvorfor ikke gjøre det samme når det gjelder lederskap?
Jeg syns særlig to priser viser to tapte muligheter for å bruke Idrettsgallaen til å rette et positivt, men samtidig kritisk søkelys på idretten.
At Karsten Warholm vinner «Årets forbilde» og at Ole Einar Bjørndalen og Marit Bjørgen vinner «Idrettens hederspris» er koselig og fint. Men burde ikke akkurat disse to prisene være prisene som skapte litt debatt om idrettens verdigrunnlag, hedret personer som har gjort noe annet enn akkurat å vinne medaljer og oppføre seg pent og fremhevet hva som skal til for at idretten faktisk kan spille en positiv rolle i samfunnet?
Det gjorde ikke disse prisene i år. Om ikke annet kunne man ha opprettet en egen pris for «Årets idrettsleder» – nasjonalt eller internasjonalt.
Kanskje hadde det vært vanskelig å finne gode kandidater i år eller kanskje hadde vi blitt overrasket over at det faktisk finnes ledere i idretten som gjør en forskjell. I positiv forstand.
Og så trenger ikke alle være enig i at akkurat den idrettslederen vinner prisen. Det er akkurat det som er poenget.
