Kommentar: Langrennsløperen som kan hjelpe oss til å snakke ut om doping

Idrettspolitikk.no. Til den tyske tv-kanalen ARD fortalte den østerrikske langrennsløperen Johannes Dürr denne uken om hvordan han begynte å dope seg og om livet etter at han ble tatt. Det er en historie vi kan lære av.

Se intervjuet med Dürr her: Doping Top Secret: Confession – Inside the mind of a doper

Avslørt i Sotsji 2014

Østerrikeren ble tatt for bloddoping under OL i Sotsji i 2014 og prøver i år – fem år etter – å gjøre comeback i langrennsporet.

I intervjuet med den kjente tyske journalisten Hajo Seppelt forteller han om sin langrennskarriere og om hva som førte ham inn i dopingens verden.

Johannes Dürr har blant annet en 4. plass i junior-VM 2007 og sin beste plasseringen i VM tok han i 2013 med en 15. plass på 30 km i duatlon. Hans beste prestasjon er 3. plass i Tour de Ski i 2013/2014.

Slik begynte han med doping

Dürr forteller om sin barndom i en liten by i Østerrike og om hvordan en alpinttrener på skiskolen i Stams ga ham piller for å øke prestasjonene.

I følge ham selv visste alle at i Stams hva som foregikk, men få spurte om hva slags preparater man fikk.

Som juniorløper satt han og så på OL i Torino i 2006 på tv og fikk også gjennom tv-skjermen se dopingrazziaen av det østerrikske utøverhotellet.

I etterkant ble den østerrikske lederen Walter Mayer – som i flere år hadde ansvaret for både langrenn og skiskyting i Østerrike og som i perioden 2005 til 2008 skal ha forsynt toppidrettsutøvere med anabole steroider, hormoner og andre forbudte preparater – dømt til 15 måneders fengsel, hvorav tre måneder ble gjort ubetinget.

Etter Torino ansatte Østerrike en tysk trener som kjørte utøverne hardt for å komme tilbake til toppen, men Dürr mener at dette kun var en del av «skadekontroll» etter avsløringene og at dopingkulturen i Østerrike fortsatte som før.

Tilbake fra skade med doping

Etter et skadeavbrekk mente Dürr at han ikke hadde noe annet valg enn å bruke doping for å komme seg tilbake til toppen av internasjonal langrenn og han var av den oppfatning at man ikke kunne vinne uten bruk av doping.

Han brukte private kontakter og tok doping på hoteller og parkeringsplasser i sitt comeback og da han ble så god at han kom tilbake på landslaget skal han ha fått hjelp av personer i det østerrikske forbundet, i følge ham selv.

Nordmenns bruk av astmaspray

I intervjuet peker han også på norske utøveres bruk av astmaspray og mener at mange langrennsløpere ikke bare driver i en gråsone, men at det i mange tilfeller en snakk om direkte juks.

Selv ble han presset til å ta astmaspray, selv om han ikke har astma. Tidligere har utøvere som syklisten Michael Rasmussen – som også har forsøkt å gi sin versjon av dopingen han drev med – sagt at han tok astmamedisin for å være på den sikre siden.

Saken fortsetter under bildet.

ARD problematiserer nordmenns bruk av astmaspray under OL i Pyeongchang i 2018. Saken ble bragt på bane av NRK, men avvist av Skiforbundet som mente at astmadosene kun var til beredskap.

Snakker han sant?

Det er vanskelig å vite om Dürr snakker sant og om han forteller alt. Midt i intervjuet – som er tatt opp i en periode på over flere måneder – blir han mer hemmelighetsfull, blant annet fordi det østerrikske forbundet har truet ham med søksmål.

Han velger derfor ikke å navngi personer som hjalp ham med doping, men forteller kun om det han har opplevd selv.

Dette er et kjent mønster i alle kjente dopingsaker: De færreste utleverer andre i frykt for represalier.

Dette kan vi lære av Dürr

Hva kan vi lære av denne historien? Flere ting, vil jeg hevde.

Dürr er en av de få som faktisk ble tatt for doping under OL i Sotsji. Sikkert fordi han ikke fikk nok hjelp til å skjule dopingen.

Fem år etter diskuterer vi fortsatt om Russland skal utestenges fra internasjonal idrett på grunn av det som skjedde i Sotsji.

Ingen av de russiske utøverne har fortalt noen som helst av det de var med på og derfor er det bra for oss som ønsker å vite hvordan dopingen fungerer at noen faktisk tør stå fram.

I internasjonal skiskyting er det i disse dager het debatt om EPO-dømte Alexander Loginov bør få gå skiksyting igjen. Martin Fourcade, Sebastian Samuelsson og Johannes Thingnes Bø har på hver sin måte vært kritiske. De har blant annet bedt ham om å si unnskyld til sine konkurrenter før han går flere renn.

Dürr har ikke sagt unnskyld til sine langrennskolleger, men han har gitt et innblikk i hvordan en utøver kommer i kontakt med doping, hvilke menneskelige konsekvenser det har å ta doping og bli tatt for doping. Vi får se at dette ikke er svart-hvitt og at dopingen har enorme individuelle kostnader.

Om dette er godt nok for resten av langrennsleiren når han eventuelt gjør comeback, er usikkert, men det står mer respekt av en som tidligere har dopet seg å fortelle hva som skjedde, enn å benekte alt. Om Dürr ikke sier unnskyld, skylder han i hvert fall ikke på andre.

Verst av alt er fordømmelsen og ensomheten

Fordømmelsen er stor når noen blir tatt i doping. Steffen Kjærgaard-saken i Norge er et godt eksempel. Da boblen sprakk og Kjærgaard ikke hadde noe annet valg enn å legge kortene på bordet – eller innrømme det som ikke gikk an å skjule lenger – ble han utsatt for massiv fordømmelse, med store personlige omkostninger som en følge.

Visst hadde han begått brudd og løyet i mange år, men reaksjonene i etterkant må ha skremt vettet av andre som har vurdert å fortelle sin historie.

Ikke bare blir dopere fordømt, men de blir også avvist av det miljøet de lenge har vært en del av. Dürr forteller hvordan leger knyttet til landslaget injiserte medikamenter rett i blodet og at ingen rundt ham stilte spørsmål.

Det østerrikske forbundet, trenere og ledere som han har samarbeidet med i mange år nekter for å ha hjulpet Dürr med doping, og hver gang det blir avslørt doping skylder de på enkeltindivider. Forbundet eller apparatet rundt har aldri gjort feil. Det også er slik Russland har avvist alle anklagene om doping i Sotsji.

Dette viser at det alltid er utøverne som må ta støyten og at lederne går fri i slike saker.

Jeg tror det er mange historier der ute som fortsatt ikke er fortalt og skal man få tak i disse er det viktig at dem som står fram både får en rettferdig straff, vis det er brudd som fortjener straff, OG at de blir hørt på slik at vi kan lære noe av det.

Dürr sier at han aldri ønsket å dope seg, men at omstendighetene gjorde at han begynte. Han visste at det var feil, men gjorde det allikevel. Så enkelt og vanskelig på samme tid.

Derfor kan Johannes Dürrs historie hjelpe oss med våre egne historier. Når de kommer.

Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: