Annonsere her
spot_img

SØNDAGSKOMMENTAR: Hvor blir det av bredden?

Måten norsk fotball
utvikler seg på, blant annet med vedtak gjort på Fotballtinget i år, bekymrer
meg. Bredden er ikke viktig lenger.

Beslutningene om å redusere antall lag i Toppserien fra 12
til 10 lag og (nok en gang) gjøre endringer i 3. og 4. divisjon for herrer
bekrefter en trend i norsk fotball, der topp prioriteres foran bredde. Det kan
skade arbeidet som gjøres i mange breddeklubber i Norge, særlig i storbyområder.

Det er et påfallende trekk at endringer i norsk fotball
nesten utelukkende begrunnes med at det skal gi klubbene bedre forutsetninger i
Europa eller at landslagene skal prestere bedre. Endringene i Toppserien begrunnes
også med at det skal gi kvinnefotballen større kommersielle verdi.

Med et slikt fokus tror jeg ikke bare at det går utover bredden
i norsk fotball, men at den også reduserer interessen for norsk fotball.

Den norske idrettspyramiden, og da også den norske fotballpyramiden,
er basert på at bredde skaper topp. Og videre at jo flere du får med deg lenger,
jo mer idrettsglede skaper du. I et lite land som Norge vil du på denne måten greie
å fange opp flest mulig som kan bli gode når de blir eldre. Slik har det i
hvert fall vært. Dette er i ferd med å forbli en fin tanke og et ødelagt ideal,
blant annet på grunn av vedtak gjort på Fotballtinget i 2019.

Jeg er selv trener i en breddeklubb på Oslo øst og vi har i
mange år på guttesiden både slitt med å få med oss mange nok, lenge nok og med lekkasjer
til andre og større klubber som kan tilby langt bedre treningsfasiliteter og et
(lite) håp om fotball på toppnivå. Mange fotballhjerter blir knuts i en slik
situasjon.

I jentefotballen har vi slitt med å etablere robuste lag i
aldersbestemte klasser og å gi et tilbud til jenter når de når juniornivå. Jeg
blir derfor litt motløs når jeg tenker på konsekvensene av beslutninger om en
stadig mer topptung seriestruktur. Jeg tror klubber som jeg representerer får
det tøffere framover.

Først jentefotballen: Det er mye bra som har skjedd med
jentefotballen de siste årene. Flere jenter spiller fotball og de holder på
lenger enn før. Vi har også begynt å få idoler i verdenstoppen og det norske landslaget
har også våknet til live igjen etter mange år i dvale.

Alt dette er bra. Men da må det være lov å spørre: hvorfor
ikke fortsette med det vi allerede gjør?

Jeg frykter at en spissing av Toppserien i første omgang vil
gi toppklubber større tiltrekningskraft til spillere som spiller på lag på
lavere nivåer. De fleste av disse er breddeklubber uten et allerede kjent navn.
Med større integrering av kvinnefotball i klubber som Vålerenga, Stabæk og LSK
kan føre til at klubber som Kolbotn, Røa og Avaldsnes blir borte med en slik
modell.

Videre vil en oppdeling i et sluttspill, slik det nå er
vedtatt, kanskje forsterke dette problemet og at de kommersielle fordelene vil tilfalle
de beste og største klubbene og dermed bidra til å øke forskjellene på topp og
bunn i norsk kvinnefotball. Stikk i strid med intensjonen.

Denne trenden forsterkes av det NFF i dag kaller Landslagsskolen
for 13-16 åringer, det vi i gamle dager kalte kretslag. Fokuset på landslaget i
en alder av 13 år gjør at jenter (og gutter) dras til de største klubbene fordi
det er der trenerne med best tilknytning til NFF befinner seg. Det betyr at unge
spillere heller ønsker å prøve lykken i disse klubbene enn å utvikle seg på
hjemstedet sitt. Det fører til at jentelag på små steder blir borte.

Både endringen i Toppserien og det sterke fokuset på
landslaget i tidlig alder bidrar til å ta bort utviklingsperspektivet i
fotballen. Det skader arbeidet med jentefotballen i mange små klubber på mange
steder. Toppen prioriteres foran bredden og landslaget prioriteres foran
klubbene. Pyramiden er ikke bare i ferd med å snus, den kan også bli borte.

Den samme utviklingen ser vi i forbindelse med endringene i seriestrukturen
for herrer. I 2017 slanket vi divisjonene under toppen og mange lag rykket ned
(nedrykksprosent på 28%) på grunn av dette grepet. På Tinget i år gjorde man
det samtidig vanskeligere å rykke opp fra 4. til 3. divisjon i 2020.

Det betyr at mange breddeklubber som rykket ned i 2017 og
som ble mindre attraktive for mange spillere med ambisjoner da, blir enda
mindre attraktive nå og at unge spillere som har godt av å utvikle seg i sitt
nærmiljø begynner å trakte etter klubber høyere opp i seriesystemet fordi de
ikke ser mulighetene der de er. Dette er kanskje bra for de store klubbene, men
kan være døden for en a-lagsstall på 16-20 spillere i en klubb i 4. divisjon.
Det kan bety at den lille bygda eller den lille bydelen står uten et flaggskip
for sine unge spillere. Da er landslaget lite verdt.

Dette forsterkes når vi vet at det i noen kretser i Norge er
slik at man må ha et velfungerende a-lag for å bli vurdert som spiller på
landslagskolen eller kretslaget.

LES OGSÅ: Kommentar: Emiliano Sala, falske nyheter og pampene i UEFA

LES OGSÅ: Kommentar: Fotball-VM for kvinner i Nord-Korea i 2023 er en dårlig idé

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps 95754675.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

Journalist og kommentator, Idrettspolitikk.no

Related Articles

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG OSS

1,307FansLik
3,535FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT