Kombinertløperen Jan Schmid om doping: Utøvere redd for å bli misforstått

Kombinertløperen Jan Schmid (35) vakte denne uka oppsikt med et åpenhjertig intervju i VG om doping. I intervjuet sier han blant annet at det er store mangler i antidopingsystemet og at det er lett å «rigge».

Det er svært sjelden at aktive norske toppidrettsutøvere tar bladet fra munnen og forteller om svakhetene i antidopingsystemet.

Les VG-intervjuet med Jan Schmid: Norsk VM-helt går ut mot antidopingsystemet: – Det fungerer ikke

Utdyper hvorfor så få sier ifra

Til Idrettspolitikk.no utdyper Jan Schmid hvorfor det er sånn. En av grunnene er at mistanken raskt kan venders mot den som uttaler seg.

– Hvis man viser kunnskap om hvordan systemet kan utnyttes, og hvordan enkelte detaljer fungerer, kan noen velge å vinkle det dithen at det i seg selv er mistenkelig, sier Schmid.

Han mener også at mange utøvere er redd for hvordan pressen vinkler sakene sine.

– Det er stor forskjell på journalister, og hva de er ute etter når de ønsker å prate om temaer som dette. Dette kan føre til at man dropper hele diskusjonen, for å unngå uheldige vinklinger. I tillegg kan sitater fra saker tas ut av kontekst. Flere tenker nok at den risikoen nok til at man ikke vil bruke energi på det.

Schmid tror også at mange utøvere rett og slett ikke er så interessert i å diskutere temaet og at mange er redd for å uttale seg, for så å finne ut at man har tatt feil.

– For min del er jeg trygg på det første og tredje punktet, og forsikret meg på at jeg hadde funnet en fin fyr i VG, sier Schmid.

Lang kombinertkarriere

Jan Andreas Schmid (født 24. november 1983 i Trondheim) er en norsk kombinertløper som frem til 2006 var sveitsisk statsborger, og har representert både Sveits og Norge internasjonalt.

Han har deltatt i fire OL; i 2002, 2006, 2010 og 2018. Han tok sitt første mesterskapsgull i VM i Seefeld i lagkonkurransen. I tillegg tok han med seg to sølv fra Seefeld.

Hans beste plassering i OL er en sølvmedalje i Pyeongchang i 2018. Schmid er utdannet ved NTNU i Trondheim. Han jobber nå med en master i pedagogikk. Etter karrieren ønsker han å jobbe i idretten.

– Sjanseløst dopingsystem

Til VG fortalte Schmid at han var usikker på om han ville dele sine tanker om det han mener er et sjanseløst antidopingsystem.

– Det er et fryktelig minefelt for oss utøvere å prate om disse tingene. Det er lett å tråkke feil. En del vil nok også mene at det ikke nødvendigvis er kjempepositivt for idretten at dette kommer ut, sier Schmid til VG.

Han mener at det er fryktelig enkelt å lure systemet. Til VG utdyper han:

– Hvis du har dopet deg og blitt tatt i en test i et mesterskap, så har du enten fått dårlig hjelp eller gjort noe feil. Det er ingen utøvere som får hjelp som avlegger en positiv dopingprøve i et mesterskap.

– Meldeplikt-systemet fungerer ikke

Han mener blant annet at meldepliktsystemet ADAMs ikke fungerer. Det er en nettportal som utøverne blant annet kan bokføre hvor de til enhver tid befinner seg. WADA, Antidoping Norge og Det internasjonale skiforbundet (FIS) har tilgang til systemet.

– En stor mangel med systemet, er at det går an å «rigge» det. En utøver kan angi klokken seks til syv som tidspunkt den ene morgenen og 22.00 til 23.00 den neste dagen. Det vil gi deg 40 timer hvor du kan gå under jorden og dope deg, hvis du vil.

Schmid sier at det spesielt er bloddopere som kan nyte godt av disse vinduene.

– Det handler for eksempel om mikrodoser med EPO. Hvis du har hjelp av en lege, vet jo han når det er ute av kroppen og ikke. Så hvis det kommer en kontrollør og ringer på døren din mens du har ulovlige stoffer i kroppen, så kan du bare skru av lyset og late som du ikke er hjemme.

Kombinertløperen håper at hans uttalelser kan bidra kan endring og at det blir vanskeligere å jukse i fremtiden. Samtidig påpeker han at WADA ikke er rustet for oppgaven.

– Bloddoping tar de jo ikke på tester. Det går bare på blodpasset – og det er jo fryktelig vanskelig å få kjørt en sak basert på blodpasset. Antidoping Norge prøver det de klarer, men det er ikke lett. WADA er en 20 år gammel organisasjon. Idrettsjusen er ung, den er et barn. En av de største utfordringene er at antidopingmyndighetene ikke har nok penger, slik jeg ser det.

– Det er feige lag. Det funker ikke. Det er derfor det fungerer bedre når du får inn politi og tollvesen som kan true med helt andre midler. Du ser hvordan det gikk i VM da folk ble truet med fengsel. Da la de kortene på bordet, sier Schmid til VG.

Skriveterapi i 2016

Jan Schmid har også tidligere uttrykt seg kritisk til både pressens dekning i dopingsaker og til antidopingsystemet. Det gjorde han på sin blogg i 2016, da det stormet som verst rundt Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby.

Selv skrev han at han skrev om doping på bloggen som «skriveterapi».

– Det har vært mye synsing, spekulering og tidvis feilaktige opplysninger surrende rundt. At sakene blir fremstilt på en binær og tabloid måte i media, med noen hederlige unntak, er helt naturlig, men oppleves også smått frustrerende, skrev han på bloggen.

Før han la ut sine tanker presiserte han at han har vært utøver på landslag i Swiss-Ski og NSF siden han var 16 år og at han hadde vært en del av WADAs testing pool omtrent siden den ble innført i FIS, og at han aldri har hatt fritak for noen medisiner.

Om skyld i dopingsaker

På bloggen skrev Schmid blant annet dette om skyld:

– Anti-doping er et rettssystem som skiller seg fra normal sivil rett på ett punkt, som for en utøver kan virke brutalt og urettferdig, men som også er nødvendig for at systemet skal fungere. Dette er konseptet med «strict liability», eller objektivt ansvar, som det har stått en del om i forbindelse med de to aktuelle dopingsakene (Johaug og Johnsrud Sundby, journ.anm.).

– Som utøvere er vi selvsagt klare over dette, i den forstand at vi vet at det til syvende og sist er vi som sitter med skjegget i postkassa hvis noe skulle skje. Objektivt ansvar er ikke det samme som skyld. Ved en positiv prøve, er vi objektivt ansvarlige, dvs. at vi i det øyeblikket blir «skyldige til det motsatte er bevist».

­Jan Schmid mener at det som utøver er et stort mareritt å plutselig få en positiv prøve i fleisen, uten å vite hva som har skjedd. Plutselig er det opp til utøver å skulle forsvare sin uskyld, for noe man kanskje ikke kan forklare for seg selv en gang.

– Eneste mulighet for full frifinnelse ved en AAF (adverse analytical finding), er hvis man kan bevise total uskyld. Lovverket åpner heldigvis opp for gradering av straffer, og det er åpning for å tilpasse straffen etter grad av overlegg/uaktsomhet.

Mulig å slippe unna uansett

Videre skrev han på bloggen om sin mistro til systemet:

­ – På generell basis, oppleves anti-doping-arbeidet i toppidretten fortsatt som et «honor system». Med gode nok leger og rutiner, og forsiktig nok bruk, vil det være mulig å slippe unna med mye fortsatt. For min del handler det mest om at jeg må stole på de jeg konkurrerer imot, og inntil videre gjør jeg det.

Schmid mente i 2016 at han så visse forbedringer de siste årene.

– Anti-dopingarbeidet har definitivt blitt bedre de siste årene, og testene er mer målrettet og kan fange opp mer. I tillegg oppleves det positivt at man har begynt å teste retroaktivt, noe som gjør at man aldri kan vite om man slapp unna eller ikke.

– Disse fremskrittene har nok hatt en preventiv og modererende effekt, og det skal godt gjøres å dope seg til «superhelt» -fysikk uten å bli tatt nå. Men jeg ser det som utrolig naivt å tro at systemet er godt nok til å fange opp alt.

Schmid om Johnsrud Sundby og Johaug

Om Martin Johnsrud Sundby-saken, skrev han:

– Sundby kan ikke forventes å ha den medisinske kompetansen til å ta vurderinger angående denne typen astma-behandling selv. Dette er et tilfelle der han har måttet stole på lege-teamet sitt, og jeg har ingen grunn til å tro at det har vært noe forsøk på juks inne i bildet her.

– Det jeg derimot har inntrykk av, er at saken definitivt ikke er uunngåelig. Teamet rundt Sundby har opptrådd uaktsomt og klønete, og ifølge WADAs regler må dette få følger. Det er selvfølgelig ekstremt kjipt for Sundby, som her blir offer for det nevnte objektive ansvaret som han sitter med.

– Sett i forhold til mulige utfall og andre saker, virker straffen i seg selv omtrent så mild som den kan bli (hvis man utelukker muligheten for frifinnelse).

– En mild straff er selvsagt uansett en straff, og blir hengende på utøveren som et stempel som vil oppleves ekstremt urettferdig i dette tilfellet. Men at dette er en mer nyansert sak enn «doping — ikke doping» synes jeg er ganske tydelig. Her er det snakk om brudd på reglementet.

Om Therese Johaug skrev han:

– Denne saken synes jeg virker langt mindre komplisert enn Sundby-saken. Den er totalt uforståelig for meg som utøver, rett og slett fordi det virker så ekstremt unødvendig og klønete.

– Slike saker er ikke noe nytt i anti-doping-historien, selv om alle saker selvsagt har spesifikke forskjeller. Det er snakk om en utøver som har avgitt positiv dopingprøve (A og B), på et forbudt anabolt steroid. Prøvene blir forklart med at en lege har opptrådd ekstremt uaktsomt, og at utøver ikke har noe skyld. Dette er ikke noe nytt, slike saker har det vært mange av. Grunnen til at denne saken virker spesiell er fordi den gjelder «oss». Noe slikt skal selvsagt ikke skje med en av Norges best likte utøvere i en erkenorsk idrett.

– Min subjektive mening er for øvrig at jeg tror på forklaringen om uaktsomhet, men at jeg ikke kjøper «null skyld til utøver» – fremstillingen. Jeg tror, som i Sundby-saken at dette dreier seg om uaktsomhet og har ingen grunn til å tro at det er snakk om bevisst doping. I så måte lever Johaug i det samme marerittet som Sundby om dagen.

Kritisk til håndtering av norske dopingsaker

På bloggen i 2016 var Schmid også svært kritisk til håndteringen av de to sakene.

– Jeg tror ikke jeg tar i for mye hvis jeg sier at vi har et omdømmeproblem for tiden, og det gjelder ikke bare spesifikt for NSF. Det har blåst rundt både NIF, NFF og OLT i tillegg til skiforbundet, og en gjenganger i mine øyne er en gjennomgående mangel på åpenhet og konkrete/objektive svar.

– Jeg mente når vi hadde lest dommen og sett pressekonferansen at det var en feil å ikke gå ut med et mer nyansert/objektivt og klart budskap. Selvsagt skal utøvers rolle forsvares og forklares, men man kunne lagt seg ganske paddeflat på at dommen sier at her har man rotet det til og brutt reglementet. Det ville svidd, men ville også fremstått mye mindre suspekt når fakta etter hvert kom på bordet.

– Ved å opptre såpass uskyldige i den saken, la man også ballen til rette for et journalistisk dypdykk i den generelle astma-saken som dukket opp i etterkant.

Les hele hele blogginnlegget til Jan Schmid i 2016 her.

LES OGSÅ: Estisk dopingtrener fengslet

LES OGSÅDopinglege utkledd som skiturist

LES OGSÅHer fester den østerrikske skipresidenten med dopingutestengt rett før doping-razziaen

LES OGSÅDopingtatt østerriker vant sitt første internasjonale renn for tre uker siden

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/