Kronikk: For hvert sekund jeg sitter i fengsel blir Formel 1 stadig mer skittent

Skrevet av Najah Yusuf

Jeg er en offentlig tjenestekvinne fra Bahrain. Jeg sitter og skriver i Isa Town-fengselelet, 22 km fra Bahrain International Circuit, banen der Formel 1 Grand Prix hvert år blir arrangert.

Til helgen vil Formel 1-entusiaster sttrømme til Bahrain, fulle av forventninger til årets løp. Løpet er et internasjonalt sportsarrangement og et symbol på rikdom og glamour, spesielt for familien som regjerer i Bahrain.

Men for meg og mine medborgere i Bahrain, er det bare en årlig påminnelse om vår lidelse i kampen mot tyranni og undertrykkelse.

Bare 4 km fra flyplassen der de forventningsfulle tilskuerne vil ankomme, ligger politistasjonen i Muharraq, stedet der Bahrains beryktede National Security Agency (NSA) ligger.

I april 2017, en uke etter at Sebastian Vettel sto på podiet for å feire seieren sin i Bahrain Grand Prix, startet mitt livs største mareritt.

Kronikken fortsetter under bildet

I fire dager ble jeg på verste vis forhørt, fordi jeg hadde lagt ut flere innlegg på Facebook, der jeg blant annet krevde at løpet skulle avlyses og der jeg ba om at de frigivelse av av dem som var arrestert fordi de hadde kritisert Formel 1. Jeg ble lokket til politistasjonen i Muharraq, med begrunnelsen om at jeg skulle signere en erklæring på vegne av min sønn.

Da jeg ankom politistasjonen, startet forhørene. Med makt tok de telefonen min og truet med å drepe sønnen min hvis jeg ikke hjalp dem med å låse den opp. De spurte meg om mitt forhold til forskjellige menneskerettighetsforsvarere, aktivister og opposisjonsgrupper.

De truet med å drepe meg, de prøvde å bestikke meg, de slo meg. Men verst av alt, politioffiserene rev av meg hijaben, prøvde å rive av meg klærne, før en av dem overfalt meg seksuelt.

Smerten og ydmykelsen denne uken vil hjemsøke meg for resten av livet. Alt dette fordi jeg tok til motmæle mot statens undertrykkelse og Formel 1 Grand Prix.

På den femte dagen orket jeg ikke mer. Jeg var fysisk, mentalt og følelsesmessig utmattet. Jeg ønsket en slutt på det hele. Noen offiserer presenterte en ferdigskrevet tilståelseserklæring for meg. Samtidig som jeg leste igjennom erklæringen ble jeg slått og de truet med å voldta meg. Det endte med at jeg signerte.

I denne følelsesmessige og traumatiserte tilstanden ble jeg fremstilt for fengsling, uten at noen brydde seg om meg. Uten en advokat tilstede signerte jeg tilståelseserklæringen en gang til.

Året etter ble jeg dømt til tre års fengsel. I dommen står det at jeg hadde ærekrenket staten, skadet statens interesser og gitt kongedømmet et dårlig rykte. Som bevis på mine lovbrudd, ble noen av mine Facebook-innlegg der jeg kritiserte Formel 1 lest opp. I Bahrain er slike innlegg en trussel mot rikets sikkerhet.

Det som gjorde meg mest sint da dommen kom, var ikke bare følelsen av urettferdighet, men at dommeren godtok vitnemålet til en av NSA-offiserene som hadde sett på at jeg ble mishandlet under avhør.

På det tidspunktet ble det klart at Bahrains rettssystem ikke bare er korrupt, men også tillater at politiet torturerer og krenker sine medborgere, uten at det får konsekvenser.

Siden jeg ankom Isa Town-fengselet, har mine lidelser bare fortsatt.

Fengselsmyndighetene diskriminerer meg regelmessig fordi jeg har status som politisk fange. I september ble min medfange, Hajer Mansoor, som også er politisk fange, innlagt på sykehus etter å ha blitt slått ned av fangevokterne.

I et opprop i det britiske parlamentet ble lederen av Isa Town-fengselet, oberstløytnant Mariam Albardoli, identifisert som den som sto bak angrepet. Dette skjedde bare noen dager etter at Hajer Mansoors svigersønn, Sayed Alwadaei, hadde informert britiske parlamentsmedlemmer om vår sak. Vår situasjon ble også nevnt av et britisk parlamentsmedlem, sammen med vår medfange Medina Ali.

Siden har alle innsatte i fengslet blitt kollektivt straffet fordi jeg var så dumdristig å snakke ut, de har lagt restriksjoner på familiebesøk, telefonbruk og luftepauser. Fengselsmyndighetene ønsker å tie oss i hjel, men vi kommer ikke til å stoppe våre protester før forholdene blir bedre i Isa Town-fengselet, som nylig ble fordømt av FN.

Jeg er mor til fire, men jeg har ikke sett barna mine de siste seks månedene. Det samme gjelder mine medfanger Hajer og Medina. Hjertet mitt brister, men likevel anser jeg meg som heldig sammenlignet med andre.

De fem barna til aktivisten Salah Abbas får aldri se sin far igjen. Han ble drept i protestene i forkant av Grand Prix i 2012. Samme år ble den 22 år gamle fotojournalisten Ahmed Ismail Hassan drept, da han dekket protestene mot løpet. Politiet har regelmessig slått hardt ned på fredelige protester.

Selv om jeg fortsatt betaler for mine protester mot Grand Prix, har jeg ikke endret mening.

I flere år har Bahrains herskere brukt løpet til å polere sitt rykte internasjonalt og til å hvitvaske sine brudd på menneskerettighetene. I den samme perioden har eierne av Formel 1 ikke brydd seg noen ting om trakasseringen som skjer i Bahrain.

I 2017 støttet jeg oppropet «frihet for Formel 1-fanger». Jeg trodde aldri jeg selv skulle bli en av dem. For hvert sekund jeg forblir i fengsel, så får Formel 1 stadig mer skittent, fordi de ikke bryr seg om ytringsfrihet og samtidig tillater at forbrytelser foregår i deres navn.

Midt i begeistringen, ber jeg alle Formel 1-fans å huske min historie og lidelsen til tusenvis av borgere av Bharian. Ikke godta et løp som bidrar til Bahrains brudd på menneskerettighetene.

Najah Yusuf soner tre år i fengsel i Bahrain

LES OGSÅ: PSG-presidenten mistenkt for å ha betalt penger for å få friidretts-VM til Qatar

LES OGSÅ: Nye utrolige historier om VM i Qatar

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/