LESERINNLEGG: Endelig! We are back!

Skrevet av: Arnt-Erik Selliaas (71 år og Steinkjer og Leyton Orient-supporter)

Det tok bare to år før Leyton Orient kom tilbake i det gode selskap. I dag er jeg lykkelig! The only way is up!

Leyton Orient spilte i dag 0-0 mot Braintree Town hjemme på Brisbane Road (jeg kaller det fortsatt det, selv om arenaen har et annet sponsornavn) foran 8000 tilskuere og er klare for opprykk til ligasystemet og League Two fra neste sesong.

Sørgelig nedrykk

Laget rykket ned våren 2017 etter at den italienske eieren Francesco Becchetti, som kjøpte klubben sommeren 2014, hadde skakkjørt laget mot avgrunnen i to sesonger.

Fra å spille playoff om opprykk til Championship våren 2014, klarte han å få den stolte klubben ut av ligasystemet etter 112 års sammenhengende opphold i Football League. Men nå er Leyton Orient tilbake igjen. Det tok heldigvis bare to år!

Steinkjer og Leyton Orient

Denne middelmådige østlondonklubben har jeg fulgt siden sesongen 1961–62. Dette falt sammen med det som var Steinkjers store sesong i den såkalte Maratonserien 1961/62.

Som ivrig SI&FK-supporter kjøpte jeg Sportsmanden hver mandag og torsdag hos Odds frukt og tobakk i Kongens gate 20. I 1962 var Steinkjer hele Norges favorittlag.

Åtte Steinkjer-spillere var på landslagene i løpet av den sesongen. Men det endte som kjent med en sur 2. plass bak Brann i serien.

Sportsmanden hadde også bred dekning av engelsk fotball. Høsten 1961 la jeg for første gang merke til laget Leyton Orient, som klatret mot toppen av 2. divisjonstabellen, i hard kamp med Liverpool. Liverpool festa raskt grepet om toppen, men like under vaket Orient.

Ipswich vant 1. divisjon sesongen 1961–62, mens Liverpool og Leyton Orient rykket opp. Sesongen etter ble det direkte nedrykk for Leyton Orient. Fra den gangen har jeg alltid kastet et blikk på tabellene under Premier League og sjekket hvor mitt lag lå. Det ble bare med den ene sesongen i toppdivisjonen.

Saken fortsetter under bildet.

Slik så sportsbladet Sportsmanden ut på 1960-tallet.

Mitt møte med Brisbane Road

I 1999 var jeg tilstede på Brisbane Road og så laget. Seinere har det blitt flere turer til London, av og til med fine opplevelser på tribunen, og alltid hyggelige opphold i supporterpuben etter matchen.

I 2003 fikk jeg i bursdagsgave av min sønn en pavement brick med navnet mitt inngravert og plassert på fortauet i inngangspartiet foran hovedtribunen.

På nabosteinen står Laurie Cunninghams navn med gullskrift. Han spilte for Orient 1974-77. Han var den første engelskmann som spilte for Real Madrid. Han var også en av de første svarte spillerne som spilte på Englands landslag. (Den første var Viv Anderson.) Laurie døde i en bilulykke i Madrid i 1989, bare 33 år gammel.

Det er for en supporter helt uforståelig at Leyton Orient, som endte som nr. tre i League One i 2013–14, skulle synke som en stein nedover på tabellene. I slutten av mai 2014 tapte laget knepent playoff-finalen om opprykk til Championship på Wembley mot Rotherham (3–4 på straffer), året etter rykket de ned i League Two, for denne våren å forsvinne ut av Football League.

Saken fortsetter under bildet.

Her er jeg foran det vakre klubbemblemet i bortegarderoben på Brisbane Road.

Stolt historie uten meritter

Til tross for over hundre år sammenhengende i ligasystemet, er klubben uten store meritter. En sesong i 1. divisjon (nr. 22 i 1962/63) og semifinale i FA-cupen 1977/78 er høydepunktene.

David Beckham prøvespilte for klubben som 16-åring. Og det er klubben den kjente landslagskeeperen Peter Shilton (125 landskamper) spilte for i sin ligakamp nr. 1000 i sesongen 1996–97. Han spilte 9 kamper for laget, som ble hans siste klubb før han la opp. En norsk spiller har også spilt for klubben. Bjørn Heidenstrøm (blant annet Odd og LSK) fikk fire kamper for Orient i 1997. Heidenstrøms første kamp for var for øvrig i Peter Shiltons 1000. kamp.

Takk til de nye eierne!

Opprykket i år (som kom raskere enn Steinkjers opprykk til 2. divisjon, jeg venter fortsatt) skyldes i stor grad den nye eieren, Nigel Travis (68), som startet en formidabel snuoperasjon da han sommeren 2017 kjøpte klubben med penger fra sitt amerikanske firma Eagle Investments 2017 Limited.

Travis er født i Øst-London og har hele sitt liv vært Orient-supporter. En annen suksessfaktor har vært treneren Justin Edinburgh (f. 1969), som har en lang spillerkarriere (forsvar), bl.a. ti år i Tottenham (1990–2000).

Men viktigst av alt er en ung og sulten spillergruppe. For som det heter i diktet «En lesende arbeiders spørsmål» av Bertolt Brecht:

Hvem bygde Theben med de sju portene?

I bøkene står noen kongenavn

Har kongene slept på murblokker?

Den kinesiske mur ble endelig ferdig:

Hvor gikk murerne da?

Det store Roma er fullt av triumfbuer:

Hvem satte dem opp? Over hvem triumferte de?

Den unge Alexander tok India

Han alene?

Saken fortsetter under bildet.


Her er jeg sammen med min sønn ved «brick paveren» utenfor Brisbane Road. Like ved finner du Laurie Cunningham.

Mitt tribuneliv

Mitt beskjedne bidrag til suksessen denne sesongen var som «lagets 12. mann» sammen med sønnen Andreas Selliaas og to barnebarn (Valdemar Magnus Selliaas og Elida Magnus Selliaas) på tribunen på bortekamp 6. oktober i fjor mot Maidenhead United (0-2). På samme tur inspiserte vi Brisbane Road og min pavement brick foran hovedtribunen.

Saken fortsetter under bildet.


Her er jeg sammen med barn og barnabarn på York Road i oktober 2019. Vi slo Maidenhead 2-0!

En ekstra bonus er at 19. mai laget spiller FA-cupfinalen
for lagene utenfor ligasystemet (FA Trophy Final) på Wembley mot AFC Fylde.
Vinner de den, blir det lagets første DOUBLE siden stiftelsen i 1881.

LEYTON ORIENT FOR EVER!

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/