KRONIKK: IAAF farer med usannheter i Caster Semenya-saken

Av: Erik Boye, pensjonert professor i cellebiologi

Det er skremmende å se at Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) jukser med vitenskaplige data for å straffe en uskyldig utøver fra Sør-Afrika. Det er rett og slett uverdig.

Etter at den sørafrikanske OL- og VM-vinneren Caster Semenya tapte i Idrettens voldgiftsrett (CAS), kan Det internasjonal friidrettsforbundet (IAAF) fritt innføre restriksjoner på hvor mye testosteron kvinner maksimalt kan ha i kroppen når de skal delta i internasjonale konkurranser.

Det er bekymringsfullt.

Denne saken er alvorlig og trenger å prøves i det sivilie rettsystemet og det er godt at Caster Semenya og hennes advokater har tatt saken til en sørafrikansk domstol for å prøve beslutningen i CAS.

Så hva dreier egentlig denne saken seg om?

«Differences of Sex Development»

Caster Semenya er i kategorien 46XY DSD, noe som betyr at hun har riktig antall kromosomer, men har et Y-kromosom som gjør at hun klassifiseres i gruppen utøvere som har såkalt «Differences of Sex Development» (DSD).

Hun har uvanlig hormonproduksjon og produserer mer testosteron enn kvinner flest. Det er altså ikke snakk om doping. Dette testosteronet er produsert helt naturlig.

Hun har til nå vært kategorisert som kvinne og identifisert seg selv som kvinne.

Det var først da hun ble god til å løpe mellomdistansene (800m og 1500m) at det ble et problem for IAAF at hun produserte mye testosteron.

Regulering av testosteron

I 2011 innførte IAAF en maksimalgrense for testosteron for kvinner og det er få som tror noe annet enn at dette skyldtes suksessen Caster Semenya hadde i 2009, da hun vant sitt første VM-gull.

I 2015 ble en indisk sprinter, Dutee Chand, diskvalifisert av IAAF fordi hun hadde høyt testosteron-nivå.

Hun brakte saken inn for CAS, som avgjorde at IAAF ikke kunne utestenge henne uten å komme med vitenskapelige bevis for at hennes testosteron ga henne en fordel sammenlignet medf andre kvinner.

Holdt tilbake data med store feil

IAAF fikk to år på seg til å fremskaffe slike data. Da fristen var i ferd med å gå ut, publiserte IAAF-forskere en artikkel i tidsskriftet British Journal of Sports Medicine (BJSM), der de hevdet at høyt testosteronnivå økte prestasjonen med 1-3 prosent på mellomdistansene.

Sammen med to andre forskere (Roger Pielke, jr., USA. og Ross Tucker, Sør-Afrika) ba jeg om å få se dataene som IAAF hadde brukt. Det var my som ikke stemte i artikkelen til IAAF, mente vi.

Dette ble avvist og tidsskriftet ville ikke hjelpe oss med å få se dataene.

I vitenskap er reproduksjon av arbeider sentralt og helt vanlig. Det er en kvalitets-sjekk på andres arbeid. Etter mye masing fikk vi utlevert en del av dataene og det var fort gjort å finne ut at datasettet inneholdt mange feil. Det var såpass ille at vi mente det ikke var grunnlag for konklusjonene.

Vi gjorde forfatterne oppmerksom på at det var en lang rekke feil og de innrømmet det. Ingen vitenskapelig produksjon kan baseres på ukorrekte data, tenkte vi.

Men der tok vi feil. IAAF nektet å trekke publikasjonen og tidsskriftet støttet dem. De ville la den feilaktige publikasjon stå. Og de ville ikke gi oss sjansen til å publisere våre argumenter i deres tidsskrift.

Vi har nå publisert vår kritikk et annet sted, uten å møte noen form for motargumenter.

Hvorfor har IAAF handlet som de gjorde?

Det problematiske med dette er at artikkelen som er godkjent av IAAF er grunnlaget for IAAF og CAS til å innføre regulering av testosteron og til å straffe Caster Semenya. Uten denne artikkelen, ingen dom.

IAAF-president Sebastian Coe har hele tiden presentert datatene i artikkelen som vitenskapelige bevis (som ikke medfører riktighet), som at arbeidene var akseptert av fagmiljøet (som ikke kan være andre enn IAAFs eget fagmiljø) og at det hadde gått gjennom fagfellevurdering (som beviselig er feil).

Vi som kritiserte arbeidet, fikk så hatten passet.

Den norske presidenten i det europeiske friidrettsforbundet, Svein Arne Hansen, har vært ute med unyansert og full støtte til Sebastian Coe og uttalt:

«This was never about individuals, it’s about the principle of fair play and a level playing field for women and girls».

Dette står ikke til troende.

Hvorfor tok IAAF med 1500m i reguleringsbestemmelsen? Selv deres egne tall viser ingen særlig fordel med høy testosteron for 1500m-løpere.

Det er vel ikke så veldig fantasifullt å påstå at dette ble gjort for å ramme en som løper fort på 800m og 1500m, altså Caster Semenya.

De stolte altså ikke på sine egne data da de skulle bestemme hvilke øvelser som skulle rammes av testosteron-begrensningen.

«Level playing field», som er et motto til IAAF, er vel ikke akkurat det de oppnår ved å diskriminere noen utøvere?

IAAF sier ofte at suksess i idrett skal bestemmes av talent og hardt arbeid. Semenya har gjort nettopp det. Men allikevel blir hun utestengt.

Hvorfor er dette så viktig for IAAF?

I idrett er kvinneklassen «beskyttet». Uten et skille mellom menn og kvinner, ville få kvinner kunnet hevde seg.

Et ledd i beskyttelsen er en overvåkning av at det kun er kvinner i kvinneklassen. Denne overvåkningen har tidligere medført nakendefilering av kvinnene før konkurranser og andre grelle og absurde episoder.

Nå er dette redusert til testosteron-målinger.

IAAF hevdet før Semenya-høringen at hvis de ikke fikk det som de ville, kunne resultatet bli opphør av konkurranseidrett slik vi kjenner det i dag. Ingen kvinner ville lenger være interessert i å konkurrere, for de blir feid av banen av testosteron-atleter.

En personlig belastning

Det sier seg selv at det er ikke så greit å få en dom mot seg der det står at du er ikke den kvinnen du mener du er og at noen faktisk definerer deg ut av kvinneklassen.

Caster Semenya har åpenbart ikke gjort noe galt, annet enn å delta i idrett med et utseende og en kapasitet som provoserer.

CAS skriver i dommen at de ser at den nye reguleringen er diskriminerende og er litt bekymret for det og FNs menneskerettsorganisasjon har uttalt at den nye reguleringen bryter med menneskerettighetene. Men det bryr ikke IAAF seg noe om.

Hva nå?

IAAF forlanger at Semenya, hvis hun vil fortsette som før, må underlegge seg en hormonbehandling. Denne behandlingen er skadelig i seg selv og det er grunn til å tro at dette er noe hun allerede har forsøkt og at hun er kjent med bivirkningene. Selv sier hun at hun ikke vil behandles på denne måten

Dette kan ses på om omvendt doping, dvs. at man tar medikamenter for å redusere sin prestasjonsevne. Antidoping-reglene er (delvis) begrunnet i å beskytte utøverne for farlige medikamenter, men i dette tilfellet ser det ut til at omvendt doping kan aksepteres.

Dette har blant annet World Medical Association reagert på. De oppfordrer alle leger til å nekte å «behandle» utøvere som er i denne situasjonen. Semenya og hennes likekvinner er ikke medisinske tilfeller og har ingen sykdom, hevder de. Dermed er det uetisk å testosteronbehandle dem og de mener at ingen leger skal bidra til å følge IAAF i denne saken.

Semenya må nok regne med å bli utestengt dersom hun ikke gjennomfører denne hormonelle kastreringen.

Semanya har tatt saken inn for den sørafrikanske domstolen og kanskje anker hun videre til sveitsisk høyesterett, som er ankedomstolen til CAS. Uansett vil det ta flere år før saken blir avgjort.

CAS er uegnet i slike saker

Vi har i denne saken (nok en gang) fått demonstrert at CAS ikke er en egnet institusjon for å løse problemer i idretten. Dette er en voldgiftsdomstol som ikke er bundet av tidligere avgjørelser i særlig grad.

To av de tre dommerne er byttet ut siden Chand-dommen, og avgjørelsen er blitt en helt annen.

Dette ligner en politisk prosess, ikke en prosess basert på vitenskaplig grunnlag eller basert på en troverdig rettsprosess.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/