LØRDAGSKOMMENTAR: Idretten får aldri den lederen de fortjener

Det er en mye brukt klisjé at velgerne får de politikerne de fortjener. Gjelder det også i idretten?

Idretten (eller Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité) skal denne helgen velge ny president og et nytt idrettsstyre.

Tre presidentkandidater

Denne gangen kan delegatene på Idrettstinget på Lillehammer velge mellom tre presidentkandidater og mange har fremhevet at dette er sunt for idrettsdemokratiet.

Men i idretten som ellers i livet er det dessverre ikke størrelsen det kommer an på. Skinnet kan bedra, også der.

Ofte er det bedre med flere alternativer når presidenter skal velges, enn få kandidater, men det som er viktigst er faktisk hva kandidatene mener og gjør, og hvordan prosessen fram til stemmegivningen på søndag foregår.

Jeg vil påstå at måten de tre presidentkandidatene har presentert seg på og måten valgkomiteen har silt ut sine kandidater på langt fra er noen demokratisk parademarsj.

Det har den aldri vært i idretten og dette er ikke valgkomiteens feil.

Feilen er kanskje heller at idretten bruker en valgkomité. Det bidrar til en lukket prosses og er i strid med alle klisjeene vi hører fra idretten om nådeløs åpenhet.

Rotet det til for seg selv

Det er ingen tvil om at Idrettspresident har rotet det til for seg selv og gjort veien fram for motkandidater enklere. Det innrømmet han også under en følelsesladet velkomsttale til Idrettstinget på Lillehammer, der han også fortalte om hets og mobbing på gata og i køen på Vinmonolopet fordi han hadde gjort et dårlig inntrykk i media.

Denne innrømmelsen kommer sannsynligvis altfor sent. Det samme gjør motangrepene på de andre kandidatene. Også på dette området har han vært for svak.

Tvedt har også hatt sine fiender i det utgående idrettsstyret og det vises best ved at det norske IOC-medlemmet Kristin Kloster Aasen, som har fast plass i idrettsstyret, gikk ut med full støtte til Berit Kjøll, en av de to andre presidentkandidatene.

Mistet vettet i 2011

Tom Tvedt og Kristin Kloster Aasen ble begge valgt inn i idrettsstyret for første gang på skandaletinget i 2011, da store deler av valgkomiteens kandidater trakk seg én etter én fra talerstolen og påtroppende idrettspresident Børre Rognlien måtte mane til besinnelse og sa «Nå må mange ta til vettet på vegne av norsk idrett».

Tom Tvedt spilte da en sentral rolle i maktkampen mellom idrettskretser og særforbund og kjempet mednebb og klør for at daværende generalsekretær Inge Andersen og idrettskretsene skulle gå av med seieren.

Det gjorde de til gangs og Kristin Kloster Aasen ble et slags særforbundsalibi for seierherrene.

Denne maktkampen bidro først til at Inge Andersen til slutt måtte gå – etter press fra Tvedt som var presset av særforbundene – og nå til at Tvedt selv er i trøbbel.

Denne konflikten og disse konfliktlinjene ser vi også komme fram i det som skjer på Lillehammer, selv om idrettskretsene denne gange er unormalt uenig i hvem som bør lede norsk idrett de neste fire årene.

Valgkomiteens skjulte agenda

Men det er også en annen ting som henger igjen fra 2011: Valgkomiteens rolle i valget av president og styre.

Valgkomiteens leder blir valgt på tinget, mens kretsene og særforbundene utpeker sine representanter i etterkant. Det betyr at Tinget avgir mye makt til en lite gruppe mennesker som skal mene noe om hvem som er best skikket til å styre norsk idrett.

Istedenfor at kandidater fremmer seg selv og gjør inntrykk på delegatene på Idrettstinget, for eksempel i form av valgkamptaler eller på andre måter, så blir innstillingen til valgkomiteen til ved personlige intervjuer og bakgrunnsjekk.

Det åpner opp for at personlige bindinger og press på enkeltmennesker kan bli stor, enten for å fjerne folk fra lista over kandidater eller for å få noen med på lista.

Det er med andre ord en lite åpen prosess og det baner vei for outsidere som ikke har noe å stå til ansvar for, men som blir brikker i en intern maktkamp.

Kampen for å bli leder

I 2011 oppsto det åpen konflikt mellom valgkomiteens leder Arvid Sulland og avtroppende president Tove Paule. Sulland antydet at Paule hadde begått økonomisk kriminalitet. Det ble også satt ut rykter om henne privatliv.

Disse beskyldningene ble raskt brukt av motkrefter i særforbundene og strategien var ganske klar: å fjerne Paule som idrettspresident.

Tove Paule valgte å trekke seg som kandidat før valgkomiteen kom med sin innstilling, men det foregikk også en skjult kampanje.

Tove Paule var nemlig foreslått som leder av valgkomiteen til Idrettstinget i 2015 og det falt mange idrettstopper (les menn) tungt for brystet, nettopp fordi de visste hvor mye makt valgkomiteens leder har for å sile ut kandidater.

Og i 2015 ble Tom Tvedt enstemmig innstilt som ny Idrettspresident.

Noen av dem som var med på dette spillet i 2011 sitter i dag sentralt plassert i organiseringen av Idrettstinget på Lillehammer.

Jeg tror at dagens valgkomité har hatt de beste intensjoner om sammensetningen av et nytt idrettsstyre. De må ta mange hensyn: geografisk spredning, kjønnsbalanse, særforbund versus idrettskrets og partipolitisk tilknytning.

Ubesvarte spørsmål

Men i denne balansegangen forsvinner ett viktig prinsipp i en demokratisk prosess og det er åpenhet og etterprøvbarhet.

Flere av dem som står på valg har verken talerett eller stemmerett på Idrettstinget. Det gjelder blant andre de to presidentkandidatene Sven Mollekleiv og Berit Kjøll og visepresidentkandidat Johann Olav Koss.

De får altså ingen spørsmål av tingdelegatene før de skal velges. Det er noe parodisk over det hele.

En løsning på et slikt problem kan være at alle kandidater som innstilles må være delegat på Tinget.

Det kan hende det uansett ikke hadde blitt mye debatt eller utspørring etter to seine kvelder i baren på Scandic Lillehammer Hotell, men det er mange spørsmål som kunne vært stilt til mange av kandidatene som stiller til valg og som så langt i valgkampen (hvis vi kan kalle det det) ikke har vært adressert.

Hvilke verdier står de for?

I sine svar i de tre presidentdebattene som har vært arrangert og i utspørring i VG er det påfallende lite forskjell på kandidatene.

Og i en situasjon der Tom Tvedt kan avlevere en idrettsbevegelse som aldri har gått bedre økonomisk og resultatmessig, munner det hele ut i form og kanskje ikke så mye innhold?

Slik burde det ikke være. Vi burde blitt bedre kjent med kandidatene som er på valg utover det å høre deres egne programerklæringer og klisjeer.

Her er noen problemstillinger som kunne vært adressert til de mest fremtredende kandidatene:

Sven Mollekleiv er en kjent personlighet i Norge og som har hatt de vervene det går an å ha i frivilligheten. Han mangler bare fartstid som byråsjef i Kulturdepartementet for å ha sittet på alle sider av bordet.

Han har også vært svært tydelig i sin kritikk av Tom Tvedt og av IOC og deres pampevelde.

Men han har også jobbet en kvart mannsalder i Veritas. Veritas har de ti siste årene levert to kvalitetssikringsrapporter om OL i Norge – en der de slaktet Tromsø-OL (og som på mange måter ble banesåret for Tove Paule) og en der de gikk god for Oslo 2022.

Veritas har også i mange år kvalitetssikret avstemningene i IOC og kontrollerte blant annet avstemningen der Beijing slo Almaty om OL i 2022, en avstemning som sannsynligvis ble manipulert.

Hvilke kommentarer har Mollekleiv til disse koblingene mellom tidligere arbeidsgiver og den olympiske bevegelse? Er det han som skal sørge for å kvalitetssikre neste OL-søknad? Vil han bruke Veritas?

Og burde Røde Kors åpnet seg opp på samme måte som NIF har gjort? Hva mener han om alle avtalene som NIF og Skiforbundet har inngått med Kina, et land som bryter menneskerettighetene på mange områder og som velger ut sine utøvere stikk i strid med den norske idrettsmodellen?

Berit Kjøll har en imponerende merittliste som leder i det private næringslivet og er den store outsideren i presidentkampen.

I motsetning til Mollekleiv tror jeg hun kommer til å ha et friskere syn på både omorganisering av NIF og markedspotensialet i medlemsregisteret til NIF, som rommer 1,4 millioner medlemmer.

Men kanskje viktigst er det at hun kommer fra et kinesisk selskap (Huawei) som nå blir svartelistet over hele verden fordi de kan knyttes til spionasje fra kinesiske myndigheter og til undertrykking av millioner av mennesker i Xingjiang-provinsen i Kina, en provins som har en sentral plass i langrennsatsningen til Kina foran OL på hjemmebane i 2022.

Hva mener Kjøll om det som skjer i Kina? Hva mener hun norsk idrett skal gjøre om det oppdages alvorlige brudd på menneskerettighetene til kinesiske idrettsutøvere? Dette er også et verdivalg.

Johann Olav Koss har sagt at han stiller som visepresidentkandidat uansett hvem som vinner valget. Det er interessant på flere måter.

For det første fordi han har vært en av Linda Hofstad Hellelands sterkeste støttespillere de siste årene og vært en av dem som har kjempet for å få henne til ny WADA-president. Tvedt og Helleland har vært i sterk konflikt i åpenhetsdebatten og i WADA-spørsmål.

For det andre fordi Koss, som representant for Right to Play, har fått konsesjon på et eget pengespill, som gjør at enerettsmodellen har fått et nytt skår.

Hva om Tom Tvedt, som var motstander av denne forringelsen av enerettsmodellen, blir gjenvalgt og Koss blir hans nestkommanderende?

Dette er svar vi burde fått FØR kandidatene blir valgt på årets idrettsting og ikke ting vi diskuterer om fire år når idretten desperat leter etter en ny president som ikke har dummet seg ut i media.

LES OGSÅ: GJESTEKOMMENTAR: Idrettspresidentens balansekunst

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Kineserne vil dominere i ski-VM i Trondheim i 2025

LES OGSÅ: DEBATT: Hvorfor lar de seg sponse av Huawei?

LES OGSÅ: Right to Play blir konkurrent til Norsk Tipping

NB: Undertegnede jobbet i NIF under Idrettstinget i 2011.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: