LØRDAGSKOMMENTAR: Kvinnene er i ferd med å gjøre mennene til latter

Paris (Idrettspolitikk.no): Gikk du rundt i Paris’ gater før åpningskampen mellom Frankrike og Sør-Korea var det lite som minnet deg om at verdens største fotballturnering for kvinner sto like for døren.

De eneste oppslagene om fotballkamper som møtte deg var annonser for det franske herrelandslagets kamper til høsten.

Det får stå for det franske fotballforbundets regning.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Annonse i Paris for Frankrikes EM-kvalifisering for herrer i september 2019. Foto: Andreas Selliaas.

Tidenes fotballfest

Til tross for svak merkedsføring i den franske hovedstaden står vi foran tidenes fotballfest for kvinner denne sommeren.

Det er meldt om rekordsalg av billetter, kanskje over én million, og det har aldri vært akkreditert så mange pressefolk til et kvinnemesterskap som nå. Og når VM er slutt er jeg sikker på at en større del av verdens befolkning har fått nye fotballstjerner å følge med på, både gutter og jenter.

Kvinnefotball er i ferd med å bryte gjennomglasstaket.

Den norske verkebyllen

Det er én stjerne som glimrer med sitt fravær i dette mesterskapet og som som har blitt en verkebyll i norsk fotball. Ada

Hegerberg valgte for to år siden å takke nei til landslaget. Det har vært mye hemmelighold og mistenkeliggjøring av alle parter i denne saken, men like i forkant av VM fikk vi Ada Hegerbergs versjon i den omfattende Josimar-spesialutgaven «Den lange kampen».

Spesialutgaven er det første helhjertede forsøket på å beskrive utfordringene norske pionérer i norsk kvinnefotball har møtt og det er ikke småtteri.

I denne utgaven er det naturlig nok også et intervju med Ada Hegerberg og det har skapt ny debatt om forholdet mellom henne og landslaget. Men i stedet for at man diskuterer hennes boikott av det norske landslaget i 2017 i en historisk kontekst, er det andre og vikarierende argumenter som kommer opp. Jeg tror det bunner i at noen fortsatt ikke har tilgitt henne for at hun gikk sin egen vei.

For leser du hele Josimar-utgaven og ser hvilken kamp kvinnelige fotballspillere har kjempet før henne og på den formidable tausheten og motstanden de har møtt og uansett hvordan de har prestert på banen, ser du at den yngste av de to Hegerberg-søstrene føyer seg inn i en lang rekke av spillere som føler seg tråkket på av NFF-systemet.

Den store forskjellen denne gang er at ingen kan vri seg unna den historiske uretten kvinnefotballen i Norge har vært offer for og at vi bør lytte til dem som har følt seg tråkket på, mens de har tråkket opp veien for andre.

I kjølvannet av den siste debatten om rett og galt på kvinnelandslaget er det en følelse av at noe er i ferd med å skje.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Josimars spesialnummer om 100 år med kvinnefotball i Norge. Foto: Andreas Selliaas.

Møter motbør

Det er ganske absurd og egentlig ganske trist å høre mannlige fotballspillere i alle aldre og middeladrende kommentatorer kritisere den største kvinnelige fotballstjernen i verden for timingen på publiseringen av intervjuet i Josimar

Diskusjonen burde heller gått på årsaken til at hun følte hun ikke hadde noe å gjøre på landslaget lenger, blant annet den psykiske belastningen hun følte det var å forholde seg til NFF-systemet og enkeltpersoner i NFF.

Når dette først kommer for dagen burde det være helt legitimt å spørre verdens største fotballstjerne på kvinnesiden om de psykiske belastningene skyldtes presset hun og familien hennes la på seg selv og kravene de stiller til sine omgivelser eller om det faktisk er råtne epler i NFF. Dit har vi ikke kommet ennå.

Det er også lov å gjøre som vi gjør når vi sammenligner Messi og Maradona og argumentere for at du må vinne VM før du kan kalle deg størst. Det har heller ikke skjedd, så vidt jeg kan se.

Men når vi havner i en metadebatt om Ada Hegerberg visste om når intervjuet skulle publiseres eller ikke blir det absurd.

Når sluttet pressen å bry seg om timing?

Det blir spennende å høre hvilke reaksjoner Martin Ødegaard, Kristoffer Ajer eller en av de andre unge, mannlige stjernene, som i løpet av sin fotballkarriere har mulighet til å kvalifisere seg til et mesterskap, forteller om sine psykiske problemer på et tidspunkt i karrieren, like før en viktig landskamp.

Blir de fortsatt å betrakte som menn? Dårlig timing?

Du trenger ikke lese «Den lange kampen» for å se at vi lenge har levd i en absurd fotballverden. Det norske kvinnelandslaget har vunnet EM, VM og OL, uten at kvinnefotballen har fått den statusen den fortjener.

Vi har et herrelag som faller på bananskall etter bananskal, men får like mye oppmerksomhet og skaper like mye optimisme. Det er stort potensiale i Lagerbäcks menn får vi til stadighet høre. Vi får fortsatt høre at menn bør tjene mer enn kvinner.

Men ting er i ferd med å skje.

Ikke bare fordi avdankede helter som Mini Jacobsen og Lars Bohinen møter kraftig motstand når de prøver seg på klassiske hersketeknikker i lønns- og bonusdebatten i fotballen eller når kommentatorer som Morten P. (Dagbladet) og Jesper Mathisen (TV2) tar Vitesse-stjernen Martin Ødegaard i forsvar når han legger ut kritikk mot Ada Hegernberg på sin Instagram-konto eller når Leif Welhaven i VG prøver å fortelle det norske folk hva som er god og dårlig timing i forkant av et mesterskap.

Felles for det fleste av disse er at de mistenkeliggjør Ada Hegerbergs motiver, og det er det flere og flere som ikke finner seg i.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Ada Hegerberg i klubbhuset til Lyon sammen med norske jenter som har tatt veien til Frankrike for å se toppoppgjøret mellom Lyon og PSG. Bildet er tatt dagen etter oppgjøret og varte i to timer. Foto: Andreas Selliaas.

Større interesse enn noen gang

Men også fordi det aldri har vært så stor oppmerksomhet rundt det norske kvinnelandslaget i fotball noen gang og at norske jenter over hele Norge nå har fått kvinnelige forbilder i store europeiske klubber som Chelsea, Lyon, PSG og Barcelona.

Norske landslagskvinner har fått en likelønnsavtale og det rapporteres om en svært god stemning og moral i det norske landslaget før VM i Frankrike.

Kanskje Ada Hegerberg har bidratt til noe av dette, tross alt? Kanskje det var god timing å ta et oppgjør med noe som skjedde før 2017, etter et EM der alt gikk galt, og at 2019 er starten på noe nytt?

Poenget er at denne endringsprosessen er i full gang og at den nå for første gang ligger i hendene på kvinnene selv og at alle forsøk på å latterliggjøre deres motiver passer best i en historiebok.

FIFAs utfordringer

Også i FIFA begynner det å røre på seg. Det var nesten komisk å høre FIFA-president Gianni Infantino snakke om kvinnefotball og fotball-VM på FIFA-kongressen i Paris og på den påfølgende todagers kvinnekonferansen (konferansen fulgte undertegnede via stream fra Norge).

Under kongressen sa FIFA-presidenten at han var forpliktet(!) til å bli interessert i kvinnefotball fordi han har fire døtre(!), at kvinnene egentlig driver en annen idrett enn det menn gjør og han fremhevet sin kvinnelige generalsekretær Fatma Samoura, som er fra Senegal, som kvinnen som ikke er fra Europa, uten å nevne hennes egenskaper som leder.

Infantino hadde også vanskeligheter med å forklare hvorfor han ikke bruker mer penger på kvinnefotball enn det han og FIFA gjør, særlig etter at han hadde gitt seg selv mye av æren for at organisasjonen han leder sitter igjen med over 10 milliarder kroner etter den siste fireårsperioden.

Det førte til en del krasse spørsmål fra det internasjonale pressekorpset, et pressekorps som for ikke lenge siden syns det var et ork å dra på slike mesterskap.

Han mente det ikke var mulig å gi et svar som alle var fornøyd med på et slikt spørsmål.

Er det ikke bare ett riktig svar på det spørsmålet?

Kommentaren fortsetter under bildet.

FIFAs generalsekretær gleder seg til FIFAs største kvinnekonferansen.

Må ikke bare se på toppen

Det er bra at FIFA har doblet premiepengene fra 135 millioner i VM i Canada i 2015 til 270 millioner i VM i Frankrike i 2019. Men kontrasten blir stor når vi vet at mennene fikk 3.6 milliarder i VM i Russland i 2018.

I en markedstankegang gjelder regelen om tæring etter næring, men det burde ikke gjelde i en fotballorganisasjon som SKAL ha som hovedmål å drive utvikling av fotball.

Ser du på regnskapet til FIFA som ble delt ut på kongressen i Paris, finner du at U-turneringene for menn blir tilført får mer penger enn kvinnenes A-VM i Frankrike. Slik skal det ikke være.

Det er enkelt å diskutere likelønn på landslaget, men hovedpoenget med å være et forbund som NFF og FIFA er ikke å bare se på toppen, men å utvikle grasrota slik at flest mulig får mulighet til å delta.

Det kom mye berettiget kritikk av FIFA på kvinnekonferansen i Paris og det blir spennende å se om Gianni Infantino og andre fotballedere lytter til kritikken. Gjør de ikke det er det fare for at de blir gjort (til mer) latter.

Det var mange av de mektige lederne i internasjonal fotball som ikke var på kvinnekonferansen, blant annet visepresidenten i FIFA Ahmad Ahmad, som også er president i Det afrikanske fotballforbundet (CAF). Da konferansen fant sted satt han i politiavhør fordi han er mistenkt for korrupsjon. Han er også anklaget av en håndfull av sine ansatte i CAF for seksuell trakassering.

Kvinnefotball har sine utfordringer og mange av dem som står i veien er menn.

Forskjellen nå er at vi nå begynner å le av mennene som står i veien og ikke av kvinnene som er på vei opp.

Godt fotball-VM!

LES OGSÅ: Ada Hegerberg trenger ikke å twerke

LES OGSÅ: Gianni Infantino gjenvalgt – lite å klappe for

LES OGSÅ: Knapt ett døgn etter Infantinos gjenvalg ble FIFA-boss arrestert av fransk politi

LES OGSÅ: FIFAs visepresident mistenkt for å ha mottatt bestikkelser fra ukjent utstyrsfirma

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: