DEBATT: Manchester City-supportere heier på laget, ikke på eierne

Skrevet av Per Arne Rennestraum, redaktør i Manchester Citys medlemsblad Scandinavian True Blue

I en kommentar på Idrettspolitikk.no spør Andreas Selliaas hvem man heier på når man heier på Manchester City. Underforstått: Heier man på eiere fra en stat med frynsete rykte?

Svaret er at vi heier på Manchester City, på samme måte som sørlendinger heier på Start og ikke deres eiere som driver i gamblingindustrien.

LES KOMMENTAREN: Hvem holder du egentlig med?

Artikkelforfatteren: Per Arne Rennestraum.

Handler om mer enn Manchester City

Undertegnede er redaktør i Manchester Citys skandinaviske supporterblad.  Scandinavian True Blue kommer ut på papir fem ganger i året. Supporterklubben ble stiftet i 1974 og er den eldste for et engelsk lag utenfor det britiske samveldet.

Medlemsbladet vårt har trykket flere kritiske artikler om Citys eierskap. Artikkelen til Selliaas, som også refererer til andre kilder, er god, og jeg er enig i det meste.

Ikke minst dette:

«Egentlig handler ikke dette om Manchester City.  Manchester City og deres supportere har på mange måter havnet ufrivillig oppi en ekstremt pikant situasjon. Det dette handler om er hvilken retning vi vil at fotballen skal gå og om vi aksepterer at (klubb)fotballen skal brukes som et virkemiddel for stater med et frynsete rykte.»

Feilslått PR-gimmick

Vi som går rundt med lyseblå skjerf og godt humør heier ikke på  sjeiken og hans Abu Dhabi Group, som blir beskyldt for å drive hvitvasking av sitt eget hjemlige skrekkregime.

I så fall mener jeg det er feilslått PR-gimmick. Gjengen rundt styrebordene i ørkenlandet bør sånn sett få seg noen nye rådgivere. Hvorfor? Jo, fordi det aldri har vært så mye fokus på dette skrekkregimet som etter at City begynte å vinne titler.

Legg merke til at jeg ikke skriver «etter at sjeiken overtok eierskapet i klubben». For det var ingen etablerte medier som brydde seg om menneskerettigheter i 2008, da City ble en del av sjeikens gods, olje og gull.

Fikk først kritikk da vi begynte å vinne

Det var først da City danket ut Manchester United og Chelsea – og ble verdens mest veldrevne klubb –  at kritiske røster hevet seg. Ofte er det de samme røstene som ikke har brydd seg med at Norge eller andre vestlige land helt fram til nylig hadde  møter med emiratenes myndigheter, der de over en kopp med noe alkoholfritt diskuterte siste nytt innen drapsteknologi.

Ja til emiratenes sponsing av våpenindustrien –  nei til sponsing av fotballklubber?

Heldigvis er våpeneksporten til emiratene stanset. Det skjedde som en følge av krigføring i Jemen. Det er som å selge kokain, men stanse salget når det viser seg at noen putter det i nesa.

Unik mulighet til å rette søkelyset mot urett

Jeg mener Abu Dhabi Groups eierskap i City er en unik mulighet til  å sette søkelys på urettene i Abu Dhabi. City-supporterne kan bruke anledningen til å si sin mening om brudd på menneskerettigheter, gjennom innlegg på Facebook og  personlig oppmøte på stadion med regimekritiske bannere og t-skjorter.

Dessverre er ikke dette i stor nok grad blitt gjort. Derimot har det blitt sunget pinlige hyllest-sanger til sjeik Mansour Bin Zayed al Nahyan.

På et banner som henger på det jeg kaller Nye Maine Road, altså Citys hjemmebane, takkes sjeiken på vegne av Manchester. Dette bør rives ned.

Men jeg mener også det er alle sin soleklare rett til å holde med City, uten å bry seg om eiernes ikke-vestlige etikk.  Det er et valg som hver og enkelt må ta.

For vi heier ikke på eierne!

Debattartikkelen fortsetter under bildet.

Skandinavian True Blue har flere ganger skrevet kritisk om Manchester Citys eiere. Her fra sommerutgaven i 2015.

Mitt stolteste øyeblikk

Jeg falt pladask for City midt på 1970-tallet. Min første tur til Manchester var som 17-åring i 1982. Det første ordentlige trofeet i voksen alder opplevde jeg på Wembley  i 2011.

Men mitt stolteste øyeblikk som City-supporter inntraff da jeg leste historien om City. Klubben ble etablert for å hjelpe arbeidsløs ungdom. Den har alltid vært en bauta i nærmiljøet.

I dag yter City in the Community et tilbud til flere tusen barn og ungdom i Manchester-området. Klubben har hjelpeprogram i utlandet i kamp mot fattigdom og sykdommer.

Det hele ble dratt i gang  av Alex Williams, den første svarte keeperen i engelsk fotball – vokst opp i Moss Side. Bydelen huset Citys hjemmebane Maine Road gjennom 80 år og var på 80-tallet Europas farligste område å bevege seg i. Selvsagt med unntak av Citys motstandere ute på banen som ofte slapp billig unna.

City har alltid stått opp for de svake, for likhet og brorskap. Eiernes moral påvirker ikke klubbens syn på normale verdier.  City var en av klubben som heiste Pride-flagget utenfor stadion og de la regnbuefargene inn i logoen på Facebook. Dette fikk mange av klubbens muslimske «tilhengere» til å vende klubben ryggen.

Nektet å gjøre nazihilsen

Og så til den hendelsen som har gjort meg aller mest stolt og som jeg av naturlige årsaker bare har lest om.

I 1937 var City, nybakt ligamester på den tiden, på turne i Tyskland. Spillerne nektet å gjøre nazi-hilsen for Hitler foran kampene.

Året etter var det engelske landslaget på turne i landet. Nasjonens utvalgte stod med armen til værs og hyllet verdens ondeste mann. Min bestefar ble drept i konsentrasjonsleir, 21 år før jeg ble født.

Derfor har dette gjort ekstra inntrykk at klubben i mitt hjerte stod opp mot ondskapen som tok livet av millioner.    

Jeg håper forbindelsen mellom to kulturer, uansett graden av kynisme som ligger bak, kan gjøre det bedre å bo i Abu Dhabi. Det vil være Citys viktigste trofé.

Takk til idrettspolitikk.no som tar opp temaet på en skikkelig måte. Det er det ikke alle som gjør.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/