KOMMENTAR: Hva vil egentlig idretten i spillpolitikken?

Nok en rapport om norsk spillpolitikk. Og nok en gang uten at de sentrale temaene diskuteres.

På Arendalsuka presenterte Oslo Economics, på oppdrag fra Norges Idrettsforbund og ExtraStiftelsen, rapporten «Vurdering av virkninger ved å endre enerettsmodellen for pengespill i Norge».

Den presenterer lite nytt og gjør at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar.

LES RAPPORTEN: «Vurdering av virkninger ved å endre enerettsmodellen for pengespill i Norge»

Samme leksa om igjen

Hovedspørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest rapporten er hvorfor idretten (og ExtraStiftelsen) trenger et eksternt utredningsbyrå til å presentere (nok) en rapport som fremmer deres synspunkter.

Men det er også flere andre spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest rapporten.

Formålet med enerettsmodellen (det mange kaller spillmonopolet) er å begrense spillavhengighet. Formålet til norsk idrett er å drive idrettsaktivitet for flest mulig. Det gjør den med stabile og forutsigbare inntekter.

Norske myndigheter skal ikke ha som formål å drive spillvirksomhet for å tjene penger og norsk idrett er den sterkeste forkjemperen for enerettsmodellen og begrunner det blant annet med at de ønsker et ansvarlig spillregime.

Derfor er det rart at nesten hele rapporten (ved siden av å kritisere funnene i en annen rapport (Menon-rapporten) (som den utenlandske spillbransjen selv har bestilt, og som selvfølgelig støtter synspunktene til den utenlandske spillbransjen) dreier seg om økonomi, overskudd og kanalisering og at det kun er viet noen få små avsnitt om spillavhengighet.

Og så er det jo interessant at statistikken de referer til viser en nedgang i antall spillavhengige fram til 2015.

Penger viktigst?

Penger er viktigst for Oslo Economics, idretten og ExtraStiftelsen. Det er i hvert fall det inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest denne rapporten.

Det er rart fordi pengeargumentet ikke er et gyldig argument i europeiske rettsinstanser for å beholde dagens monopolordning. Der er det kun de sosiale argumentene som gjelder.

En rapport som ikke bare skal gjenta gamle argumenter med oppdaterte tall og som har som mål å beholde dagens ordning, bør derfor fokusere langt mer på kjernen i det som er formålet med dagens ordning, enn det som er tilfelle i denne rapporten, nemlig spillavhengighet.

I rapporten henvises det til at tallspill (som for eksempel Lotto og Keno) ikke er avhengighetsskapende, men at casinospill og oddsspill er langt farligere.

Det er en sannhet med modifikasjoner, fordi det er helt avhengig av hvordan spillene er regulert. Hadde Norsk Tipping tilbudt minuttrekning på Keno hadde penga flydd fort og mange kunne vært blakke på kort tid.

Norsk Tipping tilbyr forskjellige former for tallspill hver eneste dag, men under forskjellige navn og med forskjellige reklamekampanjer som forteller deg at du kan vinne hundrevis av millioner av kroner i uka.

Dette vises på de fleste kanaler som ellers ikke har lov til å reklamere for andre spillselskaper. Dette er også tvilsom praksis, spesielt fordi man lokker med spill som ingen andre tilbyr.

Man får inntrykk av at penger er viktigst. Og det er vel ikke det inntrykket vi skal sitte igjen med når pengespillpolitikken skal argumenteres for?

Ved siden av en dypere analyse av hvilke mekanismer som skaper avhengighet, fortellingene bak tallene som vises i statistikken, hadde idretten stått seg på å ha med noen gode avsnitt der de forteller hvor de mener grensen til Norsk Tipping bør gå.

Ser de ingen uansvarlige trekk hos Norsk Tipping?

Kan ikke bli perfekt

Det er en politisk beslutning å beholde enerettsmodellen eller å skrote den. Og det er ingen vits i å syns synd på de utenlandske spillselskapene eller tv-kanalene som eventuelt går glipp av reklamepenger skulle regjeringen greie å fjerne det de hevder er ulovlig spillreklame.

Det uregulerte markedet kommer fortsatt til å eksistere selv om de største utenlandske aktørene blir med i et norsk lisenssystem. Det er Sverige et godt eksempel på.

I Sverige har for eksempel uregulerte aktører lansert egne Facebook-kampanjer der de prøver å tiltrekke seg kunder som er stengt ute av regulerte aktører fordi de er spillavhengige eller betegnes som risikospillere.

Og skulle de utenlandske spillselskapene slutte å sende reklame på visse tv-kanaler er kanskje det eneste resultatet at idrettsarrangementer bytter kanal.

Statsbudsjettet

Kanskje den største mangelen i rapporten og som burde vært et gyllent tema midt under Arendalsuka er om hva som hadde skjedd hvis idretten fikk sin finansiering over statsbudsjettet samtidig som myndighetene hadde innført et lisenssystem.

Da kunne myndighetene tatt ansvar for en ansvarlig spillpolitikk uten å knytte den til idretten. Og idretten kunne fokusere på idrett og ekstrainntekter gjennom sponsorer uten å være myndighetenes fremste politiske talerør i en spesiell form for næringspolitikk.

I et slikt system kan det hende at alle idrettene fikk like mye penger som i dag og i tillegg fikk nye sponsorer som ga dem enda større inntekter. Det er i hvert fall en hypotese.

Og til sist: hvorfor utredes det ikke hvor konkurransedyktige Norsk Tipping er i et lisenssystem der den norske spillaktøren også konkurrerer på hjemmebanen til de utenlandske spillselskapene?

LES OGSÅ: Hva skjer når idretten slutter å selge medierettigheter?

NB: Undertegnede har jobbet både i Norges Idrettsforbund og Norsk Tipping.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/