KOMMENTAR: Hvem holder du egentlig med?

Hva er Manchester City? Premier League-mestere, tidenes beste lag, og «sportsvaskere» for en annen stat. Det er tittelen på kanskje den viktigste artikkelen om Premier League og engelsk fotball som er skrevet før Premier League starter. Spørsmålet er hvem heier man egentlig på når man heier på Manchester City?

Det er journalisten Miguel Delaney i den britiske avisen The Independent som stiller dette spørsmålet.

LES OGSÅ: Kampfiksingssak skaper trøbbel i tysk storavis

Twitter-krig

Han har de siste ukene, sammen med journalister som James Corbett (Off the Pitch/De Coubertin Books), Rob Harris (Associated Press) og menneskerettighetsforskeren Nicholas McGeehan (tidligere Human Rights Watch), blitt kraftig trakassert på sosiale medier og i hovedsak på Twitter av anonyme nettroll og kontoer med tilsynelatende ekte personer som forsvarer Manchester City.

Det jeg kaller troll henger ut journalister som skriver negativt om Manchester City for Manchester City-hatere og driver en heftig «whataboutisme» («hvorfor ta Manchester City, når andre lag er like ille?!»)

Kommentaren fortsetter under Twitter-tråden som viser eksempel på trolling.

Kampen om sannheten

Utgangspunktet for artikkelen til Delaney er at Manchester City de facto er eid av myndighetene i emiratet Abu Dhabi og at suksessen til laget skyldes innsprøyting av enorme summer med penger for å skape suksess og på den måten god PR for en emiratet som har mye å svare for når det gjelder mangel på menneskerettigheter og krigføring i Jemen.

Det er ikke noe nytt fenomen at det plutselig dukker opp mange falske Twitter-kontoer som sprer misinformasjon eller som går hardt til angrep på kritikere.

Den amerikanske valgkampen i 2016 er kanskje det mest kjente eksemplet, men det foregår også i idrettens verden.

I forkant av valget til FIFA-president i 2015 dukket det plutselig opp mange falske kontoer som blant annet gikk god for sjeik Salman fra Bahrain og som spredde mye negativ omtale av hans konkurrenter, blant andre Gianni Infantino.

James Corbett var en av dem som rapporterte om dette i 2015 og avslørte flere falske kontoer som spredde misinformasjon, og han blir i dag kritisert på Twitter fordi han blant annet mener at McGeehan opplyser om viktige og alvorlige forhold i fotballen.

Corbett måtte lukke kontoen sin fordi angrepene ble så mange og usaklige. McGeehan har forsøkt å forsvare seg så godt han kan.

Til Idrettspolitikk.no sier både James Corbett og Nicholas McGeehan at angrepene på dem ser koordinerte ut og at det kan være bots (falske kontoer) eller betalte twitrere som løper Abu Dhabis ærend.

Hvem bør eie klubbene?

Rob Harris i Associated Press blir også nevnt som en Manchester City-hater fordi han på en pressekonferanse stilte Pep Guardiola spørsmål om hans lønnsavtale med Manchester City etter Football Leaks-avsløringer om lønnsavtalen til hans forgjenger.

Ofte blir det også brukt mot kritikerne av Manchester City at de holder med en av rivalene til Manchester City og at det er det som driver deres kritikk av dem.

Det som utløste «trollingen» denne gang var artikkelen Trollerball av Nicholas McGeehan som ironisk nok problematiserer trollingen av journalister som skriver kritisk om Manchester City.

Nicholas McGeehan har i flere år vært kritisk til at stater som Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater og andre stater som bruker sport som PR-verktøy for å skape et glansbilde av seg selv.

Det blir feil å si at han kun fokuserer på Manchester City og Abu Dhabi.

Det er dette han har gitt merkelappen «Sportswashing».

Målbevisst strategi

I artikkelen til Miguel Delaney, som kommer samme dag som Premier League sparkes i gang, prøver han å problematisere hva som ligger bak trakasseringen og hvilke identitetsproblemer eierskapet av Abu Dhabi kan skape for de som følger Manchester City i tykt og tynt.

Manchester City er en gjennomprofesjonalisert klubb som tenker langsiktig og har kanskje verdens beste trener. Sånt gir suksess.

Vinner de Champions League vil alt være perfekt. Supporterne vil være i ekstase. Men det vil også eierne av klubben.

Og det er her utfordringen ligger for alle dem som elsker Manchester City og for alle dem som elsker fotball.

I 2008 tok Abu Dhabi United Group over den blå Manchester-klubben. Og siden da og parallelt med suksessen til Manchester City har menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch kalt Manchester City for et utenrikspolitisk verktøy, «sportswashing» for et torturerende regime, statsstyrt og et mykt makt maktmiddel i kampen mot sine rivaler i sin region.

Spørsmålet er derfor om man skal bry seg om at Manchester City og andre klubber (for eksempel PSG i Frankrike) har tvilsomme eiere. Hva skjer om Saudi-Arabia skulle gjøre alvor av ryktene og kjøpe naborival Manchester United?

Sannheten er at hvert trofé disse klubbene vinner er en stor utenrikspolitisk seier for regimene som burde fått oppmerksomhet for noe helt annet.

«Sportswashing» er noe annet enn «god PR», ifølge McGeehan og Delaney. Det handler om å normalisere tilstedeværelsen av en stat og deres interesser.

Vi skal slutte å tenke på dem som stater som gjør noe galt i sine hjemland eller i sitt nabolag, vi skal hylle dem som velgjørere, er ideen.

Planen om å bruke fotball og andre myke maktmidler for å skapet et godt inntrykk av Abu Dhabi ble lagt i dokumenter som heter Policy Agenda 2007-08 og The Abu Dhabi Economic Vision 2030.

I disse dokumentene beskrives tre virkemidler for å oppnå dette: etableringen av Abu Dhabi Tourism Authority, promoteringen av Etihad Airways og å kjøpe en fotballklubb.

I trollingen på sosiale medier blir det ofte fremhevet at Manchester City kun er leketøyet til sjeik Mansour, altså et privat anliggende, men disse policy-dokumentene viser helt tydelig at de er et virkemiddel for emiratet Abu Dhabi.

Mansour har forresten kun vært til stede på én Manchester City-kamp og styreformannen i klubben, al-Mubarak, blir av mange regnet som den egentlige statsministeren i Abu Dhabi.

I styret til Manchester City sitter også Simon Pearce. Han har en fortid i PR-byrået Burson-Marsteller og har blant annet vært spindoktoren til den tidligere rumenske diktatoren Nicolae Ceauseşcu.

Det er Pearce som har forfattet strategidokumentene til Abu Dhabi og som er avslørt i Football Leaks-dokumentene som en av dem som har prøvd å omgå UEFAs Financial Fair Play-regler.

Umulig dilemma?

Pep Guardiola har havnet i en merkelig situasjon oppi alt dette. På den ene siden har han gitt støtte til katalanernes ønske om selvstendighet fra Spania og argumentert med at det er deres menneskerettighet.

På den andre siden har han nektet å svare på hva han mener om menneskerettighetene til de som bor i Abu Dhabi og i resten av De forente arabiske emirater. Han har heller ikke svart på hvilken lønnsavtale han har med Manchester City.

Det illustrerer hvor delikat og vanskelig denne saken er.

Egentlig handler ikke dette om Manchester City.

Manchester City og deres supportere har på mange måter havnet ufrivillig oppi en ekstremt pikant situasjon. Det dette handler om er hvilken retning vi vil at fotballen skal gå og om vi aksepterer at (klubb)fotballen skal brukes som et virkemiddel for stater med et frynsete rykte.

I sitt forsvar i slike situasjoner sier mange supportere at de skiller fotball og politikk og at de ikke bryr seg om hvem som eier klubben de holder med, bare eierne bidrar til suksess. Noen friplasser i livet må vi ha. Det er fair enough.

Men da må man også samtidig innrømme at man ikke har noe imot at man blir brukt som virkemiddel i en kamp hos noen som ikke ser noen forskjell på fotball og politikk, men kun bruker fotball som et virkemiddel for å få folk til å si at de ikke bryr seg.

LES OGSÅ: Nye utrolige historier om VM i Qatar

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/