KOMMENTAR: Idretten må tåle mer innblanding fra politikere

Nasjonale myndigheter over hele verden ønsker mer kontroll på idretten. Det er problematisk for idretten, men har de noe valg?

Det er to hovedgrunner til at myndigheter i forskjellige land ønsker mer kontroll med idretten:

De ønsker oversikt over hva de enorme pengesummene de overfører til idretten blir brukt til og de ønsker å bruke idretten til å styrke sin nasjonale prestisje, blant annet gjennom gode prestasjoner i OL.

LES OGSÅ: Gianni Infantino gjenvalgt – lite å klappe for

Store skandaler

Men det skyldes også at det avsløres skandaler på skandaler og at politikere og tilsynsorganer mener at nok er nok.

Store korrupsjonsskandaler og doping- og kampfiksingssaker de siste årene viser at idretten trenger et nasjonalt lovverk og hjelp fra politiet for å rydde opp.

Den store politirazziaen mot FIFA på det fasjonable hotellet Baur au Lac i Zürich i 2015 hadde ikke skjedd hvis sveitsiske og amerikanske myndigheter ikke hadde samarbeidet og de to landene ikke hadde hatt en lovgivning som overstyrte idrettens selvråderett.

På samme måte hadde ikke dopingrazziaen under ski-VM i Seefeld tidligere i år (Operasjon Aderlass) skjedd hvis ikke østerrikske myndigheter hadde hatt en egen dopinglovgivning som kriminaliserer doping.

Utfordringen for idretten er at når de først innrømmer at de trenger hjelp på ett område, så er det enkelt for myndigheter og andre utenforstående å si at idretten også trenger hjelp på andre områder.

LES OGSÅ: Politisk kaos i Italia ryster IOC

Idretten protesterer

Idretten har et eget regelverk som sier at idrettsforbund, særforbund, olympiske komitéer og klubber kan suspenderes eller utestenges fra konkurranser og/eller settes under administrasjon hvis politikere blander seg inn i driften og/eller i idrettens demokratiske prosesser.

De siste ukene har vi to ferske eksempler på at idretten føler at denne «retten» er truet. IOC og Den italienske olympiske komité (CONI) protesterte kraftig på at det italienske parlamentet nylig vedtok en lov som gir regjeringen lov til å kontrollere driften av italienske idrettsforbund og USAs olympiske komité har protestert på et kongressforslag om å gjøre noe tilsvarende i USA, med bakgrunn i den store overgrepssaken som er rullet opp i amerikansk turn.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Sverige hadde aldri en sjanse til å få vinter-OL

Vanskelig balansegang

Det er en vanskelig balansegang for idretten å håndtere nasjonale myndigheters inngripen i idretten.

Og det er det på to måter:

For det første mottar idretten enorme summer fra nasjonale myndigheter og må derfor tilpasse seg betingelser som følger med pengene.

Det skjer også i Norge, for eksempel ved at NIF må søke Kulturdepartementet om penger og får tildelt penger gjennom et tildelingsbrev som spesifiserer myndighetenes forventninger til pengebruken.

Da kulturminister Linda H. Helleland presset NIF i åpenhetsdebatten for et par år siden brukte hun blant annet tildeling av penger som et pressmiddel for å få til endringer i NIF, men hun grep ikke inn og instruerte dem om hvem som skulle lede NIF eller anbefalte hvem som burde sitte i Idrettsstyret.

Hadde hun gjort det, kunne IOC har suspendert Norges olympiske komité og Norge kunne blitt utestengt fra OL. Så fin kan balansegangen være.

LES OGSÅ: Idretten trenger ikke reformer – den trenger en revolusjon

Mer og mer vanlig

Den norske kulturministerens håndtering av NIF var en uvanlig inngripen i Norge, men det er blitt mer og mer vanlig at nasjonale myndigheter verden over tar et strammere grep om hva idretten bruker pengene til.

Da dreier det seg ikke kun om fordeling av penger, men også om de greier å oppnå gode resultater i internasjonale konkurranser og hvordan de organiserer idretten.

I 2013 innførte Australia et avansert kontrollsystem for australsk idrett (Mandatory Sports Governance Principles). Bakgrunnen var elendige resultater i OL i London. En egen granskningskommisjon fant ut at årsaken var dårlig planlegging og dårlig organisering av toppidretten.

Siden 2013 har australske forbund blitt kontrollert gjennom 21 sjekkpunkter for godt styresett, blant annet åpenhet, uavhengighet og demokratiske valg.

Ett av kriteriene er for eksempel at presidenten eller styrelederen skal velges av det sittende styret og ikke av medlemmene.

Hadde det siste vært innført i Norge ville kanskje ikke Berit Kjøll blitt valgt til idrettspresident ved forrige valg.

I 2016 innførte Storbritannia en egen ordning for godt styresett (UK Code for Sports Governance), også som et virkemiddel for å fremme olympiske idretter.

Dette er et gradert system på tre nivåer med økende grad av kontroll avhengig av størrelsen på forbundet og størrelsen på økonomien til de forskjellige forbundene.

I Flanderen i Belgia innførte de i 2016 26 harde og 14 myke indikatorer for godt styresett med den samme filosofien som det britiske systemet.

Dette er reguleringer IOC og andre idrettsorganisasjoner må tåle. Saken blir selvsagt vanskelig når myndighetene bryr seg om hvem som skal velges.

LES OGSÅ: MEDIEKOMMENTAR: Sportsjournalister som aktivister

Idretten skyter seg selv i foten

Men på det området har internasjonale idrett et stort problem, fordi de ikke er konsekvente i sin håndtering av udemokratiske prosesser i forskjellige land.

IOC og FIFA og andre forbund har straffet land som Kuwait, India, Kenya og Etiopia for politisk inngripen i demokratiske prosesser, men ikke løftet en finger i Nord-Korea, Russland, Kina, Hviterussland eller Aserbajdsjan, for å nevne noen eksempler.

Hvis ikke idretten selv er konsekvente i sin håndtering av eget regelverk, kan myndighetene finne på å ta ennå tettere grep på idretten enn det de gjør i dag.

LES OGSÅ: IOCs nye ansikt: Tvilsomme personer velges inn i IOC

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/