MEDIEKOMMENTAR: Hva skjer når idretten slutter å selge medierettigheter?

Den norske spillpolitikken skal diskuteres under Arendals-uka. Vi kommer til å høre kjente argumenter fra idretten og fra bettingindustrien. Idretten vil bevare enerettsmodellen og den utenlandske spillindustrien vil ha en lisensmodell.

Faren er at skyttergravskrigen i spilldebatten sørger for at de store linjene blir borte. Alle vet at idretten ønsker økonomisk forutsigbarhet og at majoriteten i norsk idrett mener at den sikres best med dagens ordning.

Den utenlandske spillindustrien ønsker å gjøre seg stuereine i Norge og også skape mer forutsigbarhet for seg selv og sin bransje med en regulering som gjør at de kan operere på lovlig basis i Norge, slik de får i Sverige og Danmark.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Når dobbeltmoralen skygger for den store debatten i norsk spillpolitikk

Lite nytt

Det er ikke mange nye argumenter i spilldebatten og frontene er fortsatt steile.

Det eneste som har drevet debatten litt i en ny retning er etableringen av bransjeforeningen «Norsk bransjeforening for onlinespill» (NBO) og Magnus Carlsens elleville flørting med den utenlandske spilleindustrien.

Den nye bransjeforeningen viser at utenlandske spillselskaper nå samarbeider om å endre norsk spillpolitikk og at de gjør det mer åpenlyst enn for noen år siden.

Magnus Carlsens’ ønske om å sikre Sjakkforbundet 50 millioner kroner med en sponsoravtale med et utenlandsk spillselskap viser hvor mye penger små forbund utenfor Idrettsforbundet kan få fra denne bransjen hvis de trosser norsk lovgivning.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Magnus Carlsen har satt norsk spillpolitikk i sjakk

Mer på spill

Spilldebatten i Norge dreier seg ikke bare om finansiering av norsk idrett og kultur og hva som best sikrer oss mot at folk blir spillavhengige.

Det er også en debatt om mediepolitikk og om eierskap til idrettsarrangementer.

Et sentralt spørsmålet er hva som skjer når idretten innser at den kan tjene mer penger på å drive egne tv-kanaler og selge sponsorplakater og reklame på egne kanaler enn det de gjør i dag.

Det er spørsmål som har blitt høyaktuelt denne sommeren.

Og det er sentralt i at utenlandske spillselskaper i dag i stor grad er med på å finansiere oppkjøp av tv-rettigheter til mange idretter.

NRKs fall

Det har skapt stor debatt i Norge de siste månedene at Nordic Entertainment Group (NENT) har snappet ski- og skøyterettighetene fra NRK.

NRK står snart ribbet for mange idretter med masseappell i Norge og med det ribbes de garantert også for medarbeidere som melder overgang til kanalene som har rettighetene til idrettene de er eksperter på.

Publikum er vant til å skru over på andre kanaler og jeg tror dette er mer smertelig for NRKs selvbilde enn for den norske befolkningen.

Og følger vi logikken i anbefalingene til mediemeldingene som har kommet de siste årene er det kanskje bortgangen av de populære idrettene som gjør at NRK faktisk oppfyller sitt samfunnsoppdrag: være allmennkringkaster for det smale og mangfoldige.

Men det er en annen diskusjon.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Vi trenger en egen mediemelding om sportsrettigheter

Stormakter for fall?

De største sportsrettighetene i Norge er i dag i hovedsak fordelt mellom tre aktører: NENT (Viasat/Viaplay), Discovery Networks (TVN, MAX og Eurosport) og TV2/TV2 Sumo.

Siden TV2 (igjen) har konsesjon som allmennkringkaster har de ikke lov å sende reklamer for internasjonale spillselskaper, det har de to andre konkurrentene.

Men før TV2 kastet seg på allmennkringkasterrollen igjen vurderte de også sterkt å utfase noe av sin produksjon til utlandet for å kunne sende utenlandske spillreklamer på sine kanaler.

Argumentet var at det var et konkurransefortrinn, blant annet ved kjøp at sportsrettigheter, å kunne ha mulighet til inntekter fra den utenlandske spillindustrien.

På samme vis argumenterer kanaler som sender utenlandske spillereklamer at mangfoldet blir borte og konkurransen skjev hvis norske myndigheter greier å forby og hindre at disse reklamene sendes på kanaler som henvender seg mot et norsk publikum.

Dette også velkjente argumenter, men de kan også vise seg snart å være helt utdatert.

Store endringer denne sommeren

Maktforholdet i denne bransjen kommer til å bli snudd helt på hodet når idretten selv tar eierskap til tv-produksjonen til egne idretter.

Og det kommer til å skje raskere enn vi tror.

Denne sommeren har vi blant annet fått se eksempler på hvilken vei markedet utvikler seg, særlig på fotballfronten.

* Det engelske fotballforbundet har denne sommeren lansert en egen streamingtjeneste som skal vise alle kvinnekampene i den engelske toppdivisjonen (Women’s Super League), utvalgte Championship-kamper, landskamper, FA-cupkamper og ligacupkamper, i tillegg til høydepunkter og featuresaker.

* Det portugisiske fotballforbundet har som det første fotballforbundet i verden lansert sin egen tv-kanal (Canal 11) som skal vise 600 direktesendte kamper fra herrenes 3. divisjon og nedover, kvinnefotball, futsal og strandfotball, i tillegg til portugisiske cupkamper.

* UEFA har lansert en egen streamingtjeneste som blant annet skal sende Bundesliga-kamper fra Tyskland.

* I 2014 etablerte IOC sin egen Olympic Channel som samarbeider tett med Discovery Networks, som kjøpte OL-rettighetene fram til 2028, og som er en del av en plan om å lage en 24 timers tv-kanal som kun fokuserer på OL.

Nytt marked, nye muligheter

De forskjellige forbundene gjør ikke dette for å være greie, men for å skape mer oppmerskomhet om sine egne produkter (uten kritisk blikk) og for å teste ut hvilke produkter (se idretter) som de kan tjene penger på helt på egen hånd og hvilke idretter de må få drahjelp av andre for å få oppmerksomhet om.

Forbundene ønsker ikke lenger bare ha ansvaret for å bringe fram gode utøvere, men vil også ha kontroll på hvordan de tar seg ut på tv.

De nye strømmetjenestene og tv-kanalene gir i første omgang et ekstratilbud utover de medierettighetene de allerede har solgt ut.

Men hva skjer om disse tv- og strømmeprosjektene blir en suksess, at forbundene greier å produsere gode, stabile sendinger og etter hvert ser at de ikke trenger noen mellomledd for å levere sitt produkt til publikum?

Da kan TV2/TV2 Sumo, NENT og Discovery Networks miste rettighetene de har i dag. Hvor skal da de utenlandske spillselskapene sende sine reklamer?

En ny forretningsmodell?

Skulle idretten helt ta over sitt eget produkt, kan de også i større grad ta eierskap til spill på egne idretter. Få det som på fint heter Intellectual Property Rights på spill på egne idretter.

Med full kontroll på sine egne tv-sendinger, kan idrettsforbundene kreve ekstra betaling for reklamer for utenlandske spillselskaper, de kan kreve kommisjon av spill eller de kan etablere egne spillselskaper som kan utkonkurrere de etablerte selskapene, eller de kan kjøpe opp spillselskaper som allerede eksisterer.

Kanskje kjøper de også opp tv-selskaper for å slippe å bygge opp egne medieorganisasjoner helt fra bunn?

Da er vi langt fra enerettsmodellen og debatten blir en annen.

Alt er selvfølgelig avhengig av den digitale utviklingen og hvor enkelt det blir å selge digitale reklamer for de respektive forbunden.

Mange selskaper sitter nå på teknologi som kan sørge for at f.eks. Norges Fotballforbund (NFF), UEFA eller FIFA kan tilby løsninger som skreddersyr reklame helt ned på individnivå.

Hvorfor skal de da selge rettighetene til andre, når de med enkle grep og etter hvert med få ressurser kan styre hele sjappa sjøl?

Det er det spilldebatten også bør handle om. Hva som skjer når idretten ikke lenger trenger å tenke på pengene fra Norsk Tipping.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/