MEDIEKOMMENTAR: Sportsjournalister som aktivister

Paris/København/Beitstad:

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi gidder dette, sier min belgiske kollega.

– Våre avsløringer får aldri noen konsekvenser, sukker han.

Min belgiske kollega, og en fransk og en norsk kollega har hatt problemer med å komme inn på Hotel Hyatt Regency i Paris fordi en del afrikanske fotballedere ikke liker det de skriver om.

Jeg er der som back up i tilfelle noe går galt.

LES OGSÅ: IOCs nye ansikt: Tvilsomme personer velges inn i IOC

Irritasjon

Vi sitter i lobbyen på hotellet som det afrikanske fotballforbundet (CAF) og UEFA brukte under FIFA-kongressen i Paris – og vi har sittet der på og av i to dager for å få tak i fotballedere som ellers er vanskelig å få tak i eller for å møte personer som kan smyge til oss info som de ellers aldri har anledning til å gjøre.

Men vi blir passet på. Selv blir jeg nektet adgang til toalettet av to bryske sikkerhetsvakter. De gjør det så ubehagelig de kan for oss for at vi skal dra derfra forteste mulig.

En av Storbritannias mest kjente sportsjournalister kommer bortom og han er også frustrert.

Han er skuffet over at ikke flere kolleger tar skikkelig tak i all korrupsjonen som mange av fotballederne står bak.

Problemet hans og de få andre kollegene som graver i saker om FIFA og andre mektige idrettsforbund er at britiske mediehus er svært selektive når de går etter idrettspamper, fordi britisk lovgivning lett får dem inn i evigvarende juridiske prosesser og i harde kamper mot mektige PR-byråer.

– For oss er det ofte en fordel at medier i Norge, Norden eller andre land kjører de tunge sakene først, fordi det letter vårt arbeid, sier han frustrert.

Jeg kunne sagt til han at Deadline Day og sladder om Ole Gunnar Solskjær prioriteres av norske mediehus og at krangling med sikkerhetsvakter på pampehoteller for å komme innpå korrupte idrettsledere ikke er norske journalisters spesialitet. Det er kjedelig og gir for få klikk. Men jeg lar være.

LES OGSÅ: Slik stjal russisk etterretningstjeneste dokumenter og delte dem med sportsjournalister over hele verden

Det ubehagelige

Hvor viktig er det at det sitter noen og følger med på steder som dette eller reiser til steder langt unna der sportsbegivenhetene skjer?

Det er i hvert fall ubehagelig for dem det blir rettet søkelyset mot, det er derfor de sperrer svingdøra inn til hotellet når vi kommer. Og da er vi på sporet av noe, tror jeg.

Det er også ubehagelig for dem som prøver å kikke makta i kortene. Og da snakker jeg ikke om ubehaget det er å bli stoppet i døra, men om truslene fra advokater og mektige PR-byråer som gjør alt de kan for å stoppe negative historier og som gjør alt de kan for at det skapes et glansbildeinntrykk av det som skjer, i dette tilfellet i internasjonal fotball.

Og de vinner som regel. Lite avdekkes og få journalister stiller opp i slike sammenhenger (Josimar, NRK og Aftenposten var til stede på FIFA-kongressen i Paris) – enten fordi journalistene eller mediehus ikke gidder å pirke borti det ubehagelige eller fordi de kanskje tror at det egentlig ikke er så ille.

Begge deler er like ille. Flere journalister burde vært med å dele ubehaget.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Innholdsmarkedsføring ødelegger sportsjournalistikken

Arrestasjonen

Dagen etter at vi satt i lobbyen i Hotel Hyatt Regency og undret oss over hensikten med det vi holdt på med ble visepresidenten i FIFA og presidenten i Det afrikanske forbundet (CAF) Ahmad Ahmad arrestert av fransk politi mistenkt for korrupsjon.

Det skjedde bare to dager etter at FIFA-president Gianni Infantino hadde erklært FIFA for korrupsjonsfri sone.

Ahmad og Infantino er nære allierte og etter arrestasjonen har Infantino innsatt sin egen generalsekretær Fatma Samoura som interimleder av CAF i seks måneder for å rydde opp, men uten å gå etter Ahmad.

Alt sammen er et brudd med FIFAs eget regelverk. Samoura er en nær alliert av Ahmad.

Intet nytt i FIFA-familien med andre ord.

LES OGSÅ: Knapt ett døgn etter Infantinos gjenvalg ble FIFA-boss arrestert av fransk politi

Samarbeid med politiet

Arrestasjonen og politietterforskningen av Ahmad Ahmad var et resultat av arbeidet til noen få iherdige journalister som hadde gitt politiet tips om hvordan tilstanden var i CAF.

Dette er et virkemiddel som noen ganger blir brukt av journalister for å bli kvitt truslene fra mektige advokater og PR-byråer og for å kunne skrive om saker som de mektige herrene ønsker skal holdes hemmelig.

Dette gjorde også den britiske gravejournalisten Andrew Jennings da han ga FBI informasjon om korrupsjonen i FIFA-president Sepp Blatters tid og som førte til et ras av korrupsjonssaker i FIFA og også til Blatters fall.

Resultatet er at vi sitter igjen med Gianni Infantino. Jobben er med andre ord ikke ferdig.

LES OGSÅ: Grigorij Rodtsjenkov: Flukten fra Vladimir Putin

Journalistikkens rolle

Disse sakene og andre saker viser at journalister kan bidra til å oppklare alvorlige forhold i idrettens verden, samtidig som det gir oss noen dilemmaer om hvor tett samarbeid journalister skal ha med politiet.

Flere saker de siste årene viser at journalisters arbeid kan bidra til massiv opprulling av doping, svindel og korrupsjon.

Opprullingen av dopingskandalen i ski-VM i Seefeld i år hadde aldri blitt avslørt og oppklart uten at tyske journalister, med Hajo Seppelt i spissen, hadde gjort jobben sin (han har kun jobbet med dopingspørsmål i over 30 år!).

Og skandalen i Sotsji-OL i 2014 hadde heller aldri blitt avslørt uten varslere og modige journalister.

Saken er at det burde vært flere historier som avdekker de mørke sidene av idretten. Flere journalister burde brukt tiden sin på lite klikkvennlige saker og mer tid på samfunnsoppdraget.

LES OGSÅ: Kuwait-konspirasjonen 2.0

Aktivistene

Istedenfor blir de som holder på med denne type gravearbeid oppfattet som aktivister. Av dem det rettes søkelys mot og av kolleger som syns at de ubehagelige spørsmålene lager for mye støy i en ellers behagelig verden.

Det er mer bekvemt å rapportere om en kontroversiell VAR-avgjørelse enn å grave i hvorfor akkurat ett bestemt selskap har fått rettighetene til å levere VAR-teknologien til FIFA. Det er det.

Det siste året har vi hørt mye om Football Leaks, fått nye sporadiske rapporter om menneskerettighetsbrudd i VM-landet Qatar, vi har hatt propagandalekene European Games i Minsk i Hviterussland (forrige gang ble det arrangert i Baku i Aserbajdsjan) og IOC har valgt inn seks nye medlemmer som alle har vært knyttet til korrupsjon. For å nevne noe.

Hvilke konsekvenser får det? Minimale.

De fleste avsløringene i Football Leaks får minimale følger. Qatar kommer garantert til å arrangere VM i 2022. European Games vil fortsatt være diktatorenes leker og IOC kommer til å øke inntjeningen og de som sitter i IOC vil få et klapp på skulderen.

Og en av grunnene er at journalister og mediehus ikke gjør jobben sin. Vi kan ikke nok om de sakene vi skriver om. Og vi skriver ikke nok om det som skjer itenfor idrettsarenaen.

Må ikke gi opp

Min danske kollega og jeg sitter på en benk i København og holder hver vår håndbajer. Vi er i feriemodus og oppsummerer årets skandaler – eller rettere sagt det som i ukesvis burde blitt brettet ut som skandaler – og jeg spør:

– Gjør vi egentlig noen forskjell?

– Vi må aldri gi opp, sier han mens han tar en slurk av en av Fyns spesialiteter og kikker ut i luften.

LES OGSÅ: FIFA trikser med tallene for å gjøre kvinnefotball lekker

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/