VALG 2019: DEBATT: Hvorfor er det ingen politikere som snakker om lokalidretten?

Skrevet av Frederik L. Gnatt, daglig leder i Gimle Basketball

Det er under en måned igjen til kommunevalget og igjen blir jeg overrasket over at idrett er et nesten totalt fraværende punkt i debattene og avisartiklene.

For mange er idrett Premier League, Eliteserien, landslag og herlige øyeblikk fra mesterskap hvor våre beste utøvere pleier nasjonalfølelsen vår ved å hente hjem et lass med medaljer.

Der er også våre rikspolitikere svært gode med å være tidlig ute med gratulasjoner.

LES OGSÅ: Statsministeren twitrer mest om sport

Artikkelforfatter Frederik L. Gnatt.

Hvor er politikerne?

Men den virkelige idretten som trenger fokus og støtte i Norge er jo den viktigste idretten. Den for de mange. Der er våre topp-politikere ikke særlig høylytte.

Og jeg skjønner ikke hvorfor!

For det første vil jeg tro at det vil være et taktisk smart valg av et parti og politikerne om de velger å fronte idrettens sak. Det er Norges største folkebevegelse med over 2.1 millioner medlemmer fordelt på over 11 000 idrettslag.

I tillegg til disse er det også svært mange foreldre og foresatte som er involvert i idrettslag uten å nødvendigvis være medlem. Mennesker som mulig bryr seg er med andre ord enorm.

Store deler av disse er nok også klar over hva som legges ned av arbeid for at deres barn og unge skal få muligheten til å drive med den idretten de er glad i. For idretten har store utfordringer.

LES OGSÅ: DEBATT: Skal stortingsrepresentanter detaljstyre norsk fotball?

Mangel på kommunale anlegg

Anlegg kommer opp igjen og igjen. Jeg bor i Bergen og må vel få si at når det gjelder været så er det ikke mange byer i verden som burde vært bedre enn oss på innendørsanlegg.

Men de kommunale anleggene strekker ikke til. De er ofte stengt i skoleferier og kampen mellom de forskjellige idrettene som har behov er så sterk at det ofte fører til et høyt konfliktnivå mellom idretter, til og med innad i klubbene kan det bli krangling, om hvem som skal ha hvilke treningstider.

I Bergen har vi vært så heldig å ha en mann som Trond Mohn som har sørget for å bygge både idrettshaller og fotballbaner for kommunen. Men mangel på haller er en utfordring, er det noe parti som ønsker å gjøre noe med det?

LES OGSÅ: DEBATT: Manchester City-supportere heier på laget, ikke på eierne

Dugnadsånden er skjevt fordelt

En annen utfordring mange idrettslag har er menneskelige ressurser. Idrettslag er avhengig av ildsjeler. Personer som ofte legger ned årsverk gratis fordi de er glad i idrettslaget sitt og vet hva det betyr for nærmiljøet å ha disse.

Det er få mennesker jeg har større respekt for enn de utallige ildsjelene jeg har møtt i mitt liv i idretten. Men jeg ser også hvor sårbart det er. 

Tanken med dugnad og frivillighet er at om alle er med, så blir det ikke så mye på hver.

Dessverre blir det vel ofte slik at det er noen få som ender opp med å gjøre enormt mye. Og når det har gått lang nok tid så orker man ofte ikke mer. Det kan være fordi barna ikke lenger spiller i klubben, eller at tiden rett og slett ikke strekker til.

Da står klubber der med et enormt hull som må fylles. Og ofte ingen løsning på det.

LES OGSÅ: DEBATT: Hvorfor lar de seg sponse av Huawei?

Prisgitt engasjerte foreldre

Trenere er en annen ressurs idrettslag jeg snakker med omtaler som en utfordring. Og dagens system er i mine øyne urettferdig.

Vi er avhengig av foreldre som trener de yngste. Det betyr at en 1. klasse som starter et år kan ha en far eller mor med stor kompetanse og engasjement som gir barna i den årsklassen et ypperlig tilbud.

Men neste år kan den neste førsteklassen mangle denne personen, og de barna får da ikke det samme tilbudet.

Klubbene har ikke råd til å lønne trenere nok til at det i seg selv løser problemet. Man blir ikke trener for barn i Norge for å tjene penger, man gjør det fordi man ser verdien av det.

Men å få litt ekstra kan definitivt hjelpe på motivasjonen til foreldre og kanskje særlig for studenter og andre unge som kan være aktuelle trenerspirer.

Og jeg spør igjen, er det noe parti eller politiker som fronter løsninger som kan hjelpe her?

Drømmen om en nordmann i NBA

Alle vi som driver med idrett ønsker å skape talenter og oppnå sportslig suksess i klubben. Jeg er daglig leder i Gimle Basketball og drømmen er at en dag skal det spille en norsk spiller i NBA som kan fortelle om hvordan miljøet i klubben gjorde dette mulig.

Men det er drømmen, virkeligheten er så mye viktigere.

Jeg vet hva vi som klubb kan bety for nærmiljøet. I en tid der barn er mindre ute og leker og er mer stillesittende, er idretten viktigere enn noen gang for å sørge for fysisk aktivitet.

I tillegg er idretten for mange barn og unge en trygg arena med gode, voksne rollemodeller som skaper sunne verdier. En arena som ofte er et alternativ til andre og langt mindre positive miljøer.

For foreldre er også dette en del av «kontrakten» man gjør med sitt idrettslag. Foreldre forventer at barna blir tatt vare på.

Og vi forventer, eller i hvert fall håper, at de også lærer noe i idretten. Om lagspill, om hvordan man sammen kan jobbe mot konkrete mål, om hvordan innsats over tid gir resultater og om hvordan man tar vare på hverandre både i suksess og i nederlag. Lærdom man tar med seg i alle faser av livet. 

Dette er også noe jeg tror store deler av massen som er tilknyttet idretten vet, og som jeg igjen undrer meg over at ingen politiske partier eller politikere snakker mer om hvordan de skal bidra.

Jeg kan heller ikke tenke meg at det finnes en arena i landet som er bedre egnet til integrering. Og nettopp integrering er jo noe vi veldig ofte hører om i politiske debatter.

Kom med løsninger!

Dette er en arena hvor barn møter andre barn fra nærmiljøet, men også en arena hvor foreldre og foresatte kan bli dratt med i et positivt miljø og bli kjent med nye personer.

Her kan selvfølgelig idrettslag bli enda flinkere til å legge til rette for dette, men i en hverdag hvor man stort sett jobber for å få hjulet til å gå rundt er det ikke alltid kapasitet her.

Jeg ønsker ikke å komme med noen løsning i dette innlegget. Mulighetene for hvordan man kan gjøre det bedre er mange.

Men jeg vil veldig gjerne komme med en utfordring til politikerne:

Ta idrett på alvor. Og ikke bare når det er snakk om internasjonal toppidrett hvor våre aller beste viser seg frem med flagget på brystet.

LES OGSÅ: LESERINNLEGG: «Takk for at dere kjemper, takk for at dere orker, og takk for at dere smiler!»

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/