26. August skrev Fredrik L. Gnatt et godt debattinnlegg hvor han etterlyste politikere som snakker om lokalidretten. Jeg ønsker å fortelle litt om hva som har skjedd i Osloidretten de siste fire årene.
LES FREDRIK L. GNATTS INNLEGG: VALG 2019: DEBATT: Hvorfor er det ingen politikere som snakker om lokalidretten?
Da vi tok over i 2015, hadde idretten i mange år blitt nedprioritert av Høyre. Det var rett og slett blitt en salderingspost hvor idretten ble ofret til fordel for andre saker Høyre, FrP, Venstre og KrF mente var viktigere.
Verre enn Finnmark
Det var faktisk så ille at Oslo kommune bare fikk 32 millioner i tippemidler – kun Finnmark fikk mindre penger enn Oslo.
Dette har nå snudd, og i fjor fikk vi hele 116 millioner og har dermed firedoblet summen vi fikk da vi tok over i 2015.
Det blå byrådet hadde landets laveste dekning av idrettsanlegg og lite ble bygget. Et slikt etterslep tar flere år å hente inn, men vi er på vei.
I løpet av de siste fire årene har vi ikke bare pusset opp 26 kunstgressbaner, vi har også bygget 10 helt nye. Forrige uke åpnet vi en midlertidig flerbrukshall på Tøyen mens vi venter på at det splitter nye Tøyenbadet vil åpne om fire år med egen flerbrukshall.
Lite lokalidrett i rikspolitikken
Fredrik Gnatt har et godt poeng i at lokalidretten i begrenset grad blir en del av den nasjonale politiske debatten.
Kanskje er det lettere for nasjonale politikere å twitre om suksessen når Norge gjør det godt i internasjonale konkurranser enn å sette ord på gleden ved å se barna dine score sitt første mål.
Likevel er det breddeidretten, den idretten som er der for unger og som bygger fellesskap i lokalmiljøene som er viktigst.
Både fordi den skaper gode vaner for fysisk aktivitet som varer livet ut, men også fordi den bygger samhold, lokalmiljø og fellesskap.
Idretten er et nav i lokalsamfunnene, der ungene spiller på samme lag, foreldrene selger doruller eller er på annen dugnad.
Det er slik vi kjenner hverandre og hjelper hverandre. Fordi vi møtes på felles arenaer, og fordi mennesker trenger andre mennesker.
LES OGSÅ: VALG 2019: Erna Solberg twitrer fortsatt mest om norske idrettsprestasjoner
Enormt etterslep
Da vi tok over ansvaret i Oslo i 2015 hadde vi et enormt etterslep på idrettsanlegg.
Det manglet anlegg for den organiserte idretten og det manglet anlegg for egenorganisert aktivitet. De neste fire årene skal vi investere for over 6 milliarder kroner i nye idrettsanlegg i Oslo.
Dette er en investering som er vi er stolte av, og det er investering i idrettsanlegg for hverdag og for breddeidrett, ikke for å arrangere OL eller de store festene.
Kommunene har ansvaret for å tilrettelegge for fysisk aktivitet og her i Oslo er det aller viktigste vi kan gjøre å bygge nye anlegg for barn og unge i byen vår.
Nå har vi kommet langt i utviklingen av nye anlegg i Oslo og med å pusse opp de vi allerede har. Vi er imidlertid langt fra i mål. I tillegg til å bygge anlegg har vi i Oslo tatt tak i den neste store utfordringen i idretten – å få senket tersklene for deltakelse.
Høyt kostnadsnivå er en terskel
Før sommeren la byrådet fram en sak om å senke barrierene for å sørge for at alle skal kunne være med i idretten. Det pekes ofte på at treningsavgifter og høyt kostnadsnivå er en terskel for å få flere med i idretten og for at flere fortsetter lenger.
I arbeidet med vår sak så vi at det er mer sammensatt bilde med flere faktorer som spiller inn.
Lang reisevei, mangel på anlegg, manglende kunnskap om dugnad, lavere deltakelse blant barn med funksjonsnedsettelser og lavere deltakelse blant personer som er skeive, for å nevne noen.
Hva er viktigst?
De fleste barn og unge etterspør ikke topptrenere og trening hver dag, men sosial aktivitet. De fleste skal ikke bli toppidrettsutøvere.
Men vi vet at «topping» skjer allerede i tidlig alder, og at det ofte er de «kule» som kommer på førstelaget. Kanskje blir det det for tidlig alvor for mange?
De beste skal få lov til å bli best, men ikke på bekostning av andre barn og unge. Det er behov for flere lavterskeltilbud og mer varierte aktiviteter.
Idrettslagene må spørre seg selv om det er viktig med betalte trenere, om det er nødvendig å reise på treningsleir til utlandet og om man må bo på hotell når man er på cup.
Kan det være at vi mister noe av det som har vært unikt med norsk breddeidrett, og at vi mister mange av barna idrettslagene er til for?
Noen av problemstillingene kan kommunen og det offentlige gjøre noe med, men mye av dette må også idretten ta tak i.
Likebehandling viktig
I Oslo skal vi nå fordele treningstider i de kommunale anleggene etter hva som senker terskler og får med flere.
Vi er klare på at gutter og jenter skal likebehandles i våre anlegg. Vi ser på om støtten til idrettslagene skal endres. Vi skal bygge mange nye anlegg over hele byen slik at det blir kortere reisevei og enklere å delta.Idretten selv må også ta tak i problemstillingene.
Få ned prisene, sørge for at flere som ikke er med spørres om å delta, se på om det er nødvendig å spille kamp på andre sida av byen på en hverdag eller om det kan organiseres slik at hverdagen enklere går opp.
Et samfunn der barn kan være glade barn som spiller fotball er et bedre samfunn.
Idretten bør løftes høyere i den politiske debatten, og vi kan ikke bare snakke om verdien av gullmedaljer, men også verdien av kioskvakten i idrettshallen en sen novemberkveld.
Fredrik L. Gnatt har helt rett – lokalidretten er viktig og flere politikere må snakke om den!
LES OGSÅ: VALG 2019: Partiene spriker i idrettspolitikken
PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.
Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk
