DEBATT: VAR er dømt til å mislykkes

Av Mads Skauge, doktorgradsstipendiat i Sosiologi ved Nord universitet

VAR-forkjemperne skal få oss til å tro at fotball er svart-hvitt, at noe enten er fullstendig rett eller helt galt. Slik er det imidlertid ikke.

Det er flere aspekter ved VAR som strider med fotballens natur og det som har lært oss å elske verdens vakreste spill. Disse aspektene gjør at VAR er dømt til å mislykkes.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Martin Ødegaards overgang til Real Madrid: Penger gjør blind i internasjonal fotball

Behov for en mer helhetlig argumentasjon

Det har vært både interessant og tidvis ganske frustrerende å følge debatten i kjølvannet av VARs (Video Assistant Referee) brutale inntog i den internasjonale toppfotballen.

Artikkelforfatter Mads Skauge. Doktorgradsstipendiat i (idretts)sosiologi med spesiell interesse for ungdom, trening, ulikhet, modernitet og idrettspolitikk.

Det nye dommerverktøyet er uttrykk for en kompleks utvikling i fotballen og har påvirket måten vi ser fotball på. Et av hovedproblemene med debatten om den nye teknologien er at den alt for ofte tar for seg svært avgrensede deler av VAR.

Særlig har handsproblematikken og den tiden som kastes bort i VAR-rommet fått mye oppmerksomhet. VAR handler imidlertid om så mye mer enn dette.

VAR-debatten har (som jeg har skrevet om før) også vært preget av en «sammensausing» av to separate diskusjoner:

1)     En diskusjon om hvorvidt dommeravgjørelser med bruk av VAR har vært korrekte ut ifra gjeldende regelverk, og

2)     Om regelverket i seg selv (i kombinasjon med VAR) er på ville veier.

I det store og det hele består VAR av 4 grunnelementer: VAR-teknologien, VAR-retningslinjene, fotballreglene og dommerne som benytter seg av de tre førstnevnte elementene.

Det jeg savner i debatten er en mer helhetlig og overordnet orientert argumentasjon der flere argumenter bringes til torgs samtidig. Det tror jeg gjelder mange.

Jeg vil argumentere for at flere sammenkoblede VAR-paradokser gjør at flere av oss godt kunne tenke oss å være VAR foruten.

Debattartikkelen fortsetter under YouTube-klippet.

Slik forklarer FIFA hvordan VAR fungerer.

Fem paradokser

1)   Et umulig utgangspunkt og  mer dommerfokus. VAR skulle redusere antall avgjørende dommerfeil og gjøre fotballen mer rettferdig, det er i hvert fall det vi til stadighet hører. Det første har man til en viss grad lykkes med, men fotballen er neppe blitt mer rettferdig fordi VARs utgangspunkt er komplett umulig:

Hensikten skal være å ta alle avgjørende dommerfeil som er clear and obvious, men det finnes ingen objektiv og eksakt grense for hva som kvalifiserer til clear and obvious og hva som ikke gjør det. Fotball er nemlig ikke svart-hvitt.

Jeg har inntrykk av at dommeravgjørelser diskuteres mer enn før: Dømmingen er snarere blitt mer kontroversiell.

VAR gjør heller fotballen mer urettferdig fordi man plukker ut enkelte situasjoner og lar andre ligge. Problemet er altså den subjektive grensen mellom hvilke lovbrudd som overses og hva VAR griper inn i. Dette er VARs største dilemma.

2)     Uforståelig tidsbruk, gråsoner og redusering av dommerens autoritet. Når VAR-bussen likevel først mener at noe er clear and obvious og en ny avgjørelse skal fattes, impliserer det at enhver VAR-avgjørelse kunne vært tatt på mindre enn 10 sekunder. Feilen skal jo være åpenbar.

Den eneste grunnen til at alle VAR-avgjørelser tar mer enn 10 sekunder må jo være at situasjonen ikke er clear and obvious.

I stedet må situasjonen vurderes og diskuteres om og om igjen helt til man kommer frem til det alternativet man heller mest mot. Dette viser bare at fotball veldig ofte består av gråsoner og ikke er svart-hvitt.

Med denne praksisen retter ikke VAR opp åpenbare dommerfeil slik det var tiltenkt å gjøre, men tar i stedet over dømmingen for dommerne.

En følge av dette er at noen dommere tilsynelatende har «sluttet» – bevisst eller ubevisst – å dømme for eksempel straffer (lar situasjoner gå som de tidligere ville blåst på) fordi man har VAR å lene seg på.

3)     Sakte film får feilene til å se mer alvorlige ut. Er det som er en clear and obvious error i slow motion nødvendigvis en klar feil i normal hastighet?

Jeg vil hevde at svaret på dette som oftest er nei. Alt ser jo mye verre ut i sakte film og med 360 graders kameravinkel. Hvorfor skal vi dømme noe som vi ikke ser med det blåtte øyet?

4)     Alt henger sammen med alt. Fotball består av sammenhengende rekker av situasjoner hvor den ene situasjonen glir over i og får konsekvenser for den neste. Fotball opererer således etter en «alt henger sammen med alt»-logikk.

Et feildømt innkast kan for eksempel i siste instans være helt avgjørende for kamputfallet (eller lede til en VAR-situasjon for den saks skyld).

Uansett hvordan man velger å løse problemet med VARs tilbakevirkende kraft (hvor langt tilbake VAR skal gå i situasjonsrekken), blir det derfor i utgangspunktet prinsipielt galt.

5)     Fotballens karaktertrekk. En stor del av fotballens popularitet og elskverdighet er uttrykk for fotballens iboende natur: At fotball er for alle og at det utløser uforglemmelige opplevelser og følelser.

VAR bryter med alle disse karaktertrekkene.

For det første er ikke VAR for «alle». VAR er først og fremst for TV-seerne som i teorien kan (jeg gjentar: Kan, selv om vi ikke er der i dag) få god informasjon om tingenes tilstand, mens stadion-publikummet fremmedgjøres (selv om dette kan bedres noe gjennom utstrakt storskjerm-bruk).

For det andre bidrar VAR til å skape større avstand i rammebetingelsene mellom topp- og breddefotballen: Elitens måte å gjennomføre fotballspillet på fjernes fra grasrota.

For det tredje fører VAR til at fotball blir mer innviklet og dermed vanskeligere å forstå for folk flest.

For det fjerde bidrar VAR til å ødelegge «øyeblikkets magi», særlig når man må vente lenge på å få vite om et mål godkjennes eller ikke. Et mål (eller straffespark) tildelt av VAR vil så klart aldri kunne erstatte det den spontane gleden (eventuelt sorgen) av å få det der og da fører med seg.

Jeg er ikke fremmed for at det knytter seg en viss spenning til å vente på en VAR-beslutning, men det er jo spontanitet som fotballens emosjoner først og fremst er knyttet til. Ekte fotballsupportere vil ikke bli fortalt av noen andre når de kan juble.

Etter min oppfatning blir fotballen i sum mindre spontan og emosjonell. Det er både trist og ganske farlig for fotballens unike posisjon.

Debattartikkelen fortsetter under Twitter-tråden.

Twitter-tråden som la grunnlaget for denne debattartikkelen.

Lager fasit der fasit ikke finnes

Det første av de fem paradoksene er kanskje det mest sentrale fordi VARs utgangspunkt etter mitt skjønn bygger på den store misforståelsen at fotball kan brytes ned til et uproblematisk skille mellom rett og galt.

Jeg er definitivt ikke alene om å hevde et slikt standpunkt, og det må presiseres at jeg heller ikke er den første til å påpeke det.

Både fotballsosiolog og Josimar-skribent Arve Hjelseth og TV2s Brede Hangeland har anført dette. Kritikken går på at VAR fører fotballen i retning av en vitenskap hvor digitale streker tegnes opp på kornede stillbilder, attpåtil uten at vi vet om bildet er fryst på eksakt riktig tidspunkt.

Teknologi har potensiale til å avgjøre noen få svart-hvitt-situasjoner på sekunder, kanskje først og fremst om ballen er inne/ute.

Den internasjonale toppfotballen har mållinjeteknologi som fungerer utmerket godt. Men teknologi skulle etter min mening aldri vært tatt i bruk på situasjoner som uansett er subjektive (straffe, rødt kort etc.).

Det har i alle år eksistert en stilltiende, ikke-uttalt aksept om at fotballregler ikke inneholder fasiter. Dommerens skjønn er det som gjelder («der lista legges» etc.).

VAR har altså satt fotballens øverste instanser i skvis: Man prøver å lage fasit der fasit ikke KAN lages.

Det at to dommere faktisk kan vurdere en situasjon ulikt trenger ikke å være uttrykk for et problem, men snarere noe som er innbakt i fotballens naturlige logikk.

VAR er på den måten et mislykket forsøk på å «objektivisere» fotballen, et forsøk på å fjerne det subjektive elementet og gjøre fotball svart-hvitt.

Det er et dødfødt prosjekt, rett og slett fordi fotballen er subjektiv i sin natur.

Fotball har aldri vært 100 prosent rettferdig og vil heller aldri bli det, heller ikke med VAR. Dette tror jeg de fleste lever godt med.

Dommerkontroverser og rettferdighetsjag er ikke fotballens sentrale drivkraft

I en episode dedikert fordeler og ulemper med VAR i podcasten Pyro & Pivo, uttalte TV2-ekspert Jesper Mathisen at fotballfolket lar seg vel så mye fascinere av at «eksperter» diskuterer dommeravgjørelser som at de diskuterer selve spillet. Der er jeg uenig.

Det er ikke dommeravgjørelser som er grunnlaget for fascinasjonen for fotball. Det er heller ikke jakten på mest mulig rettferdighet som er fotballens sentrale drivkraft, men idrettsglede, samhold, følelser, scoringer og flotte prestasjoner som både gir umiddelbar glede og som vi gjerne tar med oss livet ut.

VAR det verdt det?

Når alt kommer til alt må vi spørre oss: Om VAR er svaret, hva var egentlig spørsmålet? Jeg kan ikke skjønne at fotballen hadde et skrikende behov for VAR.

VAR bryter dessuten med så mye av fotballens natur og skjønnhet at vi burde spares for denne galskapen. Ikke bare strider det med spillets idé, det skader den.

Diskrepansen mellom VARs intensjoner og resultater er uansett tydelig: Fotballen har IKKE blitt mer rettferdig (snarere tvert om), frustrasjonen øker og dommeravgjørelser har fått mer (ikke mindre!) oppmerksomhet.

Hvor langt er egentlig fotballen villig til å gå i rettferdighetens navn? Jeg tror jeg vet svaret og svaret bekymrer meg.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: VAR på vei til USA

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller sett inn penger på kontonr. 9801.36.55871.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/