Friidretts-VM i Doha har skapt litt debatt om idretten bør boikotte Qatar og andre land som både skaffer seg mesterskap gjennom korrupsjon og som bryter menneskerettighetene på alle mulige måter.
En parodi
Det er nesten på grensen til det komiske når debatten starter med glisne tribuner i Doha, den uutholdelige varmen og manglende interesse for friidrett i ørkenstaten og det ender med at myndighetene i Qatar bruker sikkerhetsstyrker for å busse inn gjestearbeidere for å fyll opp stadion.
Gjestearbeidere som har overlevd varmen når de har bygget stadion og som ikke får reise hjem når de vil og heller ikke har fått lønn på mange måneder.
Kommentaren fortsetter under Twitter-meldingen.
Og når debatten løftes ønsker den øverste lederen i norsk
idrett, idrettspresident Berit Kjøll å fremme dialoglinja, fremheve norske
verdier og samtidig holde seg unna debatten.
I et intervju på 100% sport, gjort før VM i Doha, sier hun blant annet.
– Norges idrettsforbund tror mer på deltakelse og dialog
fremfor boikott. Vi ser at mange land som har fått tildelt store internasjonale
idrettsarrangement de senere årene, har utfordringer på områder som omhandler
menneskerettigheter.
– Gjennom idrettens deltakelse skapes arenaer for dialog,
uavhengig av kultur og politisk ståsted. Slik kan man også fremme norsk idretts
verdigrunnlag og vår norske idrettsmodell som suksessformel for sportslig
suksess.
Utfordringer?! Ja, det skal jeg si. Fra 2010 til 2022
forventes det over 4000 dødsfall under byggingen av VM-anlegg i Qatar, blant
annet Khalifa International Stadium, der friidretts-VM arrangeres.
Og de som ikke dør busses altså inn for å fylle opp stadion og
er en del av et spill om sikkerhet i Midt-Østen.
Går det ikke an å si at det er feil, at idretten aldri må legge mesterskap til land som oppfører seg slik og at man sier man skal holde seg unna når man trår over en viss grense? Er ikke det også en form for dialog?
Jeg tviler også på at det er mulig å pådytte Qatar, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain og andre land i denne regionen den norske idrettsmodellen, i hvert fall ikke så lenge de kjøper utøvere fra andre land fordi de ikke har egne borgere som har kapasitet eller får lov til ta på seg landslagsdrakta.
Norske verdier?
For hva er norske idrettsverdier?
Karsten Warholm har sagt at han føler seg dobbeltmoralsk som deltar på et stadion der det kan ha dødd gjestearbeidere. NFF-ansatt Lise Klaveness, som ønsker ikke å reise til fotball-VM om Norge skulle kvalifisere seg.
Team Ingebrigtsen bryr seg ikke og sier at de ikke er politikere og Aleksander Kristoff sykler for De forente arabiske emirater uten å ha dårlig samvittighet. De ønsker å være i bobla si, som det så fint heter i idretten.
Vet Kjøll egentlig hva hun snakker om når hun snakker om norske verdier i idretten?
Man kan jo bli litt usikker, for da NRK inviterte til debatt fortalte programleder Fredrik Solvang at Berit Kjøll måtte sende en annen til NRK-studio fordi hun ikke kunne så mye om saken.
Heller ikke den norske presidenten i Det europeiske
friidrettsforbundet, Svein Arne Hansen, presidenten i det norske friidrettsforbundet,
Kjetil Tømmernes, eller presidenten i NFF, Terje Svendsen kunne stille til
debatten. Det er akkurat som de er lei debatten allerede. Det er også et
verdivalg.
Det nytter ikke med dialog når verdigrunnlaget ikke er klart.
Kommentaren fortsetter under bildet.
Det er fair å ikke ønske boikott av idrettsarrangementer,
men da må man være tydelig på hvorfor man ikke ønsker det. Det holder ikke med luftige
ord som dialog og norske verdier.
At man gir blaffen er kanskje det ærligste argumentet, men
det er ikke særlig sympatisk.
Det nytter heller ikke å henvise til at Amnesty ikke ønsker
boikott, de vil nemlig bruke idretten for å rette søkelyset på alt som er galt.
De utnytter idretten på sin måte.
Det nytter heller ikke å henvise til at norske firmaer lenge har investert i Qatar og andre tvilsomme land, fordi de da samtidig sier at de ikke har et eget verdigrunnlag.
Ønsket om makt
Problemet til idretten er at den ikke ønsker å havne i problemer. Det har en verdi i seg selv.
Støtten til framtidige mesterskap avhenger av om man ønsker at andre ikke skal få mesterskap. Valg av nye representanter til internasjonale verv avhenger av at man ikke tråkker mektige personer på tærne.
I forbindelse med Football Leaks-avsløringene kom det fram at Qatar hadde hacket datamaskinene til flere IOC-representanter for å få ut sensitiv informasjon om den mektige sjeik Ahmad fra Kuwait for å få ham vippet av tronen og for at Qatar skulle kunne ta over sentrale posisjoner i IOC ved hjelp av denne informasjonen.
Dette er et miljø som det norske IOC-medlemmet Kristin Kloster Aasen nå skal traktere som nyvalgt leder for kommisjonen som skal vurdere framtidige kandidater til sommer-OL (IOCs Future Host Summer Commission).
Hva om det kun er diktaturstater som ønsker sommer-OL i 2032?
Da får Kloster Aasen ha i bakhodet lykkeønskningene hun fikk
av idrettspresident Berit Kjøll:
LES OGSÅ: Nå sitter sjeiken på bakrommet og styrer IOC
PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.
Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.
Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/
