KOMMENTAR: Ingen grunn til å stole på IOC

Mandag 9. desember kom styret i Det internasjonale antidopingbyrået (WADA) med en knusende dom over Russland. Det er i hvert fall det vi skal tro. Det russiske antidopingbyrået (RUSADA) utestenges i fire år og Russland får ikke delta med eget flagg i store mesterskap. Tør IOC å følge opp. Det er lov å tvile.

For det WADA har gjort – fire år for sent – er å komme med et tydelig signal om at Russland ikke kan holde på slik de har gjort til nå. Dessverre er det stor grunn til å tro at IOC vil følge opp den harde linjen til WADA.

Hvor lenge skal vi late som IOC kan rydde opp i et problem som de selv har skapt og som de ikke ønsker seg ut av?

Kommentaren fortsetter under lenken.

Integriteten til IOC-medlemmene

I den sammenheng er et viktig spørsmål hvorfor norsk idrett og mange andre nasjoner konsekvent later som IOC har noe godt å fare med i internasjonal idrett.

Dette dreier seg ikke bare om hvordan de håndterer Russland, men hvordan de hele tiden lar lyssky personer få beholde sentrale roller i og rundt IOC.

Det er nesten komisk at IOC på sitt forrige styremøte anbefalte at FIFA-president Gianni Infantino kan velges inn som IOC-medlem på neste IOC-kongress, men ikke friidrettspresident Sebastian Coe.

Argumentet mot Coe er medeier i et PR-byrå som jobber med idrettspolitikk og at han derfor har en dobbeltrolle. Coe har mange svin på skogen på sin vei til topps i internasjonal friidrett, men at han er noe verre enn for eksempel Gianni Infantino som brøyt FIFAs eget etiske regelverk, da han uten noen diskusjon ga FIFA World Club Cup til Kina, står ikke til troende.

Det eneste jeg kan komme på som Coe har gjort galt for å ikke bli IOC-medlem er at han har vært tøffere mot Russland enn noen andre.

Det er også verdt å merke seg at seks av de ti siste medlemmene som ble valgt inn i IOC er knyttet til korrupsjon, slik Ekstra Bladet og Idrettspolitikk.no avslørte tidligere i år.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Alt for Russland

IOC-president Thomas Bach har til nå styrt Russland-prosessen til både IOC og WADA og uansett hvor harde i klypa WADA er denne gang, vil IOC garantert vri seg unna og la all tvil komme Russland til gode.

Det så vi forrige gang det ble ropt høyt om sterke reaksjoner mot Russland og det har vi sett de siste ukene etter at WADAs granskningskomité ba om omfattende sanksjoner av Russland.

Granskningskomiteen fant at russiske myndigheter har manipulert dopingdata (igjen) og forfalsket brevkorrespondanse for å skape mest mulig forvirring om doping i Russland.

Bevisene mot Russland er så omfattende at det egentlig er rart at vi fortsatt diskuterer hva vi skal gjøre med dem og om vi i det hele tatt skal bry oss om IOC lenger.

McLaren-rapportene, som i hovedsak baserer seg på vitnemål fra den tidligere lederen for antidopinglaboratoriet i Moskva, Grigorij Rodtsjenkov, viser med all tydelighet at dopingen som foregikk fra OL i London i 2012 og til vinter-OL i Sotsji i 2014 var styrt av russiske myndigheter.

Bevisene er blitt bekreftet av funnene som er gjort av WADA de siste månedene, informasjon som til og med er bekreftet av lederen for Det russiske antidopingbyrået (RUSADA), Jurij Ganus.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Dataangrep som idrettspolitikk

Men det er ikke alt. Like etter de første sanksjonene mot Russland i 2015 ble det avslørt at russiske militær etterretning hadde hacket WADA og mange andre antidopinginstitusjoner for å avsløre detaljer om dopingtester foretatt av vestlige utøvere, for å skape balanse i dekningen av dopingsynder, uten at de helt lykkes med det.

Den siste spektakulære historien om russisk angrep på internasjonal idrett ble avslørt av nettemagasinet Wired for kort tid siden. De kunne avsløre at russiske militær etterretning greide å plante et virus i datasystemet til arrangørene av OL i Pyeongchang i 2018 og føtrte blant annet til at droneshowet på åpningsseremonien og billettsystemet kollapset.

Dataangrepet var innrettet på en måte som gjorde at det så ut som det var nordkoreanske aktører som utførte det og må ses på som en hevn mot IOCs beslutning om å hindre Russland fra å delta under eget flagg under lekene i Pyeongchang og for å ødelegge IOC og USAs Nord-Korea-diplomati.

Det er dette WADAs beslutning i bunn og grunn handler om.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Hva har de på IOC?

Til tross for alt dette (og mer til) virker det ikke som IOC tar alvoret innover seg. Eller er det kanskje det de gjør?

Inntrykket er at russerne har noe på sentrale personer i IOC og at det er derfor de er så medgjørlige akkurat overfor Russland (akkurat slik mistanken har vært mot Donald Trump).

Og kanskje er det noe i det. I 2017 møtte Ekstra Bladet og Idrettspolitikk.no den tidligere KGB-offiseren Vladimir Popov.

Han hadde ansvar for å kontrollere idrettsutøvere og ledere i Sovjetunionen og vi var de første vestlige journalistene han møtte ansikt til ansikt. Han kunne fortelle hvordan KGB og nå FSB la feller for FIFA- og IOC-topper for at de skulle gjøre som Russland ville.

Det er fristende å si at de har lykkes.

Kommentaren fortsetter under minidokumentaren.

IOC later som ingenting

Rett etter at WADAs granskningskommisjon la fram sine nye funn og anbefalte at Russland blant annet skulle utestenges fra internasjonal idrett i fire år og også nektes å arrangere idrettsarrangementer de neste fire årene arrangerte IOC et såkalt Olympic Summit (som ikke har noen formell forankring i det olympiske charter).

Der var presidenten i den russiske olympiske komité, Stanislav Pozdnyakov invitert, og der uttalte IOC-presidenten at til tross for harde reaksjoner fra WADA, så vil IOC gjøre alt de kan for å la russiske utøvere få delta i OL i Tokyo i 2020.

SportAccord World Sport & Business Summit– som er en kongress for alle de internasjonale særforbundene – ble tildelt russiske Ekaterinburg i 2021 og Det europeiske svømmeforbundet (LEN) ga EM i svømming til russiske Kazan i 2021 og 2024.

Det er verdt å merke seg at en av WADAs styremedlemmer, tidligere IOC-medlem Francesco Ricci Bitti og leder for alle de olympiske sommeridrettene, ga en presentasjon om «Good Governance» på Olympic Summit og like etter, som styremedlem i SportAccord, gladelig delte ut en konferanse til Russland like i etterkant. Absurd.

Dette før det ble tatt noen beslutninger om WADA-sanksjoner. Det er alltid lettere å be om tilgivelse enn tillatelse etter at WADA har sagt sitt, er moralen i denne gjengen.

Eller frykter IOC dataangrep på OL i Tokyo i 2020?

I seg selv taler det mot russisk deltagelse i internasjonal idrett i lang tid framover.

Norsk engasjement

Linda H. Helleland er på sitt siste styremøte som visepresident i WADA denne uken. Hun var naiv da hun kjempet for Oslos OL-søknad, da hun og mange andre i norsk idrett trodde at en norsk søknad kunne bidra til å endre kulturen i IOC.

Det hadde snarere bidratt til å hvitvaske et regime som tar vare på lyssky personer.

Hun har vært svært krass mot IOC og WADA-toppene etter at hun selv fikk en sentral rolle i WADA og sagt tydelig fra om hva hun mener om kulturen i og rundt WADA.

Kommentaren fortsetter under lenken.

I boken hun nylig ga ut fikk vi et innblikk i arrogansen til ledere både i IOC og WADA. Det var ikke et pent syn. Hennes kampanje for å bli WADA-president var også naiv, men bidro samtidig til å eksponere bandittvirksomheten til blant andre IOC.

Med all den informasjonen vi nå sitter med (og som noen få av oss har ropt høyt om i mange år) er det rart at norsk idrett i det hele tatt ønsker å ha noe som helst å gjøre med IOC og lederne som sier at de ønsker rene leker, men som skitner til idretten dag for dag.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com