KRONIKK: Før årets Idrettsgalla ber vi både arrangører og seere stille seg spørsmålet om hva funksjonsfrisk og funksjonshemmet egentlig er

Skrevet av Kristin Vindhol Evensen, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og friluftslivsstudier, NIH.

Marte Bentzen, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og friluftslivsstudier, NIH.

Henger arrangørene NRK, Norsk Tipping og Norges Idrettsforbund med i språkutviklingen om funksjonshemming?

Idrettsgallaen 2020 går av stabelen om få dager. En glamorøs, direktesendt TV-kveld hvor det norske folk får hylle sine idrettshelter og deres prestasjoner.

TV-sendingen når over en million seere, så verdiene som kommuniseres treffer mange.

Noen av de nominerte kalles utøvere, andre parautøvere. «Utøvere» er utøvere uten funksjonshemming, mens «parautøvere» er utøvere som har fysisk funksjonshemming eller sansetap. Men vent! Noe skurrer når «utøvere med funksjonshemming» får sine priser. Henger arrangørene NRK, Norsk Tipping og Norges Idrettsforbund med i utviklingen om språkbruk om funksjonshemming?

Vi har undersøkt hvordan utøvere med funksjonshemming blir presentert ved å se systematisk på introduksjonene i kategoriene «Beste paralympiske utøver» mellom 2002 og 2012, og «beste kvinnelige paralympiske utøver» og «beste mannlige paralympiske utøver mellom 2013 og 2018.

Språk former oss og forteller om verdiene våre. Under Idrettsgallaen blir utøvere med funksjonshemming ofte presentert i ordelag som understreker at de er annerledes enn vi. Utsagn som «vi som har alle våre lemmer intakt, vi er og lever ut ifra våre begrensinger, mens de lever ut ifra sine muligheter og det skal de virkelig ha honnør for» gir inntrykk av at det er avviket som kjennetegner idrettsutøvere med funksjonshemming.

Fokus på det som skiller folk fra hverandre forsterker ideen om et vi og et deVi er privilegerte, de må overvinne begrensninger, de fortjener honnør fra oss.

Introduksjoner som dette problematiserer ikke at alle må overvinne begrensninger, og at alle trenger bekreftelse fra andre. Dette er allmenne, ikke spesielle behov. Vi og de– terminologien tåkelegger dette.

Flere introduksjoner legger vekt på hvordan utøvere med funksjonshemming stadig må overkomme hindringer og kompensere for funksjonshemmingen. Dette sementerer forestillingen om at mennesker med funksjonshemming er ofre for en trist skjebne. I dette bekreftes også idrettens fortreffelighet, for «det er så flott, at selv om man har et traume og mister en arm eller et bein så driver man med kjelkehockey eller langrenn eller hvis man sitter i rullestol driver man med bordtennis, og det er fantastisk. Og sånn overgår dere motstand, motgang, hver eneste dag.»

For hvem skulle trodd at mennesker med funksjonshemming spiller kjelkehockey, driver med langrenn eller spiller bordtennis? Er det fantastisk at de gjør det? Hvis utøverne konstant overgår seg selv, så er vel funksjonshemming bare et spørsmål om å ta seg sammen?  Så enkelt er det ikke.

Inspirasjonsporno beskriver funksjonshemming som et frydefullt fenomen som setter seerens egen kroppsfullkommenhet i perspektiv, som beskrevet både av Stella Young og Jan Grue.

Inspirasjonsporno tar utgangspunkt i at en person med funksjonshemming tar del i en ordinær aktivitet
, som å drive med idrett når man er idrettsutøver: «Og derfor er jeg så utrolig imponert over disse utøverne med det utgangspunktet de har. De står ovenfor ekstreme utfordringer, og klarer å. Ja, den prestasjonen er helt enorm, så jeg bøyer meg i støvet».

Inspirasjonsporno innebærer å bli objekt for andre ved å få oppmerksomhet for noe som egentlig bare er å forvente. Inspirasjonsporno innebærer å flytte fokus fra prestasjonen og over på funksjonshemmingen.

Til tross for eksempler på at de beskrives som annerledes enn vi og objektiviseringen i å fremstille mennesker som inspirasjon finner vi også introduksjoner som er ærlige og anerkjennende.

Her beskrives idrettsprestasjonen som fullverdig samtidig som funksjonshemmingen gjøres synlig; «Knallhard jobbing og evne til å aldri gi opp er kjerneverdier i toppidretten. Og det er få, om noe sted, disse står sterkere enn blant våre funksjonshemmede utøvere». Det lar seg altså gjøre å anerkjenne både prestasjon og funksjonshemming på samme tid. Dette ser vi gjerne mer av!

Før årets Idrettsgalla ber vi både arrangører og seere stille seg spørsmålet om hva funksjonsfrisk og funksjonshemmet egentlig er. Det er behagelig å skape kategorier hvor noen er innenfor og andre er utenfor. I alle fall så lenge du er innenfor selv. 

Vi spør om ikke utøvere med funksjonshemming først og fremst er idrettsutøvere? Vi oppfordrer NRK, Norges idrettsforbund og Norsk Tipping til å kaste et kritisk blikk på ord og kategorier på Idrettsgallaen.

Hittil er ingen utøver med funksjonshemming blitt nominert årets beste utøver.

Er funksjonshemmingen et så stort avvik at utøverne ikke vil nå opp? Vil prestasjonen til «beste kvinnelige utøver» og «beste mannlige utøver» oppleves å bli degradert på samme måte som når den første kvinnen fullførte Vasaloppet i 1923 og Mora Tidning skrev at «Nu tar hon ju äran av Lindberg, Anders Persson, Stångberg och oss andre för hon blir naturligvis mer hyllad enn oss, fast hon inte åkte så bra, som vi gjorde»?

Vi oppfordrer arrangørene til å la det som knytter våre toppidrettsutøvere sammen være fokus når store idrettsprestasjoner hylles.

Kronikken ble først publisert på NIHs hjemmesider.

LES OGSÅ: Idrettsgallaens ubrukte mulighet

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/