KOMMENTAR: Håndballen viser oss alle konfliktene i idretten

Det er mye å pipe over i håndballen, men motstanderen på den andre siden av banen er ikke dem som trenger den største oppmerksomheten.

Det er lett å la seg imponere av det som kan være tidens herrelag i en ballidrett. Ikke bare presterer de godt på banen, de gjør et godt inntrykk utenfor banen også.

Det er rett og slett en sympatisk gjeng som nesten har vunnet flere mesterskap på rad. Kanskje kommer gjennombruddet i Sverige?

Men ikke alt er like sympatisk i håndballen.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Håndballforbundet i trøbbel etter Facebook-innlegg om behandlingen av homofile

Piping i kommentariatet

Det har vært en opphetet debatt om det norske publikum bør pipe på motstanderen for å gi Norge en fordel.

Etter min mening er det en litt kunstig debatt, siden piping ikke har vært en viktig faktor for herrelandslagets vei oppover på verdensrankingen.

Tvert imot har det norske publikum vært kjent for å stille i bekledning gitt av Posten, taktfast klapping, klappere og kanskje en og annen øl i hånda når mesterskap har gått i land med alkoholservering på tribunen.

Alkoholservering er det ikke på tribunen i Trondheim (eller i resten av Norge), der Norge spilte sine innledende kamper og tok full pott.

Blant norske idrettsledere er det ennå en oppfatning så langt at vanlige folk ikke trenger alkohol på tribunen for at laget på banen skal prestere.

Byggingen av Trondheim Spektrum, der Norge spilte sine innledende kamper, har vært kritisert.

Adressas kommentator, Kjetil Kroksæter spurte: «Europas største ansamling av hallflater i en bydel der det nesten ikke finnes barn, kan vel ikke være moderne byutvikling?»

I forkant av mesterskapet der det norske publikum greide å heie fram Norge til hovedrunden (med og uten piping på motstanderen) haglet det med kritiske kommentarer og karakteristikker som «Et monster på byens vakreste tomt.» og «Et uopprettelig overgrep mot kulturbyen Trondheim».

Dette var glemt i noen januardager i 2020 da Norge banket Bosnia, Frankrike og Portugal i gruppespillet foran 8.500 tilskuere.

Håndballen viser med andre ord at den greier å engasjere i debatt om etikk og moral på tribunen og om byutvikling i en by der en domkirke er byggverket som folk flest er mest stolt av.

Og det bidrar til debatten om Norge trenger flere storstuer for at det skal være mulig å arrangere store mesterskap som skaper begeistring.

Problemer innad i håndballen

Men håndballen rommer langt flere problemstillinger. I forkant av mesterskapet protesterte 11 av 12 norske toppklubber på at kommende Elverum-trener Børge Lund hadde planlagt å fortsette som landslagstrener under Christian Berge til høsten. De mente at det ville gi Elverum fordeler i den norske serien.

Hadde Norge fortsatt vært en middelmådighet hadde dette neppe vært en problemstilling verdt å krangle om, men den norske suksessen, som i stor grad er basert på norske spillere i topplag i toppligaer i Europa, gjør landslaget til en viktigere aktør for matching av de beste spillerne i Norge.

Slikt blir det konflikt av.

Det er en studie verdt å finne ut av hvorfor det norske herrelaget endelig har nådd verdenstoppen i håndball.

Håndballforbundet har gjort et godt langsiktig arbeid og klubbene har blitt mer profesjonelle.

Men likevel mener noen at det mangler noe i norsk håndball.

En norsk kommentator påpekte nok en gang at norsk håndball er «blendahvitt». Årsaken til dette kan være at Håndballforbundet ikke gjør nok for å inkludere fremmedkulturelle eller at håndball er dønn kjedelig, for dyr eller eller uforståelig for denne delen av den norske befolkningen.

Håndballforbundet, sammen med alle andre forbund i norsk idrett, fremhever at de tar inkludering på alvor. Derfor er mangelen på fremmedkulturelle på det norske landslaget noe de bør ta en titt på.

For på et annet område har de kommet langt lenger (i hvert fall på kvinnesiden og i ungdomshåndballen): inkludering av homofile.

I forkant av årets håndball-EM startet et innlegg på en lukket Facebook-gruppe en stor debatt om hvor finalespillet i LERØY-serien og Region Sør Cup skulle spilles.

Begge turneringene skulle i utgangspunktet spilles i Oslofjord Arena, en del av Oslofjord Convention Center (OCC) mellom Stokke og Tønsberg i Sandefjord kommune.

Dette reagerte treneren for Ellingsrud J18, Thomas Sigolsen på i et Facebook-innlegg, et innlegg som også er publisert på Idrettspolitikk.no.

LES THOMAS SIGOLSENS DEBATTINNLEGG: Hvorfor skal vi spille håndballturnering i en hall der eierne fordømmer homofili?

Strid om tilknytning

Idrettsanlegget er eid av Brunstadstiftelsen og de har som formål å fremme læren og verdiene til Brunstad Christian Church (for mange kjent som Smiths Venner).

På kirkens hjemmeside står det blant annet at:

«Seksualdriften vår er ikke en synd. Men seksuelt begjær utenfor ekteskapet mellom en mann og en kvinne er det Bibelen kaller «lyster», og å gi etter for dem er synd. Dette inkluderer sex før ekteskapet, utenomekteskapelig sex, å leve ut urene seksuelle tanker, pornografi – og å praktisere homofili».

Og det var denne holdningen Thomas Sigolsen reagerte spesielt på. Han mener Håndballforbundet ikke kan arrangere en turnering her, særlig ikke for ungdom, fordi dette strider imot forbundets verdiarbeid og målsetting om at man ingen skal diskrimineres.

Innlegget førte til at mange lag trakk seg eller truet med å trekke seg fra turneringene. Presset ble så stort at styret i Håndballforbundet flyttet finalespillet i LERØY-serien til et annet sted.

Grasrotdemokratiet seiret denne gang i håndballen. Og det bør sette i gang en debatt om håndballmesterskap bør arrangeres av private og ikke i storstuer som ikke er eid av idretten.

Kontroversielle presidenter

Men det er ikke alltid at Håndballforbundet tar hensyn til lokaldemokratiet eller følger de vanlige veiene fram til en beslutning.

I fjor vant Berit Kjøll overraskende presidentvalget i Norges idrettsforbund. En av dem som sørget for dette var presidenten i Norges håndballforbund, som blant annet engasjerte et PR-byrå som fikk norske næringslivsledere til å snakke Kjølls sak.

Kjøll vant med få stemmers overvekt og den kontroversielle måten å få kastet sittende president Tom Tvedt på – som er tidligere landslagsspiller i håndball og var Håndballforbundets kandidat da han ble valgt i 2015 – og utmanøvrerte Sven Mollekleiv, som var flere av de store forbundenes kandidat, fikk mange til å måpe.

Dette spillet har skapt debatt om lokaldemokratiet i håndballen og i idretten og en debatt om det går an å kjøpe seg til topps i norsk idrett. Dette er også et etisk spørsmål.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Berit Kjølls gubbevelde

Hva mener de egentlig om spillselskaper?

Også på andre områder har Håndballforbundet kjørt en merkelig etisk linje. Håndballmesterskapene de siste årene har gått på TV-kanaler som blir sponset av utenlandske spillselskaper.

Slik også ishockeymesterskap og nå skøytesporten er, og som norsk fotball i flere år har gjort og lenge vil gjøre.

Håndballforbundet støtter den norske enerettsmodellen (finansieringen av norsk idrett gjennom monopolisten Norsk Tipping), men med store mesterskap på kanaler som pepres med utenlandsk spillreklame settes denne lojaliteten på prøve.

For det første fordi mange av forbundets representanter stiller i studio, omgitt av disse reklamene.

For det andre fordi de tidligere har solgt rettigheter til mediehusene som mottar store summer fra utenlandske spillselskaper, samtidig som de har truet klubber som ønsker å inngå avtaler med de samme utenlandske spillselskapene med sanksjoner og utestengelse.

Noen vil kalle det dobbeltmoral. Andre vil kalle det markedstilpasning. Alle er enig om at det er politikk.

LES OGSÅ: Tellefeil utenfor håndballbanen

Sfinxen i håndballen

Og på det øverste nivået i internasjonal håndball dreier det seg om storpolitikk. Presidenten i Det internasjonale håndballforbundet (IHF) er en av de mest totalitære idrettspresidentene i verden, egypteren Hassan Moustafa.

Moustafa har – som for eksempel Sepp Blatter gjorde i FIFA – utvidet antall håndballforbund til steder der de knapt har sett en håndball for å sikre seg gjenvalg og effektivt stoppet kritikere. Holdninger som norske idrettsledere vanligvis ikke har særlig sans for.

Han ble i 2010 anklaget for korrupsjon og bestikkelser. Dette førte til en lang politietterforskning, hvor blant annet IHF kontorer ble raidet. Det fikk ingen konsekvenser for Moustafa.

I 2015 ble VM arrangert i Qatar. I seg selv veldig spesielt, blant annet fordi hjemlandet stilte med et lag utelukkende bestående av utlendinger. Det er ingen håndballtradisjon i Qatar.

Men også fordi Australia ble kastet ut av mesterskapet. I stedet fikk Tyskland plassen. IHF begrunnet det først med at Oseania ikke var anerkjent som kontinentalt forbund, til tross for at de har alle rettigheter på IHF-kongresser.

Senere ble det kommunisert at IHF forbeholdt seg retten til å kaste ut enkeltnasjoner fra mesterskap om man ikke mente laget holdt et sportslig høyt nok nivå. Dette skjedde altså til tross for at Australia hadde kommet seg til VM gjennom kvalifiseringsspill.

Norges Håndballforbund ba den gang om en forklaring fra IHF. Men protestene stoppet raskt.

Norge skulle egentlig ikke vært med i VM i Frankrike i 2017, da Slovenia ble for sterke i kvalifiseringen, men de fikk overraskende et wildcard fra IHF. Styret i håndballforbundet diskuterte om de ønsket å takke ja til gratisplassen, noe de til slutt gjorde.

Moustafa mente at wildcardet han ga Tyskland i 2015 var så bra at ga et nytt wild card i 2017, som styret i IHF kunne dele ut.

Fortrinnsvis til laget som var best i forrige VM, som ikke kvalifiserte seg. Og Norge var ikke førstevalg, det var det Island som var. Og de truet med rettslige skritt da Norge fikk plassen. Men så trakk Bahrain seg og det løste seg for dem.

Hadde man stått på krava for en rettferdig idrett, hadde Norge takket nei til å delta. Det gjorde de altså ikke. Kanskje en av grunnene til at Norge har gjort det så godt i etterkant?

Dette er altså håndball. Spill både på og utenfor banen. Slik er det i alle idretter. Og som i håndballen er ikke Norge så veldig annerledes enn andre land. Piping på motstanderen eller ikke.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/