KOMMENTAR: Hvorfor snakker vi ikke mer om Football Leaks?

Denne uken kom VG med nok en interessant historie om Real Madrid-overgangen til Martin Ødegaard i 2015. Den gir et innblikk i grådigheten til dagens fotballagenter.

Saken dreier seg om uklare forbindelser mellom agent og spiller og summer som betales via mellommenn til skatteparadiser. Det er bra dette kommer fram i dagslys.

Denne og flere saker det siste halvåret om den spektakulære overgangen til det norske vidunderet er et resultat av dokumenter fra det som blir kalt Football Leaks.

Kommentaren fortsetter under Twitter-meldingen.

Omfattende nettverk – store avsløringer

VG er en av samarbeidspartnerne i et nettverk av europeiske mediehus som har fått tilgang til en stor mengde dokumenter via det som etter hvert har fått navnet Football Leaks.

Og det er fra dokumenter tilgjengelig i dette nettverket -der tyske Spiegel står i sentrum – som VGs historier om Ødegaard-overgangen og andre graverende historier om internasjonal fotball er hentet fra.

I løpet av et drøyt år har VG publisert mellom 50 og 100 saker basert på dette materialet, som de selv sier er tidenes største datalekkasje.

Det er viktig at det rettes søkelys på fotballens mørke sider og særlig agentenes rolle. Det har vi fått ferske eksempler på den siste tiden. Erling Braut Haalands overgang til Borussia Dortmund ble fremforhandlet av den mektige agenten Mino Raiola (som også er Zlatans agent).

Raiola ble av FIFA i 2019 utestengt fra all agentvirksomhet i tre måneder, men klaget til FIFA og fikk karantenen opphevet etter en ny vurdering.

Denne uken har han sammen med andre mektige agenter nok en gang truet med søksmål av FIFA hvis FIFA lager regler som begrenser summene de kan ta for overganger til spillere som Braut Haaland.

Avsløringene i Football Leaks bidrar til å rette søkelys mot denne mer enn tvilsomme virksomheten. Flere burde skrive og diskutere dette, med eller uten lekkede dokumenter.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Alvorlig tiltale – varsler eller kriminell?

Men det skjedde også noe annet i forrige uke som bør få oss til å bry oss mer om Football Leaks.

Mannen bak Football Leaks, Rui Pinto, ble i Portugal i et forberedende rettsmøte definert som utpresser og ikke varsler (whistleblower).

Dette står i sterk kontrast til måten samarbeidspartnerne i Football Leaks-nettverket har fremstilt Rui Pinto på i flere år og som advokatene til Julian Assange og Edward Snowden, og Eva Joly har gitt sin tilslutning til.

Rui Pinto ble utlevert fra Ungarn i 2019 – der han skal ha drevet informasjonsinnhentingen (eller hacking og phishing, som tiltalen mot ham sier) som han har levert videre til Spiegel og som deretter har delt denne informasjonen med andre i Football Leaks-nettverket.

En annen historie som er blitt fortalt av det samme nettverket er at Rui Pinto sannsynligvis er en del av en gruppe varslere eller at han er en slags mellommann.

Dette mener portugisiske påtalemyndigheter er helt feil. De har konkludert med at han har hacket til seg dokumentene og at han har brukt dokumentene til å presse klubber og agenter for penger.

Politietterforskningen skal vise at Rui Pinto skal ha presset agentselskapet Doyen for penger. Selv sier han at dette bare var en test for å se hvor mye dokumentene var verdt.

Etterforskerne fant også notater som viser at han ønsket å ha kontroll på dokumentene som ble sendt rundt til deltakerne i Football Leaks-nettverket, at han ville være med på å bestemme hvilke saker som ble publisert, at han ville ha betaling for dokumentene, at nettverket skulle gi kjæresten hans en jobb og at han ønsket å etablere et eget PR-firma der han skulle bruke informasjonen han hadde tilegnet seg.

Det som har kommet fram i etterforskningen etter gjennomgangen av alle serverne til Rui Pinto er at han skal ha hacket portugisiske statsinstitusjoner, den katolske kirke og alle de store fotballklubbene i Europa. For å nevne noe.

Han risikerer over 20 år i fengsel hvis han bli funnet skyldig i alle anklagene.

Vi får håpe at rettssaken greier å bekrefte eller avkrefte dette. Det er nok rykter om Football Leaks som det er.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Vi må tørre å ta debatten

Hvis alle eller flere av anklagene viser seg å stemme bør mediehusene som har vært med på dette samarbeidet gjøre en grundig vurdering av hva de har vært med på og hvordan de har presentert hele Football Leaks for omverdenen.

Og det er mange debatter som bør settes i gang i kjølvannet av Football Leaks.

En debatt vi bør ta er omtalen av Rui Pinto som varsler. Mange varslere som har satt sin egen jobb og eget liv i fare er ikke særlig begeistret for at en person som har hacket data for egen vinning blir satt i samme kategori som dem.

En annen er omtalen av ham som en del av et stort nettverk. Det finnes det ingen informasjon om, i hvert fall så langt, om at dette er tilfelle og det eneste vi kan støtte oss til er det journalistene i dette nettverket tror om et slikt nettverk. Hvem har de informasjonen fra? Er Rui Pinto den eneste kilden?

En tredje er dekningen av saken. Det er et påfallende trekk i dekningen av Football Leaks at de som har hatt rettighetene til disse dokumentene har vært lite balanserte og gitt Rui Pintos forsvarere stor plass og omtale, men nesten ikke dekket utviklingen i saken.

Vi har sett få egne undersøkelser om hvem Rui Pinto er, få oppdateringer på arrestasjoner og rettsmøter, og det som har kommet fram om utviklingen har stort sett vært pressemeldinger fra nyhetsbyråer.

Hvorfor er ikke behandlingen av Rui Pinto underlagt de samme journalistiske reglene som en hvilken som helst annen person som blir anklaget for noe kriminelt?

Det er også noe som skurrer i fremstillingen av tidslinjene som mediehusene i Football Leaks-nettverket har kommet med.

I lang tid ble Rui Pinto fremstilt som en mystisk person som ingen visste bakgrunnen til. Da den andre Football Leaks-runden kom i gang, like før jul i 2018, var det relativt enkelt å finne ut hvem den såkalte varsleren var. Allikevel valgte de fleste medier å opprettholde mystikken rundt Rui Pinto helt til han ble arrestert i mars i 2019.

I den første Football Leaks-boka (som kom ut i 2018) brukes det mye tid på hvem han er, men på det tidspunktet burde de visst hvem de hadde med å gjøre. Hvorfor?

Kommentaren fortsetter under lenken.

Kildekritikk

En fjerde debatt er om re-publiseringen av saker som Spiegel har skrevet og som mange av partnerne har oversatt og publisert.

Flere av disse sakene har kilder som det er vanskelig å se at samarbeidspartnerne har sjekket opp på eget grunnlag og gjort egne redaksjonelle vurderinger av.

Det er ikke lenge siden at en Spiegel-journalist ble avslørt for falske historier (Relotius-saken). Hvorfor velger man i så fall å stole på Spiegel i denne sammenheng?

I den sammenheng er det verdt å merke seg at Spiegel-journalisten Rafael Buchmann – som er den eneste som har hatt direkte kontakt med Rui Pinto i flere år – har havnet i en intern krangel i Spiegel og at mange erfarne journalister har valgt å trekke seg på grunn av dette bråket.

Bråket startet da det ble avslørt at Buschmann forfalsket sitater i en sak i 2014 og som dreide seg om kampfiksing i VM i Brasil i 2014.

Den femte bør dreie seg om den stramme regien på publiseringene og måten den enorme mengden dokumenter er håndtert på. Det sitter et stort knippe journalister som i mange år har jobbet med store graveprosjekter om fotball og som jobber i andre mediehus. De er nesten fraværende i dette arbeidet.

Selv i Spiegel er de mest hardbarkede gravejournalistene holdt utenfor, også flere av dem som avslørte at Tyskland kjøpte seg til VM i 2006.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Hvor går grensen?

Mange av sakene som er kommet fram har vært gode og viktige, men veldig mange av sakene har også vært uten kontekst, ukritisk kildebruk og vært gamle historier i ny drakt. Hvorfor har ikke flere fått tilgang til dette materialet?

Jeg ledet en sesjon på en konferanse i Colorado Springs i oktober i 2019 der vi diskuterte konsekvensene av Football Leaks. I panelet satt to solide journalister, en fra Politiken og en fra New York Times.

Politiken har vært med i begge omganger av Football Leaks (VG har bare vært med i den siste) og New York Times har ikke vært med i det hele tatt.

En av konklusjonene som ble tatt på denne konferansen er at første runde av Football Leaks (som gikk i 2016) har skapt større konsekvenser enn siste runde (i hvert fall til nå), og Politiken gjorde mye godt arbeid med disse dokumentene.

Det viser potensialet i dette materialet.

Samtidig er det en kjensgjerning at New York Times og andre medier har skrevet om mange av de samme sakene og gjort avsløringer uten disse dokumentene.

Spørsmålet er derfor hvor langt man kan gå for å få en historie? Hva har mediene som sitter på Football Leaks-dokumentene gjort for å sjekke bakgrunnen til mannen som kommer med dokumentene?

Kommentaren fortsetter under bildet.

Hackeren Rui Pinto har blokkert undertegnede på Twitter.

Manglende oppfølging

For det sjette bør vi debattere fraværet av at flere medier ikke har fulgt opp mange av historiene som VG og andre har publisert, både de konkrete sakene og metodene som har vært brukt.

Det er ingen journalister som med hånden på hjertet som ville takket nei til å se på disse dokumentene. Spørsmålet er hva man gjør med den som kommer med dokumentene og hvordan man behandler materialet man har fått tilgang til.

Football Leaks er et eksklusivt samarbeid og bare det kan ha skremt mange medier fra å hjelpe konkurrenter med flere klikk og lesere.

Men det kan også være at mange journalister og mediehus har vurdert kilden og metodene som tvilsomme. Da havner vi igjen i en etisk diskusjon om kildekritikk og kildevern.

Så hva sitter vi igjen med etter Football Leaks? Etter min mening sitter vi igjen med mange halvferdige historier og et spørsmål om hvordan vi forholder oss til dokumenter som kan være stjålet.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/