Aldri har kunnskap om idrettspolitikk vært mer viktig i sportsjournalistikken.
Den har ikke vært særlig prioritert før, men nå bør den få et løft!
Sånn bør det være akkurat nå.
Ingen er trygge
I sportens verden foregår det nesten ingenting og mediehus med
TV-rettigheter til det som ellers er seermagneter, sender nå repriser av gamle
kamper og mesterskap og prater på tomgang om snøen som ikke falt i fjor.
Og før vi vet ordet av det slutt på praten. Enten fordi det
ikke er mer å prate om eller fordi mange av de taleføre har fått sparken eller
blir permittert. I verste fall.
I en tid der korona lammer hele samfunnet, ikke bare i Norge,
men over hele kloden, blir selvsagt også idretten sterkt preget. Alle som
legger opp dagen sin og uka si etter terminlista og sendeskjemaer sliter litt i
dag.
De fleste som blir spurt om idrettens betydning i denne krisa,
svarer pliktskyldigst at idrett ikke er så veldig viktig akkurat nå. Det er
selvsagt ikke sant. For mange er det viktigst av alt. Også nå.
Enten fordi de vanligvis bruker all sin fritid og mye av
arbeidstiden på favorittlaget sitt, følger med på alt av langrenn eller
skiskyting eller sitter oppe om natta for å se NHL eller NBA. Det er en vane vond
å vende.
Eller fordi de selv utøver en idrett, enten på toppnivå eller breddenivå, og fyller dagene med noe som gjør at hverdagen føles meningsfull.
Gyllen mulighet
Men når alt stopper opp, bør mediehus og aviser ta seg tid til å se på hva som foregår i kulissene.
Vi har nå nemlig god tid til å se bakspillerne i kortene. Akkurat som vi må se politikerne som håndterer koronakrisen i kortene, selv om de helst vil være i fred.
Det er med andre ord en gyllen mulighet for sportsjournalistikken
i disse dager.
Mer enn noen gang trenger vi norske journalister og kommentatorer som kan forklare oss hva som skjer, ikke bare mene noe om det som skjer.
Mer enn noen gang trenger vi norske journalister og kommentatorer som kan stille de ubehagelige spørsmålene.
- Idrettsforbundet sender ut pressemelding på
pressemelding om tiltak de gjør i forbindelse med koronakrisen: stopp i all
aktivitet, juridiske råd om permitteringer og krav om mer penger i krisetiltak.
Hvem har tatt beslutningene og hvorfor gjør de det? Hvor mye penger koster det
og hvorfor sier ikke norske ledere til UEFA, FIFA og IOC det de trenger å høre?
- UEFA og FIFA holder munnen lukket og avviser
alle tiltak, helt til de plutselig gjør drastiske endringer: flytter mesterskap,
forlenger sesongen og låser pengeoverføringer til nasjonale forbund. Hvem
bestemmer? Hvem har de norske representantene pratet med? Hvorfor har ikke norske
ledere engasjert seg før?
- Premier League og den engelske ligaen settes på
hold og i kulissene foregår det en intens dragkamp om TV-penger,
spillerkontrakter, opprykk- og nedrykk og klubbers eksistens. Hvilken rolle
spiller mediehusene med TV-rettigheter i dette spillet? Hvordan går de i
lokalsamfunn i England i klubber som ikke greier koronakrisen?
- IOC tviholder på OL i Tokyo og trosser alle råd
fra utøvere, helsemyndigheter og nasjonale myndigheter. Hvem kan avsløre dem?
- Antidopingsystemet er i ferd med å kollapse. Hva
betyr det for Russland? Hva betyr det for neste OL?
- Kina er i sentrum i det som nå skjer. Hva har
det å si for norsk samarbeid med kineserne? Påvirker det OL i 2022?
Ikke bare synsing
Hva vi syns om dette er egentlig ikke så viktig. Alle syns noe om dette. Det viser alle podcastene oss. Liverpool-supportere håper at de vinner Premier League uansett utfall av situasjonen i England. Andre supportere har en annen mening.
De som jobber i TV2, Discovery, Viasat og NRK vil at alt
skal gå tilbake til normalen slik at de får gjort det de vanligvis gjør, sende
idrett og kommentere det som skjer, og ikke minst beholde jobben.
Utøvere og seere som har gledet til OL vil komme i gang med
det de har gledet seg til.
Unger syns det er dumt å ikke få trene.
Men kan noen med kritisk blikk si noe om tiltakene som er satt inn og beslutningene som er tatt er gode? Om det går utover spesielle grupper? Om noen misbruker sin makt?
Nok å ta av
Det hadde gått an å teppelegge sendeflatene til mange av
kanalene og fylle spaltemeterne som vanligvis brukes på sport med slike
problemstillinger.
Noe får vi servert, men veldig ofte dreier det seg om
NTB-meldinger som baserer seg på utenlandske aviser, ukritisk bruk av
pressemeldinger fra idrettsorganisasjoner og oppfølging av politikeres syns på
det som skjer, utøveres bekymringer på Twitter og et og annet veltrimmet
telefonsitat fra en idrettsleder eller utøver. For å sette det på spissen.
Det hadde kanskje vært kjedelig og det hadde kanskje gitt færre
klikk å skive om den intrikate maktpolitikken i idretten som skjer for
øyeblikket, men det betyr ikke at det ikke er viktig.
Og kanskje leserne og seerne hadde fått øynene opp for hva
som faktisk skjer i norsk og internasjonal idrett, bak ryggen på dem som løper,
spiller ball eller ligger i vannet.
Jeg tror at alle vinner på en slik satsing på sikt,
publikum, journalistikken og idretten.
Til nå har det vært vanskelig å skille underholdningen fra journalistikken. Det er det ikke lenger. Nå kan journalistikken legge premisset for hva vi kan underholde oss med seinere, når koronakrisen er over.
LES OGSÅ: Hajo Seppelt: – Flere gravende journalister kunne utløst jordskjelv i idretten
LES OGSÅ: Kostnadsfri sportsjournalistikk II
LES OGSÅ: KOMMENTAR: Innholdsmarkedsføring ødelegger sportsjournalistikken
LES OGSÅ: MEDIEKOMMENTAR: Er sportsredaksjonen den nye supporterklubben?
LES OGSÅ: MEDIEKOMMENTAR: Sportsjournalister som aktivister
Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.
Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/
