KOMMENTAR: Gi dispensasjon til alle eller ingen!

Flere medier skriver i dag at norske toppklubber får starte opp igjen med treninger på onsdag denne uken. Norske Eliteserieklubber jubler, men det kan bli et mareritt for norske breddeklubber.

Særlig i Oslo der kommunen nå åpner opp for egenorganisert aktivitet, men fortsatt ønsker den organiserte idretten stengt.

Tar du deg en spasertur rundt på idrettsanlegg i Oslo møter du sperringer og plakater overalt om at det kommunale anlegget er stengt for all aktivitet. De skal nå rives ned.

De fleste klubbledere, som nå er permittert, har til nå tatt seg en ekstra luftetur med bikkja for å passe på at forbudet ble overholdt, selv om de også skal holde seg unna idrettsanlegget de vanligvis har ansvaret for.

Det er dette som til nå har vært den norske dugnadsånden i disse koronatider.

Men på neste tur må kan de nå se på at alle som vil kan drive aktivitet, mens de selv verken kan gjøre eller si noe som helst.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Norske toppklubber har klaget på treningsforbudet, som er basert på helsemyndighetenes retninsglinjer, og blant annet argumentert med at det er forskjell på dem som har fotball som jobb og dem som bare har det som fritidsaktivitet.

Mange har hevdet at treningsnekten er meningsløs og at reglene er uklare. Kanskje de har et poeng.

Nå bedyrer fotballeder etter fotballeder i norske toppklubber at de skal forholde seg til helsemyndighetenes strenge regler om at bare fem og fem skal kunne trene sammen, at alt skal skje under kontrollerte forhold og at spillerne og omgivelsene skal være strengt adskilt.

Så langt, så godt. Eller?

I en slik situasjon er det nemlig ikke regelverket som er problemet, men signaleffekten.

For samtidig som helsemyndighetene legger sterke begrensinger på idretten i en krisetid, kommer det sterke signaler fra myndighetene, idretten selv og alle verdens sportskommentatorer om at det er et viktig helsetiltak å holde seg i form. Ikke bare for den fysiske helsen, men også for den psykiske helsen.

Det skal altså skje hver for seg og uten oppsyn av dem som vanligvis bestyrer anleggene og uten at vi har fått beskjed om at koronasituasjonen er endret.

I en situasjon der norske Eliteserieklubber får dispensasjon til å drive fellestrening på sine anlegg, vil garantert mange fotballungdommer se på dette som en oppfordring til å starte egentrening i små grupper de også.

Da trekker de selvsagt til kommunale anlegg som har kunstgress og mål med nett.

Klubblederne som styrer over disse anleggene til vanlig er i permisjon fordi klubben deres er sterkt økonomisk rammet av koronasituasjonen. Det vil også skape forskjell hos klubbene på toppnivå, mellom de som er permitterte og de som ikke er permittert.

Det går ikke an å isolere toppfotballen fra breddefotballen i denne ekstreme situasjonen. Gutter og jenter i 10-15-årsalderen gleder seg like mye til fotballsesongen som Eliteseriespillerne, selv om de ikke vet når sesongen starter.

Skal norsk fotball ta samfunnsansvar og samtidig legge til rette for trening, bør alle behandles likt og norske klubber – høyt og lavt – bør kunne få lov til å organisere trening i mindre grupper under oppsyn av dem som vanligvis holder øye med treningsaktiviteten.

Forskjellsbehandling kan være starten på økt breddeaktivitet, som kan komme helt ut av kontroll.

En helhetlig strategi kan bidra med noe positivt både for kvaliteten til framtidens Eliteseriespillere og for folkehelsen.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/