KOMMENTAR: Hva om OL og VM blir avlyst?

Idrettspresidenten er redd for den norske idrettsmodellen og fotballpresidenten er redd for den norske fotballmodellen. Korona skaper store utfordringer, også for idretten. Hva om der et noe galt med modellene?

Jubelen til Idrettsforbundet ble kortvarig. En forskrift og en bevilling på 600 millioner i akutt koronahjelp førte ikke til mer enn under halvparten av beløpet til idretten og nesten ingenting til bredden.

Fotballforbundet ber om 600 millioner i akutt hjelp for å redde fotballmodellen. Det er tvilsomt om noe av dette vil gå til bredden.

Noen hevder at fotballen er grådig, men fotballpresidenten mener at mange av de 3000 arbeidsplassene i norsk fotball står i fare hvis de ikke får hjelp, og i lengden hevder fotballen at den trenger langt mer penger. Toppen bidrar til å holde liv i bredden er begrunnelsen.

Hva er det egentlig vi er vitne til, akkurat nå? Hva om det er noe galt med alle disse modellene?

Jeg har en mistanke om at er toppen som er avhengig av bredden og ikke omvendt. Hvis unger ikke starter med idrett blir det ikke noe toppidrett og veldig få av dem som starter med en idrettsaktivitet har som mål å nå toppen.

Fra toppen hevdes det at OL- og VM-helter motiverer til å drive med idrett. Jeg tror det er overdrevet. Men det passer ikke helt med de kravene som vanligvis fremsettes og som også er argumentet denne gangen.

Pengene som er delt ut til idretten i koronapenger så langt går stort sett til tapte arrangementsinntekter og fotballens krav skal i stor grad dekke lønns- og arrangementskostnader, det vil si den profesjonelle og kommersielle delen av fotballen. Det er denne delen av de forskjellige modellene som er truet.

Samtidig er det store forskjeller i Norge. Idretten har det siste tiåret blitt mer profesjonalisert. For å drive et middels stort idrettslag trenger man i dag kvalifisert arbeidskraft og trenerne får stadig flere trenerkurs som gir dem faste, betalte trenerjobber.

Frivilligheten, som hele tiden blir dratt fram i festtalene, blir en stadig mindre del av idretten. Kostnadene til den betalte delen av idretten dekkes inn av økte treningsavgifter, medieinntekter, sponsorer og annen virksomhet.

Koronaen har ført til spesielle utslag i dette systemet, eller modellen, blant annet at klubber som driver det meste på frivillig basis og stort sett med foreldretrenere kan drive som normalt (men, med egne koronaretningslinjer for treninger).

Mens klubber som har satset stort, er ambisiøse, og kanskje har tiltrukket seg utøvere fra sitt nabolag, har sterkt redusert treningstilbud fordi trenere og ledere er permittert. Slik fungerer altså dagens, norske modeller.

Det betyr at det i flere sammenhenger er de klubbene som har det dyreste apparatet som krever mest penger, mens de som driver nøkternt og breddebasert holder hjulene i gang.

Det er med andre toppene i idrettsmodellen som skriker etter penger og den mest kommersielle delen av idretten som sliter mest.

Slik er det også internasjonalt, og både nasjonalt og internasjonalt er det en spesiell trussel som nå en trenger seg på: Trusselen fra privat aktører som ønsker å profitere på den lamslåtte idretten.

OL, VM og EM i mange idretter er utsatt og mange av arrangementene kan også bli avlyst. I idretten er man evig optimist og mange av tidsfristen som er satt er ren og skjær ønsketenkning. Mange mesterskap og arrangementer kommer garantert til å bli avlyst.

Ikke bare på grunn av faren for koronasmitte, men fordi situasjonen gjør at det økonomisk ikke er mulig å komme i gang igjen når samfunnet åpner opp igjen.

Mange går konkurs, pengene er borte og det er heller ikke åpninger i kalenderen når alle skal kjempe om oppmerksomheten på samme tid.

Og kanskje viktigst av alt, mange av arrangementene er så store at det er vanskelig å dra i gang igjen på et annet tidspunkt enn planlagt. Sommer-OL i Tokyo er kanskje et eksempel og blir det avlyst, står vinter-OL i Beijing i 2022 i fare, osv.

Og det er her den nye trusselen mot den tradisjonelle idretten kan komme for fullt. For når koronaen er slutt vil det garantert være penger tilgjengelig for idrett og underholdning, men de kan kanaliseres på en helt annen måte enn i dag.

En energidrikk kan arrangere en fotballturnering for utvalgte klubblag i tidsrommet det skulle vært fotball-EM, Saudi-Arabia kan invitere til et mesterskap i Riyadh med godt betalte utøvere fra flere idretter når OL skulle gått, eller et internasjonalt spillselskap tar med seg et kobbel med utøvere på gjennomreise på flere kontinenter og alle med TV-avtaler som er tilpasset landene de reiser til.

Kanskje vil mange av medieselskapene som har hatt rettigheter til mange turneringer og mesterskap finne på egne turneringer og mesterskap helt utenom de tradisjonelle forbundene, bare for å pynte litt på bunnlinja?

På lokalt nivå står private aktører klare til å ta over spillere og utøvere som er lei av å følge egne koronaregler i idrettslaget sitt, når alle andre får gjøre som de vil, eller de greier å opprettholde virksomheten fordi de ikke er avhengige av penger fra Idrettsforbundet eller Fotballforbundet. De kan arrangere egne turneringer uten annen hjelp enn betalingsvilligheten til dem som er med.

Dette er kanskje en overdrivelse, men koronasituasjonen har vist hvor sårbar idretten er og at den står laglig til for hogg.

Det store spørsmålet nå er om det som skjer også har vist oss svakhetene i dagens idrettsmodeller og at modellene faktisk må endres på for at idretten skal komme tilbake til en bærekraftig normaltilstand når alt har roet seg.

Hvis ikke kan det hende at noen andres modeller tar over.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/