KOMMENTAR: Hvor lenge varer dugnadsånden?

Trenere sitter på Skype og planlegger treningsøkter. Hvordan skal de få best mulig kvalitet på treningen? Hvordan skal de holde motivasjonen oppe?

Slik er koronahverdagen i en helt vanlig klubb i Norge. For retningslinjene som mange idretter må forholde seg til i disse koronatider er strenge.

Ikke kom nær hverandre

I fotballen er det innført klare begrensinger: Maks fem i hver treningsgruppe, minimum to meter avstand mellom hver spiller i gruppene og den samme minimumsavstanden mellom gruppene, en voksenperson per gruppe, ingen klesskift i garderoben, ikke ta ballen på hodet, ikke ta ballen i henda, ingen nærkontakt, ingen kamper. Og mye mer.

Andre idretter er det enda strengere.

Den viktigste dugnaden alle idrettslag gjorde rett etter at norske myndigheter innførte unntakstilstand i Norge og stengte ned nesten all aktivitet var å holde sine egne medlemmer unna idrettsanleggene for å bidra til at korona-viruset spredde seg.

Forskjellsbehandling

Praksisen har vært forskjellig på forskjellig steder i Norge, men i Oslo var for eksempel kommunale anlegg i en liten periode helt stengt for aktivitet. Det var enkelt å forholde seg til.

Nå er det lov å springe rundt på alle anlegg og det er gitt retningslinjer for klubbene som vanligvis har ansvaret for aktiviteten på disse anleggene og for dem som ferdes der utenom den organiserte aktiviteten.

Samtidig som det er deilig å komme ut av påskedvalen med organisert aktivitet, er det i den situasjonen vi nå har havnet i, med en viss bismak.

Ikke fordi det er strenge retningslinjer for dem som skal drive organisert aktivitet, men fordi omgivelsene i mange tilfeller ikke forholder seg til noen retningslinjer i det hele tatt. Og størrelsen på den siste gruppen ser ut til å vokse.

For tar du en tur ned på et vilkårlig valgt idrettsanlegg eller et nærmiljøanlegg i Oslo og sikkert andre steder i Norge også, så vil du se ansamlinger av folk i grupper på mellom 5 og 50 personer som spiller kamp, tuller, spytter og leker og som en trener ville fått sparken for å organisere, hvis han i utgangspunktet ikke hadde vært permittert.

Og drar du ut i marka eller går på et fortau bli du sneiet av syklister eller joggere som snyter seg litt i nesa etter et tungt drag opp en bakke. For å sette det på spissen.

Frafall

Det er flere problemer knyttet til dette.

For det første virker det i en slik situasjon nesten litt meningsløst å lage manualer for koronaoppførsel når omgivelsene ikke forholder seg til de samme retningslinjene.

Hva er vitsen at barn og unge to-tre kvelder i uka står og slår pasninger til hverandre og får pekefingeren hver gang man er to meter nærmer hverandre og man dagen etter kan dra med vennegjengen og tulle og leke på den samme plassen uten at noen bryr seg?

Idrettslag over hele Norge er pliktoppfyllende og følger de retningslinjene som gjelder, men et strengt regelverk som gjelder bare for dem virker både demotiverende og meningsløst hvis omgivelsene ikke følger de samme retningslinjene.

I en situasjon der alt annet er stengt og mange barn og unge er hjemme fra skolen blir fysisk aktivitet et deilig avbrekk fra en monoton og kjedelig hverdag.

Og skulle det være morsommere å møtes en vennegjeng på løkka enn å stille på en trening der man har strenge restriksjoner på å bevege seg er det ikke lenge før mange velger bort treninga.

Da kan det hende de også er borte for godt når alt er tilbake til normalen, fordi idrettslaget eller fotballklubben de var med i forholdt seg til de strenge retningslinjene som var laget for dem. Sånn bør det ikke være.

Klasseskille

Denne situasjonen kan også forsterke klasseskillet i idretten fordi det er stor forskjell på foreldreengasjementet til klubbene rundt omkring.

I ressurssterke miljøer er det ikke noe problem å skaffe en voksen per gruppe på fem spillere, mens det andre steder er umulig.

Det betyr at aktiviteten blir svært forskjellig innad i den organiserte idretten fordi ressurssituasjonen er forskjellig. Hva gjør man da?

Det er lett for de ressurssvake klubbene å gi opp all aktivitet eller at de som vanligvis deltar i denne aktiviteten forsvinner og gjør andre ting.

I en slik situasjon må norske myndigheter og norske idrettspolitikere forklarer hvordan den organiserte idretten bidrar til å hindre spredningen av koronaviruset.

For hvis det kun er den organiserte delen av idretten som tar koronavarslene på alvor, kan det lett spre seg en pytt-sann holdning og en tanke om at den organiserte idretten ikke gjør noen forskjell.

Da svekkes dugnadsånd, en dugnadsånd som for ikke lenge siden ble fremhevet som noe av det ypperste og sterkeste vi har i dette landet.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Gi dispensasjon til alle eller ingen!

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Korona kaster idretten inn på statsbudsjettethttps://www.idrettspolitikk.no/2020/04/kommentar-korona-kaster-idretten-inn-pa-statsbudsjettet/

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Når den største dugnadsinnsatsen er å holde seg hjemme

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra siden eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/