DEBATT: Kritikken mot Michael Jordan og «The Last Dance» holder ikke mål

Skrevet av Arnstein Friling, TV-kommentator og NBA-entusiast (og Seattle Supersonics-fan)

Først ble den ti episoder lange dokumentarserien om NBA-legenden Michael Jordan og Chicago Bulls skrytt opp i skyene. Så kom kritikken, men innvendingene som kommer er tynn suppe.

Intet tre vokser inn i himmelen. Og ingenting som gir seg ut for å være «den sanne versjonen av en historie» og noe allment historisk vil noensinne bli stående 100 % uimotsagt.

Debattartikkelen fortsetter under lenken.

Hvor mye tullball?

Hvis man kopler disse to innsiktene til den eksepsjonelt populære og særdeles kritikerroste Netflix-serien «The Last Dance» om Michael Jordan og Chicago Bulls på 1990-tallet, vil man skjønne at det bare er et tidsspørsmål før kritikken kommer. Slik er den kjente syklusen. Ros overalt. Så kritikk. Så debatt.

Og nå, som serien er over, har kritikerne kommet. De er ikke mange, men de blir hørt. Og selvsagt skal de lyttes til.

Hvis vi har fått servert 10 timer med tullball presentert som sannhet, er det vår rett som seere å få vite det. Men hvor mye tullball var det, egentlig?

Siden Michael Jordan og NBA (National Basketball Association) verken var eller er i det daglige nyhetsbildet i Norge, og handlingen i serien er primært 22-30 år gammel, er det uaktuelt med særlig mange «norske» skeptikere. «Underholdning er underholdning», liksom.

I slutten av mai presenterte likevel VG en lang artikkel med tittelen «Derfor hagler kritikken mot Michael Jordan-serien», der de generelt referer til eks-lagkamerater og utenlandske journalister som har hatt innvendinger mot serien.

Samt: De prøver å få det til at den norske NBA-ekspert Magnus Barstad, med Time Out-podcasten om NBA og spillrådgiver for Unibet er litt kritisk, fordi han har noen milde semantiske poenger.

Er det en dokumentar?

Så da kan det være på sin plass, for en som har fulgt NBA på daglig basis i 40 år, fire år før Jordan kom inn i ligaen (meg, altså), å se litt nærmere på den kritikken som kommer.

La oss ta det steg for steg:

Et slags «journalistisk hovedpoeng» er at serien kalles «dokumentar» (av alle!), eller at Netflix kaller den «den ufiltrerte historien» om Jordan og Bulls, selv om Jordans produksjonsselskap har selv vært med å godkjenne det ferdige produktet.

«Hvordan kan det være en dokumentar, hvis hovedpersonen har vært med på produksjonen?».

For min del kan man kalle et produkt som skal beskrive en historie hva man vil. Dokumentar, reportasje, Infotainment, undersøkende journalistikk.

Det jeg er opptatt av, er om jeg, som kjenner dette materialet ekstremt godt, har en intuitiv og gjennomgående følelse av at her er alt det essensielle tatt med, og ingenting av det som presenteres, er feil. Og gjorde jeg det? Mer om det senere.

La oss ha det helt klart: Det er to totalt forskjellige ting å lage reportasje om «Scandinavian Star»-ulykken, der man vil til hjertet av en grufull ulykke som viste seg å være en massedrapssak, enn å fortelle historien om en underholdningsartist eller idrettsutøver.

I det første tilfellet er man totalt avhengig av å være uavhengig av noen av subjektene i filmen. I det andre er man ikke ute etter å løse mysterier eller avdekke skandaler. Man skal primært fortelle en sann og god historie.

Hadde jeg oppfattet at «The Last Dance» styrte unna noen som helst av de kontroversielle episodene i Jordans liv, noen av de kontroversielle episodene rundt Chicago Bulls i tiden 1984-98, hadde jeg reagert spontant.

Husk: Dette er ikke historien om «Sugarman» en ukjent artist fra Detroit på 70-tallet, men historien om kanskje USAs og en av verdens mest omtalte idrettspersonligheter, som var en enorm kjendis i idrettsverdenen i USA fra 1982, og med hyllemetere med bøker om ham, og en bataljon med pressefolk som jaktet på ham daglig i 15 år.

«Alt er med»

Og tro meg: Alt er her. Alt av de mye omtalte «skyggesidene» er med. Kontroversene om spilletillatelse etter benbrudd, kranglingen med sportssjef Jerry Krause, feiden med Isaiah Thomas, gamblingen, golfen, hardkjøret mot lagkamerater, slåssing på trening, drapet på faren, mistanken om «suspensjon fra NBA på grunn av gambling», baseball-pausen osv.

Det er ikke én drøy anklage jeg har lest om Jordan i tiden 84-98, som er fremmet av «uavhengige, uhildete kilder, pressefolk, som ikke tas opp under disse 10 timene.

Jordan og de andre «tiltalte» for disse anklagene, får svare og forklare. Da får det være opptil seeren å kjøpe forklaringen. Sånn er det i alle andre dokumentarer også.

Jerry Krause, den kritikkrammede sportssjefen, får ikke forsvart seg mot kritikken mot ham (primært fra Michael Jordan og Scottie Pippen, av naturlige årsaker. Han døde for to år siden.

Her skal det føyes til at Krause ble nådeløst kritisert gjennom hele 90-tallet av de samme personene. Dette var kjent sak for avisene.

Måten Pippen og Jordan ydmyket Krause på, var kjent. Det var en viktig del av kjemien i Bulls-laget. Klart det måtte med. For å balansere opp bildet.

Bulls-eier Jerry Reinsdorf forsvarer Krause ved flere anledninger, og Jordan innrømmer også til slutt at «Ser man på resultatene, må man si: Krause var verdens beste sportssjef».

Debattartikkelen fortsetter under lenken.

90% tull

Horace Grant, viktig spiller i Bulls’ tre første mesterskap, 91-93, mener visstnok, ifølge VG at «90 % er tull». Til det kan jeg si: Det er 90 % tull å si noe sånt. Jeg var selvsagt ikke der, i garderoben, men TV-seriens innhold er særdeles sammenfallende med de tusenvis av rapportene om «Livet innad i Chicago Bulls» som ble publisert gjennom hele 90-tallet.

Det er ikke statshemmeligheter vi snakker om. Dette har vært dokumentert tidligere. Det lå ikke noe sprengstoff her.

Det sies at Scottie Pippen er misfornøyd med måten han er portrettert i filmen. Til det kan jeg bare si: Da må han ha tatt narkotika. For maken til helteportrett skal man lete lenge etter. Ja, episoden da Pippen nektet å gå på banen i de avgjørende sekundene i en essensiell kamp i 94 er med. Selvsagt.

Og han får sin rettmessige tyn for det. Men utenom det: Bildet av han er nøyaktig slik vi som fulgte hans karriere i alle år forsto ham som: Lojal, hardtarbeidende, strålende lagkamerat, en hardhaus.

Til slutt, Jordan selv. Blir det kosekveld med Skavlan og Lindmo dette? Blir det mikrofonstativ-TV? Jeg syns ikke det. Jordan har ingenting han må forsvare seg mot.

Det har versert rykter om at Jordans først pensjonisttilværelse fra NBA i 27 år var en skjult suspensjon fra ligaen, fordi han gamblet for mye, særlig på sitt eget golfspill.

Dette blir taklet grundig i «The Last Dance». Anklagene blir presentert. Jordan, og en haug andre sentrale i NBA kaller det Bullshit. Null bevis er noensinne fremlagt. Move on!

Alt annet av kritikk innrømmer Jordan langt på vei. Han angrer litt på noe. Men han er klokkeklar analytisk alle de gangene han sier at han ikke kunne gjort noe annerledes.

Hans ensporethet på å vinne, hans ensporethet på aldri å bli ydmyket, gjorde ham helt usannsynlig nådeløs i konkurransesammenheng.

I dagliglivet er ikke dette positive menneskeegenskaper. Men som alfa-hann i et mesterskapsjagende NBA-lag? Da tilgir vi ham det. Og syns det er frydefullt å observere det.

Hva om han var republikaner?

Kritikken mot Jordans manglende politiske engasjement, til fordel for hans egne økonomiske interesser tas også opp. Og jeg syns det behandles godt.

Jordan har gjort mer for afroamerikaneres anseelse enn de fleste politikere og aktivister. Hvorfor må han tvinges til å bli politiker? Tenk om han ikke har politiske meninger som bejubles i pressen? Tenk om han, gud forby, er republikaner, slik halvparten av alle i USA er? Da ville han vel fått kritikk for det også.

Til slutt: Er det noe som helst denne 10-timersserien om Jordan ville tjent på om den var laget av et gravende nyhetsteam, som lagde et produkt Jordan ikke godkjente som sant? Nei, tenker jeg.

Fordi det er IKKE noe å grave i. Dette er historiefortelling. Objektiv der den må være det, subjektiv der det trengs. De fikk med alt.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/