KOMMENTAR: Barn og unge kan ikke permitteres

Det er krise i breddeidretten. Det fordi idretten er pålagt bestemte regler for koronaaktivitet, men også fordi barne- og ungdomsaktiviteten ikke blir tatt på alvor og fordi de forskjellsbehandles.

Jeg regner med at alle er enige om at vi må gjøre det vi kan for å hindre spredning av koronaviruset. Vi har alle et ansvar for å begrense smitte, også idretten.

Fra penger til aktivitet

Til nå har debatten om krisen i idretten for det meste dreid seg om penger og permitteringer og om vi kan komme i gang med eliteserien i fotball.

Etter at kulturminister Abid Raja kom med mer penger til idretten, har det nå begynt å komme bekymringsmeldinger fra alle deler av idretten om at mange barn og unge ikke har kommet i gang med sine aktiviteter igjen.

Vi hører også at stadig flere tror at mange kommer til å slutte med idrett fordi tilbudet blir borte og at mangel på idrettsaktivitet faktisk gjør vondt verre for barn og unge som allerede har det tøft på hjemmebane.

Det er disse problemstillingene myndigheten og de sentrale idrettsforbundene skulle tatt tak i først, før man brukte mesteparten av ressursene på å få eliteidretten i gang igjen. Det er her alvoret ligger.

Påskuddet for å få eliteidretten på beina igjen så raskt som mulig har i hovedsak dreid seg om at dette er arbeidsplasser på lik linje med andre arbeidsplasser i samfunnet.

Og på en underlig måte greier man samtidig å si at dette er en unik bransje som gjør det enda mer nødvendig å få hjulene i gang igjen.

At det er en bransje som alle andre er ikke et godt argument for å komme raskt igjen. Mange bransjer er vant til permitteringer, selv uten korona.

Permitteringer viser egentlig at ordningene er lik for alle og at de også gjelder ansatte i norske idrettsklubber. Og når det bevilges ekstra midler for å sikre at klubber ikke går dukken, viser det styrken i det systemet vi har.

Hvem taler barn og unges sak?

I nesten alle sammenhenger forteller Idrettsforbundet og Fotballforbundet at de tar vare på bredden og at de sikrer aktivitet for folk flest. Det er det mye sannhet i, men i den ekstreme situasjonen vi har havnet virker det som å denne delen av idretten har havnet i skyggen.

Det er ikke fotballspillere i Eliteserien eller sultefora fotballkommentatorer som har hatt det verst i denne perioden. Det er barn og unge.

Det har ikke manglet på veiledere for riktig koronatrening de siste ukene og månedene og mange av disse manualene har vært nyttige.

Men samtidig har de virket helt meningsløse. I tillegg har idretten, helsemyndigheten og politikerne skapt stor forvirring om hva slags regler som gjelder til hvilket tidspunkt og det har ført til at mange er i ferd med å gi opp.

Lojaliteten slår sprekker

Det er vanskelig å legge skylden på noen i en så ekstrem situasjon vi er i. Alt vi holder på med er et eksperiment, men det er lov å bli oppgitt over prioriteringen den organiserte barne- og ungdomsidretten er gitt.

Når det nå åpnes opp for fullkontakt i idrett på toppnivå, vil det selvsagt prege synet til dem som driver aktivitet på amatør- og breddenivå. Hvorfor dem og ikke oss?

Du kan komme med så mange argumenter du vil i en slik debatt om hvorfor det skal forskjellsbehandles. I lengden preller det av.

I gode stunder snakker vi om toppidrettsutøvere som forbilder. Det gjelder også på dette området.

I Oslo åpnet de lokale myndigheten opp for uorganisert aktivitet før den organiserte aktiviteten åpnet.

Det betydde at det var fritt fram for alle andre enn dem som faktisk hadde kapasitet til å overholde retningslinjene som myndigheten ga. Det fikk mange klubbledere til å riste på hodet av frustrasjon og mismot.

Og nå når barnehager og barneskoler åpnes, barer og puber får lov til å skjenke igjen og det er nærkontakt mellom stort sett alle som ferdes på en idrettsbane utenom den organiserte idretten, så skapes det ytterligere mismot og apati.

Da står man i grunnen overfor tre utfall: enten gir stadig flere blaffen i å overholde det regelverket de blir pålagt av paraplyorganisasjonene i idretten, tilbudet til barn og unge forsvinner fra idretten fordi klubber ikke har kapasitet til å overholde det strenge regimet som er laget kun for dem, og i verste fall kan det føre til at barn- og unge for alltid blir borte fra idretten.

I verste fall kan vi få en kombinasjon av alle tre. Det er det siste vi ser faretruende tegn på i disse dager.

I denne situasjonen er idretten i en unik posisjon og blir forskjellsbehandlet. Det skader idretten og resten av samfunnet. Nå er det på tide at noen taler barn- og unge sin sak, også i idretten. Og at vi får vite om det er én for alle og alle for én i den situasjonen vi er oppe i.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/