KOMMENTAR: Det holder ikke å være fin på håret, Raja!

I dag møtes idrettspresident Berit Kjøll, fotballpresident Terje Svendsen og representanter fra helsemyndighetene til møte om idrett og fotball. Det møtet burde skjedd mye før, det burde vært en daglig dialog.

Presset for å starte med fotball igjen er massivt. Frontene er harde og til tider usaklige og det er mange som må ta på seg skylden for at vi har havnet her.

Raja versus Giske

Det har oppstått et ganske vilt munnhuggeri mellom blant andre kulturminister Abid Raja og Arbeiderpartiets Trond Giske om man skal åpne opp for elitespill i fotball igjen.

Raja har spurt Støre om han har kontroll på sine egne stortingsrepresentanter og Giske har sett sitt snitt til å komme på banen i rikspolitikken igjen med utspill som faller i god jord hos fotballentusiaster over hele landet.

Dit burde vi aldri kommet, og det er flere å skylde på for at vi har havnet her.

Munnhuggeriet tok fart da Fotballforbundet foreslo at fotballen kunne være et pilotprosjekt i åpningen av samfunnet igjen etter unntakstilstanden som Norge og idretten har vært i siden midten av mars.

I forkant av møtet mellom regjeringen og idrettstoppene har også Fotballforbundet kommet med en detaljert plan for hvordan eliteserien og annen elitefotball kan komme i gang igjen, basert på retningslinjene som per i dag foreligger fra folkehelsemyndighetene.

På sosiale medier hagler ukvemsordene mellom dem som ønsker fotballen tilbake og dem som mener at man bør holde igjen til man vet sikkert om det er trygt å spille fotball igjen.

Leter etter støtte for egne argumenter

Det vi er vitne til er en krangel der de fleste partene stort sett søker etter støtte for sine egne argumenter snarere enn å bruke fakta som ledesnor.

Har Folkehelseinstituttet (FHI) antydet at det er forsvarlig å lette på restriksjonene hiver fotballfolket seg på og lar Raja få vite dette, særlig fordi Raja har sagt at han forholder seg til de samme myndighetene når han skal vurdere situasjonen.

På den andre siden er det noen ganger vanskelig å vite hva FHI og andre helsemyndigheter mener. Dette brukes mot dem som ønsker å åpne opp fotballen for raskt igjen.

For er det en ting som er sikkert i den situasjonen vi er i nå er det at det meste er usikkert. Derfor er det spesielt at partene i denne debatten blir stadig mer skråsikre.

Alle parter i denne debatten må ta på seg skylden for den situasjonen vi har havnet i, både myndighetene og idretten. Og konsekvensene av vinglingen og uenigheten må derfor begge ta på sin kappe når status skal gjøres opp.

For lite penger

Det som utløste den intense krangelen mellom kulturminister Raja og den snart rehabiliterte Arbeiderpartiet-politikeren Giske er diskusjonen om krisepakken som regjeringen kom med i samarbeid med Idrettsforbundet.

Regjeringen bevilget i mars 700 millioner kroner til å dekke det Raja har kalt «uunngåelige utgifter» i idretten.

Dette skulle i hovedsak gå til å dekke tapte billettinntekter. Det ble bare søkt om støtte for 372 millioner, et ganske tydelig signal om at tiltaket ikke traff idretten særlig godt.

I tillegg har fotballen søkt om 600 millioner i krisepenger og kommer sikkert til å be om mer.

For å illustrere hvor mye penger dette er, kan vi nevne at Oslo ber om ca. en milliard kroner for å dekke budsjettsprekk på grunn av ekstraordinære koronatiltak.

Etter dette har Raja hardnakket avfeid det meste av kritikken og sagt at regjeringen ikke vil dekke idretten og fotballens «sponsorinntekter».

Og her er vi ved sakens kjerne.

Ministeren som har ansvaret for idrettsporteføljen i regjeringen og idretten snakker ikke samme språk. Det kan ha store konsekvenser.

Bunnlinja

For det første er det ganske enkelt å se at den første krisepakken til regjeringen ikke var godt nok skrudd sammen (og kanskje også altfor liten).

Den var stort sett tilpasset konkurransedelen av idretten og vinteraktivitetene, og knapt nok det. Fotballen som ennå ikke sparket i gang har ikke tapte billettinntekter i mars, men de har store utgifter. Permitteringer over hele linja har vært den kortsiktige løsningen.

Politikk i disse tider handler stort sett om pengesummer. Jo større summer som bevilges til et formål, jo bedre politikk er det, kan det virke som.

700 millioner høres mye ut (og det er det, selvsagt), men når bare halvparten blir delt ut, treffer den dårlig. Mildt sagt.

Men er det bare Rajas feil at så få fikk pengene de ba om?

Kjølls råd

Ved siden av frisørbilder har kulturminister Raja tatt flest smilebilder sammen med idrettspresident Berit Kjøll. Etter pressemeldingene å dømme har det kun vært gode møter mellom de to.

Vi bør forvente at idrettspresidenten, som er president for alle de 55 norske særforbundene, kjenner hvor skoen trykker og at hun i klare ordelag har sagt til den nybakte kulturministeren hvor behovet er størst og hvordan innretningen på krisepakken bør være.

Men da søknadstallene for idretten kom var idrettspresidenten selv overrasket over søknadstallene og antydet at dette hadde hun fryktet lenge.

Hun ga helt andre signaler da Rajas krisepakke ble lansert.

Enten har hun ikke greid å formidle hvor ille det er i norsk idrett etter at det ble innført unntakstilstand i Norge eller så er Raja tungnem.

Kanskje begge deler? For det underlige er at Raja også kan lene seg på et embetsverk som bør kunne idretten ganske godt. Hva har de sagt til ministeren?

Og nå sitter vi altså og diskuterer om regjeringen skal dekke idrettens sponsorinntekter.

Det vitner om at Raja har en litt spesiell definisjon av sponsorinntekter og kanskje ikke helt har oversikt over hvordan økonomien i et helt vanlig idrettslag er skrudd sammen.

Sosiale kostnader

Det leder oss over til de sosiale kostnadene av koronaen og konsekvensene av at norsk idrett og norske fotballklubber ikke får dekket sine kostnader, også det Raja kaller «sponsorinntekter».

Lederen i Odds Ballklubb, Einar Håndlykken har vært en av dem som best har forklart hvordan svikten av såkalte sponsorinntekter preger en klubb som har ansvaret for både topp og bredde.

Den totale nedstengingen av norsk idrett har blant annet ført til at en helt vanlig klubb ikke kan arrangere fotballturneringer for barn, en av hovedinntektskildene til slike klubber, en aktivitet som også tiltrekker seg sponsorer.

Det er ikke kun lønn eller driftskostnader som blir borte i en slik situasjon, men penger som skal gjøre medlems- og treningsavgifter lavere, slik at flest mulig kan delta, uavhengig av sosial status.

Bortfallet av disse inntektene har ført til at tilbudet til mange barn og unge er borte og at det tilbudet som gis er svært strengt regulert. En situasjon som er skreddersydd for de sterkeste og en katastrofe for de svake.

Her er nemlig en helt vanlig situasjon i en norsk breddeklubb: Av et kull som var 40 barn eller unge da koronaen startet har kanskje halvparten kommet tilbake etter at man åpnet opp for strengt regulerte treninger igjen.

De mest ivrige har kanskje trent mer enn vanlig i koronakarantene, resten har ikke gjort noen ting og jo lenger tid det tar før man er tilbake i vanlig gjenge igjen, jo større sjanse er det for at disse aldri kommer tilbake igjen.

Og mange av dem som ikke kommer tilbake er kanskje dem som har mest behov for et velfungerende idrettslag, enten fordi de ellers ikke ville trent eller fordi de kanskje trenger et pusterom i en hverdag som ellers ikke er så grei.

I en slik situasjon er det ikke plass til skyttergravskrig mellom politikere som hater å tape.

Smittevern

Det leder oss over til det siste punktet: hvordan skal idretten åpne opp igjen?

Årsaken til unntakstilstanden og de strenge reglene for idrett er å begrense smitte og Norge har valgt en annen modell enn for eksempel Sverige.

Hos våre naboer har det vært tillatt å trene og spille fotball en stund, men dødstallene har også vært langt høyere enn hos oss.

I en slik situasjon, og stort sett av kommersielle hensyn, har fotballen (både nasjonalt og internasjonalt) kommet med midlertidige tidsfrister for når de mener aktiviteten skal komme i gang igjen uten at de nødvendigvis er forankret i helsefaglige råd eller har tatt statusen på koronasituasjonen med i beregningen.

Det samme har skjedd i England og Tyskland der de nasjonale fotballforbundene har laget detaljerte planer for oppstart av de nasjonale ligaene igjen, gjerne for tomme tribuner og med isolering av spillere og støtteapparat.

Samtidig har land som Belgia, Nederland og Frankrike avlyst all fotball fordi de mener at den nasjonale koronasituasjonen ikke tillater det.

Det store spørsmålet er om fotballen kan lage sine egne premisser for oppstart når andre må legge bånd på seg eller om fotballen skal slippe opp på samme måte som andre?

I Oslo har forvirringen vært stor om hva som er riktig eller ikke. Der slapp man opp for uorganisert aktivitet før man tillot organisert aktivitet og da den organiserte aktiviteten kom i gang igjen var den sterkt regulert.

Det gjorde at mange som er en del av den organiserte fotballaktiviteten følte at de ikke ble tatt på alvor. Det har igjen skapt et økt press for å åpne opp for normal fotballaktivitet igjen, uavhengig av smittesituasjon.

Det er to dager til nasjonale myndigheter kommer med nye retningslinjer for hvordan vi skal oppføre oss.

Håpet er at partipolitikerne og idrettspolitikerne blir enige om situasjonsbeskrivelsen og at nye tiltak følger en rød tråd som alle kan bli enige om.

Alle ønsker at fotballen skal komme i gang igjen, men den må ikke komme i gang for enhver pris og heller ikke rammes unødig fordi politikerne ikke skjønner hvordan fotballen fungerer.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/