ANMELDELSE: «Steffen – Arven etter Ivers»

TV-dokumentaren «Steffen – Arven etter Ivers» gir oss et rørende innblikk i et far-sønn-forhold og vi får ta del i en historie om svik, lengsel, skuffelser, drømmer og forsoning. Men vi kunne godt ha fått mer.

Det er journalist og Eurosport-kommentator Vegard Flemmen Vaagbø som har laget portrettet av Odd og Steffen Iversen, sett gjennom Steffen Iversens øyne.

Se Steffen – Arven etter Ivers» her

Det har blitt en fin time med historier om far og sønn, der det bærende temaet er hvordan en sønn kan leve opp til sin fars prestasjoner på fotballbanen, og der den sinkende problemstillingen er om sønnen kommer til å møte de samme demonene som faren. Odd Iversen ble ødelagt av alkohol.

Det er vanskelig å sammenligne fotballprestasjonene til far og sønn. Odd Iversen er en av tidenes mestscorende i norsk fotball og regnet som en av tidenes største norske fotballspillere, mens Steffen Iversen har vunnet mer og nådd lenger både på klubblag og på landslaget.

Vi kan kanskje beskrive Odd Iversen individualisten og Steffen Iversen lagspilleren i en sammenligning av de to. Denne forskjellen, om den stemmer, kan ha hatt og kan ha betydning for hvordan de taklet og takler livet etter fotballen.

Det er to sitater som sitter som spett i veggen i denne dokumentaren og det kommer i scenene der Steffen Iversen snakker om at han er «født halvt alkoholiker» og der han forteller om «redselen om å bli som Farsan har vært».

Skilsmisse og alkoholisme førte far og sønn fra hverandre og til at Steffen Iversen fikk en følelse av en far som sviktet. Steffen Iversen er også skilt og er ikke så mye sammen med barna sine som han ønsker, og det kommer tydelig fram i portrettet at dette er noe Steffen Iversen sliter med. Og det er det som skaper frykten for å bli som faren.

Han bedyrer at han er sterkere enn faren på dette området og at han også utenfor fotballbanen skal gjøre større suksess enn faren.

«Steffen – Arven etter Ivers» gir oss et fint utgangspunkt for å diskutere om fotball (og idrett) kan redde folk som er disponert for for eksempel alkoholisme eller på andre måter har et dårlig utgangspunkt i livet.

Det er flere innfallsvinkler til en slik problemstilling og det blir ofte en høna-og-egget-diskusjon. Unger som har det vanskelig kan reddes av fotballen og få et ungdomsliv med kamerater og faste rammer eller greier å utsette problemene noen år og er man flink og heldig kan dette bidra til å gi deg et bedre liv også etter fotballen.

Men fotballen kan også bidra til at du havner i trøbbel hvis du som ung gjør stor suksess, tjener mye penger og har mye fritid mellom kamper og trening.

Steffen Iversen passer kanskje i begge disse kategoriene?

Steffen Iversen ligner på et vis på Wayne Rooney: Et talent utenom det vanlige, søker hele tiden spenning og som kan gjøre det like godt blant byens løse fugler som i en fotballgarderobe, men som blir fanget opp av fotballen, og som på riktig tidspunkt kommer til en stor klubb (i Steffen Iversens tilfelle, RBK) med en tydelig leder som gir deg styrke resten av livet.

Og livet i rampelyset går ikke alltid på skinner, men det går ikke fullstendig over styr.

Odd Iversens historie ligner mer på historiene til George Best og Paul «Gazza» Gascoigne. Kontrastene er med andre ord store.

Det er viktig at vi får et innblikk i forholdet mellom far og sønn Iversen. De to er svært sentrale i norsk fotballhistorie og de har en personlig ballast som vi kan lære mye av.

Etter å ha sett ferdig portrettet sitter jeg igjen med en følelse av at vi kunne fått vite mer om de to personlighetene og at vi hadde hatt godt av noen alternative stemmer.

Odd Iversens tid i Vålerenga og Steffen Iversens tilknytning til Valle-feltet i Oslo blir brukt som et fortellergrep, og selv om Steffen Iversen i filmen sier at han aldri har prøvd å leve opp til farens rykte som fotballspiller, er hans tilbakekomst til Norge og kontrakten med Vålerenga i 2004, etter åtte år som proff i England, en misbrukt mulighet til å koble sammen far og sønn i denne historien. Det er så vidt dette blir nevnt.

Hadde det ikke vært for Steffen Iversen og Arni Gautur Arason hadde Vålerenga aldri tatt sølv og gull i Tippeligaen i årene 2004 og 2005. Det ligger mye følelser i en slik prestasjon som man fint kunne gjort noe ut av i dette portrettet.

Ikke bare er det interessant for undertegnede som er Vålerenga-supporter, men også fordi Steffen Iversen på den måten fullførte et prosjekt som faren aldri greide å fullføre da han var i Vålerenga og som på sett og vis brakte de to i sammen igjen. Godfølelsen fra Valle-feltet kom tilbake.

De fleste som er intervjuet i dette portrettet er personer som kjenner de to hovedpersonene. I tillegg er Flemmen Vaagbø kollega med Steffen Iversen i Eurosport.

Alle prøver å være forståelsesfulle og ønsker å tolke far og sønn i beste mening, og de fleste historiene blir stort sett bare presentert som gode historier. Det meste blir koseprat og vi kommer aldri helt under huden på verken Steffen eller Odd Iversen. Vi får aldri en forklaring på hvorfor de gjorde som de gjorde, bare at ting skjedde.

Med noen alternative kilder hadde vi blitt mer kjent med de to hovedpersonene og kanskje lært dem å kjenne bedre. Det kan være lagkamerater, trenere eller kompiser som har et alternativt syn på enkeltsituasjoner, som kommer med forklaringer som kanskje kan bidra til å forstå hvorfor de gikk på fylla akkurat da, hvorfor de ble skilt eller hva klubbene tenkte i kritiske situasjoner.

Til sist mener jeg at supporterperspektivet kunne vært mer fremtredende. På slutten av filmen får vi se Steffen Iversen sammen med Tottenham-supportere i London. Han blir tatt imot som en helt, simpelthen fordi han tar seg tid til å snakke med supportere som forgudet ham som fotballspiller. Han viser seg som en mann av folket, det liker supportere.

Et lite dykk blant supportere som har fulgt far og sønn i de forskjellige tidsepokene de holdt på, for å høre hvilken oppfatning de hadde av dem kunne gitt oss en god pekepinn på hvor stor fallhøyden var for Steffen Iversen eller hva som skiller dem som idoler. Det kunne også gitt os en pekepinn på hvilket liv de kunne vente seg etter at de la skoene på hylla.

Alt i alt var dette en fin time med to av de største fotballpersonlighetene Norge har hatt.

Det er en fortelling om hvor vanskelig et far-sønn forhold kan være og som også kan ha relevans for dem som ikke har en kjendis å følge i fotsporene til.

LES OGSÅ: Claus Lundekvams mange kamper

LES OGSÅ: Når fotballederne ofrer sine fotballspillere

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/