DEBATT: «Det er de holdningssvake enkeltindividene vi må endre holdningene til»

Skrevet av Simon Mesfin, Sportsdirektør LSK

Det er ikke NFF eller NIF som er årsaken til rasisme. Det er de som sier rasistiske ting som må gå inn i seg selv!

Jeg er norsk, men også afrikansk, eller norsk-afrikansk om man vil. Oppdratt av eritreiske innvandrerforeldre som kom til Norge på 70-tallet, med fire tomme hender, sterk (arbeids)moral og et inderlig ønske om å gi sin sønn og datter en trygg oppvekst i verdens beste land.

Jeg er selv født på 80-tallet og vokste opp på Skjetten. Et tettsted med sterk idrettskultur, som tidlig ga meg mulighetsrom til mestring og selvfølelse, gjennom alle de årene man ikke ønsker å stikke seg ut, fordi man har en annen hudfarge enn mange andre. Man vil jo bare være som alle andre.

Artikkelforfatter Simon Mefin

Skjetten som sted var trygt, og Skjetten Sportsklubb var på mange måter et idrettslag som ved hjelp av alle de inkluderende lederne, trenerne og spillerne, skapte et unikt felleskap og sosial arena for de cirka 10 000 innbyggerne.

Under oppveksten syklet jeg fra Skjetten til Lillestrøm, for å stå sammen LSK-fansen under TV-bua på Åråsen – der det alltid var et inkluderende supportermiljø rundt LSK som klubb.

Bare du holdt med LSK, så var du en i gjengen, enten du var stor og hvit eller liten og mørk som meg.

I voksen alder har LSK gitt meg den samme tryggheten. Tryggheten til å kunne være meg selv uten å måtte tenke på hva slags hudfarge jeg har. Et idrettslag som ga meg muligheten til å jobbe meg opp fra «gulvet» til jobben jeg har nå som sportssjef.

Styret, ledere, trenere, ansatte, spillere og supportere har vært fullt ut inkluderende hele veien.

LSK er en klubb hvor man blir man vurdert uavhengig av hudfarge, kultur, religion, legning eller kjønn.

Å jobbe hardt for tilværelsen er grunnmuren man blir målt på i LSK, og jeg er stolt av å være en del av en slik inkluderende fotballklubb. Den samme inkluderende holdningen har jeg også opplevd i andre klubber jeg enten har spilt for eller vært trener i.

Flisbyen er en av disse klubbene, som med slagordet «Din kamerat», på mange måter er en foregangsklubb når det gjelder å skape en felles sosial arena for alle i klubben.

Til tross for at jeg antakeligvis er den første mørkhudede sportsjefen i en norsk toppfotballklubb noensinne, så kan jeg ikke si at fotballen ikke er inkluderende.

Selv om jeg omtrent aldri møter en mørkhudet person blant daglig ledere, styreledere eller hovedtrenere i norsk toppfotball – så kan jeg heller ikke si at jeg ikke føler meg fullt ut inkludert i alt som er av aktivitet i regi av Norsk Toppfotball (NTF) og NFF.

Men det jeg kan si, er at jeg gjennom livet har opplevd rasisme i idretten. Hadde jeg sagt noe annet, hadde det vært en løgn.

Når man er barn, så har man vondt for å takle det, mens når man er voksen så finner man ulike måter å takle det på.

Men det gjør selvsagt like vondt innvendig hver gang. Den følelsen vil alltid være den samme.

Det er absolutt ikke synd på meg, det er bare slik det har vært. Det er sannheten.

Men nyansene i denne debatten om rasisme i norsk idrett bør tydeliggjøres. Å skyte på for eksempel NFF/NIF som «hovedskyldige» for rasisme i idretten, synes jeg blir urettferdig all den tid de som bedriver rasisme er de «hovedskyldige».

Det er disse holdningssvake enkeltindividene vi må endre holdningene til.

Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg har et inderlig ønske om at barna som nå vokser opp, skal oppleve idretten slik jeg i stor grad har fått muligheten til.

Gjennom idretten kan vi skape den kraften som trengs for å holde idretten fri for rasisme, og for å spre gode holdninger ut i samfunnet for øvrig.

Det er tross alt 2,1 millioner medlemmer i NIF. I tillegg kan man plusse på foreldre, besteforeldre, onkler og tanter.

Tenk på den store kraften som ligger i det antallet mennesker dersom alle bidrar. Derfor håper jeg at vi sammen kan være oppmerksomme.

Si fra at det ikke er greit dersom man opplever eller er vitne til rasistiske hendelser.

Det er et delansvar som ligger hos både ledere, trenere og spillere. Uansett nivå, alder, kjønn eller idrett. ‘

Delansvaret ligger selvsagt også hos myndighetene, NIF, NTF og NFF. Men aller mest så ligger hovedansvaret hos HVERT ENKELT MENNESKE , det vil si DEG!

Jeg har opplevd som barn at både jevngamle og voksne har stilt opp for meg ved ulike hendelser, det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Det har hjulpet meg.

Det er fortsatt en jobb å gjøre, også i vårt vakre land – vi får det til om vi vil.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/