GJESTEKOMMENTAR: Lance vil alltid forbli den store drittsekken

Skrevet av Michael Rasmussen, Ekstra Bladets sykkelkommentator, lærer ved Idrætsefterskolen Klintsøgaard og tidligere profesjonell sykkelrytter dømt for doping

Dokumentaren «Lance» kaster ikke fullt lys over Armstrong-epoken, men det hadde neppe endret noe for hovedpersonens renommé om han hadde fortalt alt.

Jeg vil påstå at Lance for alltid vil bli oppfattet som den store drittsekken.

Lance Armstrong kaller seg selv i den nesten tre og en halv timer lange dokumentaren «Lance» for en «jævla drittsekk».

Han viser med det en hudløs ærlighet overfor dem som trosset ham i de årene han styrte sykkelsporten.

Den samme ærligheten får vi ikke når det gjelder hans dopingbruk og de lovløse metodene han brukte. Det er fortsatt ting Lance Armstrong holder seg for seg selv. For eksempel vet vi fortsatt ikke helt sikkert om han var dopet da han vant VM i Oslo i en alder av 21 år.

Det er kanskje overraskende at han ikke legger alle kortene på bordet, men det skyldes en kynisk vurdering om at det ikke vil endre noe som helst. Lance Armstrong kommer for alltid til å bli oppfattet som den store drittsekken, den usympatiske fighteren.

Hadde han bare fortalt litt av historien, ville alle kalt ham lite troverdig.

Når han fortalte litt mer, ropte ryttere, som hans tidligere lagkamerat Tyler Hamilton, ut og sa at han fortsatt skjuler noe (samtidig som Hamilton selv skylder hele verden mer innsikt i det dopingregimet han selv var en dela på Phonak-laget).

Og hadde han fortalt alt, ville han blitt oppfattet som ennå mer usympatisk og kynisk. For den fulle og hele sannheten er stygg.

Han har ikke noe å vinne på å fortelle den hele og fulle sannheten.

Kampen mot doping sentrerer seg om forestillingen om «the level playing field» – om å sikre seg like vilkår for alle utøvere i hele verden. Men i kampen for å ta doperne, aksepterer systemet ulike vilkår.

Lance Armstrong ble dømt for doping, men han ble også stemplet som en drittsekk, selv om det ikke står noen regelbøker at man ikke kan være en drittsekk.

Han fikk livstid, mens lagkameratene hans, som gjorde akkurat det samme, slapp med seks måneders karantene, som de fikk sone i vinterpausen.

Lance stilte ikke opp på pressekonferanser for å gråte og jamre seg over at han hadde gjort feil. Han satt seg ikke som mange andre i skriftestolen og angret sine synder, som mange andre. Han tryglet ikke tårevått om tilgivelse.

Gjør man ikke det blir det også så som så med tilgivelsen.

Jeg vet det fordi jeg heller ikke gjorde det. Jeg leverte heller ikke festtale-tilståelsen, som hadde gjort seg godt. Jeg serverte ikke en lett spiselig sannhet. Jeg var kompromissløs, når det gjaldt sannheten.

Debattartikkelen fortsetter under filmtraileren.

Utdrag fra dokumentaren «Lance» som ble sendt på ESPN i serien 30 for 30.

Det har kostet, men til gjengjeld kan jeg se meg selv i øynene.

Det kan Lance Armstrong, også. Han sover godt om natten, sier han i dokumentaren. Den kommer ikke med mye nytt.

Men hans historie er stadig vekk fascinerende, fordi Lance Armstrong tross alt, fortsatt er en av de mest interessante idrettsutøverne noensinne.

Kommentaren er først publisert på Michael Rasmussens Facebook-side og gjengitt med tillatelse.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/