KOMMENTAR: Hvordan kunne en hyllest til kvinnefotballen ende i en debatt om kildevern?

Like før fotball-VM i Frankrike i fjor sommer kom fotballmagasinet Josimar ut med en spesialutgave om norsk kvinnefotball. Den har stort sett ført til bråk. Hvorfor?

«Den lange kampen», som spesialutgaven heter, var en hyllest til alle pionérene i norsk kvinnefotball og hadde med mange intervjuer med sentrale personer i norsk fotball som fortalte historier om ikke å bli tatt på alvor og i flere tilfeller rett og slett motarbeidet.

Den røde tråden

Selv om den 130-sider lange spesialutgaven ikke får med seg alle historiene, sikkert mangler noen personer som har betydd noe i norsk kvinnefotball i denne lange perioden, at noen av historiene er kjent fra før og at vi stort sett får høre om det som har skjedd i toppfotballen og ikke barnefotballen, gir «Den lange kampen» likevel god innsikt og et godt overblikk over de strukturelle problemene som norsk fotball har slitt med på kvinnesiden fra tidenes morgen.

Sørgelig nok er det i etterkant ikke de strukturelle problemene som er erkjent, diskutert og tatt konsekvensen av, men vi har havnet opp i en rekke personkonflikter. Kunne vi ha ventet noe annet?

Ingen har prøvd å fortelle denne historien på denne måten før og fått sentrale personer som har stått på barrikadene til å fortelle sin versjon av det de har opplevd.

Inntrykket er massivt, og den røde tråden i denne fortellingen er at Norges fotballforbund (NFF) i alle år har nedprioritert kvinnefotballen og rett og slett ikke tatt den på alvor.

Alt er selvsagt ikke mørkt, det har på mange måter gått framover med kvinnefotballen og det er selvsagt ikke slik at alle som har gjort suksess i norsk kvinnefotball de siste årene har gjort det på tross av systemet.

Mange har blitt hjulpet fram av NFF ved tilrettelegging på grasrota og fordi det er blitt stadig mer profesjonelt på toppen. Det er denne delen av historien NFF og alle som er ledere i norsk fotball ønsker å fremme og slå seg på brystet med.

Akkurat derfor hadde det vært ønskelig at dem som får kritikk eller var en del av systemet som ikke tok kvinnene på alvor (og i alle andre artikler som omhandler det samme temaet) hadde strekt henda i været, lagt seg flat for kritikken, tatt lærdom og latt denne blekka være et nullpunkt som man kunne gå videre fra.

Men sånn har det altså ikke blitt.

Timing is everything

Det er tre konflikter som har dominert mediene etter at «Den lange kampen» kom ut.

Det ene er timingen på publikasjonen, at den kom ut rett før fotball-VM og at den inneholdt et stort intervju med Ada Hegerberg, der hun kritiserer de strukturelle problemene hun mener hun har opplevd i alle de årene hun har vært en del av landslagsmiljøet, fra ungdom til senior. Hun peker ikke ut enkeltpersoner som syndebukker.

Deler av media har bidratt til kritikken av timingen på dette intervjuet. Det er vanskelig å forstå.

For det første fordi det ikke er noe sprengstoff i det som står spesialutgaven. Det er bare en samling av historier vi har hørt, og da blir problemene litt tydeligere.

For det andre fordi det er vanlig praksis å publisere temautgaver tett opp til store begivenheter. Det regner jeg med at VG og Dagbladet og andre medier vet mye om.

At flere pressefolk tok til orde for at denne utgaven kunne forstyrre landslaget før VM vitner egentlig om at de neppe hadde lest magasinet og samtidig styrket anklagene mot flere norske sportsjournalister om at de driver «heiajournalistikk».

Ada Hegerberg har blitt vanskelig å svelge for mange i media og i NFF etter at hun droppet landslaget i 2017, og det har garantert farget reaksjonene på det hun sier i denne spesialutgaven.

Leser du alle de 130-sidene finner du raskt ut at hun sier det samme som nesten alle de andre som er intervjuet og at hun ikke kritiserte dem som skulle delta i fotball-VM i Frankrike. Kritikken mot henne baserer seg med andre ord på feil premisser.

Hegerberg versus Ødegaard

For det andre – og som en konsekvens av det forrige – fyrte NFF opp en konflikt mellom Martin Ødegaard og Ada Hegerberg, der NFF hadde godkjent en Instagram-post som Martin Ødegaard la ut, der han gikk til direkte angrep på Ada Hegerberg.

Sikkert en klikkvennlig sak, men helt ute av proporsjoner og ganske malplassert, særlig hvis målet var å skape ro i forkant av fotball-VM.

Det paradoksale i denne konflikten og måten NFF håndterte saken på godt illustrerer hovedpoenget i spesialutgaven: de strukturelle skjevhetene blir presentert i ny drakt og med nye aktører.

Kommentaren fortsetter under Twitter-lenken.

Tråd med reaksjonene på Josimars beslutning om å legge ut alt materiale fra PFU.

Vær Varsom-plakaten

For det tredje har vi konflikten som har oppstått mellom Josimar og NFF i kjølvannet av utgivelsen og som har ført til at Josimar ble klaget inn og dømt i PFU for brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP) og til at Josimar avslørte generalsekretær Pål Bjerketvedt som en av kildene i saken som ble klaget inn.

Det er med andre ord blitt en ganske innviklet sak, men der de prinsipielle sidene forsvinner i skyttergravskriger med standardfraser som kommer ut på autopilot.

I korte trekk står vi i dag overfor følgende situasjon: Etter at en journalist i Josimar fikk uttalelser fra Bjerketvedt, der han blant annet blir spurt om rollen til kommersiell direktør i NFF, Erik Loe, tilbyr han i etterkant en samtale som det ikke skal siteres fra (et såkalt «off record»-intervju) og der han utdyper hvorfor Erik Loe blir omplassert i NFF-systemet.

Denne tilleggsinformasjonen blir brukt i spesialutgaven uten å navngi hvem den kommer ifra.

Etter utgivelsen valgte Bjerketvedt på vegne av NFF å stevne Josimar inn for PFU for tre brudd på Vær Varsom-plakaten: 1) at Loe ikke fikk imøtegå påstander mot ham (VVP pkt. 4.14); 2) at sakens kildegrunnlag om at Loe hadde fått sparken som kommersiell direktør i NFF ikke var bredt nok (VVP pkt. 3.2) og sjangerblanding mellom kommentar og intervju i en oppfølgersak til konflikten mellom Hegerberg og Ødegaard (VVP 4.2).

Pål Bjerketvedt stevnet altså Josimar inn for ikke å ha tilstrekkelig nok kildegrunnlag i en sak der han selv har gitt utfyllende informasjon.

Josimar ble dømt for den første, men frikjent for de to siste.

PFU valgte å holde diskusjonen om NFFs klage for lukkede dører, etter NFFs ønske; og etter å ha utsatt saken i flere måneder. I tillegg ga de forbud mot å ta referat fra møtet.

Etter PFU-behandlingen valgte Josimar å publisere alle saksdokumentene, samtidig som de opplyste fra det lukkede møtet at Bjerketvedts måte å gi informasjon på ikke ble diskutert i det hele tatt.

Hadde NFF kun stevnet Josimar inn for det første og siste punktet, hadde saken sannsynligvis stoppet der. Men fordi Josimar mener at Bjerketvedt har forsøkt å gjemme seg bak kildevernet for å straffe dem, valgte de å publisere alt saksmaterialet. Dette benekter Bjerketvedt.

I etterkant har Josimar blitt angrepet fra alle kanter (og fått noen enkeltstående klapp på skulderen) og gjennomgangstonen fra dem som kommer med skyts er at kildevernet er hellig og at det Josimar har gjort kan skade tillitten til hele norsk presse. Dette er en anklage som også Pål Bjerketvedt har kommet med.

Så enkelt er det ikke.

Tvert imot kan kildevernet komme styrket ut av det som har skjedd i denne saken. Det kommer jeg tilbake til.

LES JOSIMARS REDEGJØRELSE: Elefanten i kengururetten

Alle feilene

Så langt ligner debatten på den vi så i konflikten mellom Hegerberg og Ødegaard, rett i etterkant av publiseringen av spesialnummeret om kvinnefotball: den er tabloidisert og evner ikke å diskutere det som faktisk er problemet, nemlig de strukturelle skjevhetene som omfatter sportsjournalistikken.

Det er gjort mange feil i denne saken.

Josimars feil er at de lot Bjerketvedt få mulighet til å gi informasjon som anonym kilde, en maktperson som enten bør snakke for full hals i all offentlighet eller velge å ikke gå ut med personalsaker til media. Og at de ikke var mer konkrete i sine spørsmål til Erik Loe (slik de ble dømt for).

Jeg aner ikke motivet til Bjerketvedt i denne spesielle saken, det får vi heller kanskje aldri vite.

Klagen til NFF er merkelig på mange måter. For det første burde de visst at ved å klage nettopp Josimar inn for PFU ville det føre til mer bråk.

Ved å be om lukkede dører i behandlingen av denne saken virker det som de har noe å skjule. Og å klage inn en sak der de selv har vært anonym kilde og samtidig hevde at informasjonen ikke stemmer er enten et listig spill eller skudd over mål. Eller begge deler.

Dette ligner mer en personalsak i NFF enn en sak for PFU og kunne vært unngått helt hvis NFF i full offentlighet hadde innrømmet at de har gjort mye galt når det gjelder sponsorpenger til kvinnefotballen og om den nådeløse åpenheten som NFF har lovet oss hadde gjort at man svarte på telefoner som kom eller på spørsmål som kom på SMS, uten at alt skal tolkes inn i en agenda.

Til sist er det merkelig at vaktbikkja i norsk presse, PFU, bruker svært lang tid på å beramme en sak, at de holder saksbehandlingen lukket og ber aktørene om ikke å referere fra møtet.

Og ikke minst, at de ikke diskuterer det ene punktet, som de i etterkant av avsløringene, fremhever som det aller helligste i journalistikken, nemlig kildevernet.

Strukturelle problemer

Dette handler ikke bare om kildevern, men om maktforhold i en spesiell del av norsk (og utenlandsk) presse, sportspressen.

I denne delen av pressen snakker vi om et strukturelt problem på to nivåer.

For det første lever – i stor grad – sportsjournalistikken sitt eget liv på siden av annen nyhetsjournalistikk. Den består i hovedsak av underholdning, referater, sladder og rykter.

Hadde alle dem som blir anklaget for noe eller skapt rykter om i idretten klaget mangelen på samtidig imøtegåelse eller sakens kildegrunnlag inn for PFU måtte de ha droppet alt de har av frihelger og ferier for å behandle saker.

Det skjer ikke fordi det ikke er viktig nok for PFU.

For det andre er idrettsorganisasjonene allmektige på sitt felt og har blitt vant til å sette dagsorden for mye av det som blir skrevet. Skriver media noe negativt er regelen mer enn unntaket at mektige ledere i framtiden nekter å uttale seg om dette temaet eller velger å holde seg unna mediene som er kritiske.

Eller de kommer med informasjon som ikke skal siteres for å holde seg på godfot med utvalgte journalister eller kontrollerer informasjonsflyten til dem de stoler på.

Det åpner for maktmisbruk og setter ofte den lille andelen som driver kritisk sportsjournalistikk i en spesiell situasjon.

Jeg mener at det er denne konteksten Josimar-saken må tolkes ut ifra, ikke med utgangspunkt i et nesten religiøst presseetisk ideal som ikke gir rom for refleksjon og diskusjon.

Journalister blir aktivt motarbeidet

Det finnes heldigvis ikke mange saker der kilder blir avslørt av journalistene som har hatt kontakt med dem. Josimar har tidligere beskyttet en kilde som fryktet for livet ved å makulere et helt opplag av en utgave. Det viser at de tar kildevern på alvor.

Derfor er det viktig at vi diskuterer hvor grensa går og ikke avfeier debatten med fraser som ikke bringer oss noe videre.

Jeg har de siste årene jobbet med flere saker i norsk og internasjonal idrett (også for Josimar) og har samarbeidet med flere journalister som er kjent for store avsløringer.

I disse sakene har de fleste erfart at svært få tidligere og nåværende maktpersoner ønsker å la seg sitere når de får konkrete spørsmål som berører dem og som kan sette dem selv i et dårlig lys.

Enten avviser de deg eller de gir deg generelle, generiske svar som ikke gir mye mening og noen ganger tar de en prat i etterkant der de sier mer, men ikke skal siteres på.

I ekstreme tilfeller sender de advokater eller PR-folk på deg for å få deg til å skrive om noe annet eller rett og slett for å få deg til å holde kjeft.

Og i flere tilfeller, hvis de velger å svare på spørsmål, vil de ha alle spørsmål skriftlig og forlanger – hvis de i det hele tatt kommer med et svar – at hele svaret skal gjengis i sin helhet.

De ønsker rett og slett å styre pressen inn i sitt spor og i mange tilfeller får de lov til å gjøre som de vil.

Noen ganger går dette inn i det absurde. Ved noen anledninger har jeg erfart at spørsmål som sendes inn til aktører som vi ønsker svar fra, blir besvart i brevs form av advokater som truer med søksmål hvis vi publiserer svarene!

Dette er et fenomen som særlig er utbredt i engelsktalende land og som fører til at journalistene sitter med svarene, men må skrive at de har tatt kontakt, men ikke fått svar.

Valget av kampsaker

I slike sammenhenger må man velge hvilke slag man ønsker å kjempe.

Spørsmålet nå er om Josimar nå kjemper en kamp som setter kildevernet under lupen eller blir et offer for strukturelle skjevheter som skyver dem ut i kulden.

Det finnes noen tilfeller der journalister har avslørt kildene sine, og der resultatet er det motsatte av det som blir tegnet opp av kritikerne i Norge etter Josimar-utblåsingen.

Den engelske journalisten Matt Lawton i Daily Mail avslørte for eksempel at lederen for Team Sky, Dave Brailsford var en kilde i en sak om en mystisk pakke med medikamenter som var fraktet fra til Team Sky i forbindelse med Critérium du Dauphiné i 2011.

Årsaken var at Brailsford prøvde å plante uriktig informasjon hos Daily Mail, at Lawton oppfattet dette som maktmisbruk og at han derfor ikke trengte kildebeskyttelse.

Den tyske journalisten Hajo Seppelt – som har stått bak de største dopingavsløringene det siste tiåret – publiserte tre trusselbrev i 2015 fra advokaten til Det internasjonale friidrettsforbundet, Jonathan Taylor som på vegne av blant andre Sebastian Coe truet med søksmål hvis han gikk ut med informasjon om doping i internasjonal friidrett OG hvis han gikk ut med innholdet i brevene han fikk av Taylor.

Seppelt mente at dette var maktmisbruk som trengte å avsløres, særlig fordi flere av dem som sto bak disse truslene under hånden hadde prøvd å fore vennligsinnede journalister med falske nyheter eller villedende informasjon.

Kommentaren fortsetter under Twitter-meldingen.

Hvis du spør disse og andre journalister som har vært tøffe i klypa mot maktpersoner i idretten, får du vite at kildevernet har blitt styrket ved at de gjorde som de gjorde, kildevernet til dem som vanligvis undertrykkes av maktpersonene i idretten.

Det har i flere tilfeller ført til at varslere og personer med sensitiv informasjon har kommet til nettopp dem, fordi de blir sett på som noen som kan beskytte dem.

Vi må ta debatten

I disse dager foregår det flere rettssaker om korrupsjon i forskjellige idretter og de fleste av disse sakene er et resultat av journalister som har troverdighet blant dem som sitter med kompromitterende informasjon.

Og da sitter vi igjen med følgende spørsmål: Om det Josimar har gjort, avslører maktmisbruk fra NFF og/eller PFU sin side, styrker eller svekker det kildevernet?

Er dette en unik situasjon som setter troverdigheten til norsk presse på prøve, setter den fingeren på et strukturelt problem i sportsjournalistikken som kan bidra til at den beveger seg i riktig retning eller har Josimar rett og slett driti på draget?

Det er dette vi bør diskutere framover, uten å bli for religiøse.

LES OGSÅ: Sportsjournalistikkens gylne sjanse?

LES OGSÅ: MEDIEKOMMENTAR: Er sportsredaksjonen den nye supporterklubben?

LES OGSÅ: «Nordmenn bør bare være stolte»

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/