KOMMENTAR: Manchester City vinner 2-1 i CAS

Fjorten dager etter at CAS reduserte UEFAs straff fra to års utestengelse fra Champions League og 30 millioner euro i bot til kun ti millioner euro i bot publiserte CAS begrunnelsen for CAS-dommen.

Den viser oss et intrikat maktspill i kulissene, et rettssystem med mange svakheter og et svakt UEFA.

LES HELE CAS-BEGRUNNELSEN HER

Misfornøyd med UEFA

Manchester City ønsket at Idrettens voldgiftsrett (CAS) skulle overprøve beslutningen om utestengelse fra Champions League i de to forestående sesongene og den store boten som UEFA ga dem i februar i år.

Straffen fikk de for brudd på Financial Fair Play (FFP) og for å ha motarbeidet etterforskningen til UEFA som de satt i gang etter at det tyske magasinet Spiegel og andre medier fra 2018 publiserte eposter i 2018 som antydet triksing med sponsorpenger.

Dokumentene kom fra hackeren Rui Pinto og det som har blitt kjent som Football Leaks.

UEFAs dom vakte store oppmerksomhet og ble av alle andre enn Manchester City-supportere sett på som en seier for UEFA og for FFP-ordningen.

På samme måte ble straffereduksjonen i CAS av mange oppfattet som et nederlag for FFP og UEFA, men av de fleste Manchester City-supportere som en seier for rettferdigheten.

Slike saker er et vepsebol, ikke bare fordi de er omfattet av mange følelser (det bunner i en rivalisering på fotballbanen), men også fordi mektige interesser er involvert og som gjør saken uoversiktlig.

Etter å ha lest CAS-begrunnelsen på 93 sider går det an å hevde at Manchester City vant en heldig 2-1 seier fordi motparten ikke var godt nok forberedt og fordi CAS-domstolen ikke er uavhengig slik vi kjenner dem fra ordinære rettssaker.

Valg av dommere

Det er tre dommere i CAS-saker som dette og hver part i saken får oppnevne hver sin dommer. I tillegg oppnevner CAS en formann for tremannsgruppen (det er som regel menn).

I regelverket står det at alle tre dommerne skal være uavhengige og ikke ha noen forbindelser til partene i saken.

I CAS-begrunnelsen står det at det var Manchester City som foreslo panelets formann, portugiseren Rui Botica Santos. Hvorfor står det ikke noe om og det er heller ingenting som tyder på at UEFA protesterte mot forslaget.

Selv valgte Manchester City Andrew McDougall fra advokatfirmaet White and Case som sin dommer. Dette firmaet har kontor i Abu Dhabi og to av klientene er Etisalat og Etihad. Eierne til Manchester City er fra Abu Dhabi og det er disse to selskapene UEFA mente bidro til å pynte på regnskapene til Manchester City.

City hevder at McDougall aldri har jobbet med de to selskapene og det er uklart om UEFA har protestert mot at han ble utnevnt som Citys representant i CAS.

UEFA nominerte den tyske jussprofessoren Ulrich Haas.

Måten dommerne plukkes ut på i CAS åpner for manipulasjon, eller i hvert fall mistenksomhet, og når City både har foreslått formannen av panelet og har en advokat som kan knyttes til Citys sponsorer er det lov å bli mistenksom, særlig når CAS-dommen er 2-1.

Maktforskjell

Når man leser begrunnelsen er inntrykket at UEFA har gjort en svært dårlig jobb i denne saken og at Manchester City har gjort alt de kan for å gjøre UEFA dårlig.

Manchester City sendte hele 12 representanter til høringen i CAS, går det fram av begrunnelsen. UEFA sendte bare seks, men ingen av dem som tok beslutningen om straff i UEFA var med i delegasjonen.

Med andre ord sendte ikke UEFA noen av dem med best kjennskap til saken når de skulle forklare seg i CAS.

Sakens absurditet

Et av stridspunktene i denne saken er om de seks epostene og ett vedlegg som er UEFAs viktigste dokumentasjon (og som dommen fastslår er stjålet gjennom hacking) kunne brukes som bevismateriale.

Manchester City mente nei, men fikk ikke medhold, blant annet fordi CAS-panelet var av den oppfatning at UEFA ikke hadde stjålet dokumentene, men kun refererte til hva Spiegel og andre nyhetsmedier hadde skrevet, og at Manchester City aldri hadde nektet for at epostene var ekte.

Og det er her det lett absurde i denne dommen gjør seg gjeldende.

I UEFAs granskning har Manchester City nektet å utlevere originalepostene og heller ikke besvart telefoner, eposter eller andre henvendelser og dermed ikke gitt svar på spørsmål UEFA har hatt. Det virker som en kalkulert uthalingstaktikk.

Kommentaren fortsetter under bildet.

CAS-panelet mener Manchester City kunne bidratt med mer informasjon på et tidligere tidspunkt.

For når Manchester City kommer til CAS kommer de med det meste av dokumentasjon som UEFA har bedt om og sier til og med at UEFA (slik jeg leser begrunnelsen) ville fått dokumentene hvis de hadde gått til CAS for å få dem utlevert(!).

Det er to haker ved dette: For det første er det ikke lov, ifølge CAS-regelverket å komme med ny informasjon som ikke allerede er gitt til UEFA. Det betyr at CAS har gitt tillatelse til ny informasjon.

For det andre sier CAS-panelet at Manchester City sannsynligvis kunne sluppet unna med en mildere eller ingen straff i UEFA hadde de bidratt med all informasjon med en gang.

CAS-panelet mener at UEFA kunne gjort mer for å få tilgang til dokumentene de ønsket å se. Samtidig ser det ut som UEFA ønsket å få en avgjørelse før Champions League-sesongen starter i år og at de var sikre på at dokumentasjonen de hadde var godt nok til å få dømt City.

Hva om UEFA hadde startet etterforskningen av Manchester City før? Avisartiklene om denne saken startet i 2018. Hadde de startet før hadde ikke UEFA hatt tidspress.

Tidsfaktoren

Tid er et sentralt element i denne saken. FFP-saker har en foreldelsesfrist på fem år. UEFA og Manchester City har vært uenig i om når denne femårsperioden starter og slutter.

City mener at den starter med utgangspunkt i datoen City fikk dommen av UEFA, altså i februar i 2020, mens UEFA mener at den starter når påtalen er tatt ut i mars 2019.

Det betyr at UEFA ville gå nesten ett år lenger bak i tid enn det Manchester City var villig til å akseptere. CAS landet på en dato som var nærmere UEFAs dato enn Citys forslag.*

Samtidig går det fram av dokumentasjonen til CAS at Manchester City sannsynligvis brøt FFP i 2012 og 2013 og at CAS hadde godtatt at saken som UEFA og Manchester City inngikk forlik om i 2014 også kunne vært en del av denne saken om det hadde vært innenfor tidsfristen.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Troverdige vitner?

Sentralt i denne saken er altså seks eposter og et vedlegg som antyder at Manchester City er de samme eierne som sponsorene og at de City ønsket å omgå FFP ved å blåse opp sponsoravtalene slik at Manchester City fikk mer penger til spillerkjøp.

Flere av Citys vitner i CAS var også de som har skrev de omtalte epostene. Slik jeg forstår CAS-begrunnelsen er det mulig å tolke epostene som er skrevet i 2012 og 2013 i den retning at det er de samme eierne og at det legges opp til kunstige sponsoravtaler, men at dette ikke er bevist av UEFA i tilstrekkelig grad.

CAS anmerker også at UEFA ikke har greid å bevise at det som står i epostene faktisk har skjedd og antyder at UEFA manglet konteksten til disse epostene da de tok beslutningen. Det er påfallende at City har vært tilbakeholdne med å bidra til denne konteksten.

På den andre siden stoler CAS-panelet fullt og helt på de samme personene som har skrevet epostene når de i høringene bedyrer sin uskyld og at sammenhengen som UEFA hevder eksiterer ikke eier rot i virkeligheten. Spørsmålet er om vi skal tro mer på hva de sier i CAS i dag enn det de skrev i epostene for åtte, ni år siden.

Utelatt informasjon

I pressemeldingen etter at CAS hadde avsagt sin dom for to uker siden, sto det at hele begrunnelsen skulle offentliggjøres etter at partene hadde fått lese begrunnelsen og kommet med sine innsigelser til hva som skal publiseres av detaljer.

I CAS-begrunnelsen er det kun epostene til Etisalat, som er et offentlig registrert selskap, som er sladdet, og ikke dokumentene til Etihad som er et privat selskap. Det er også interessant å se at mellommannen som betalte pengene fra Etisalat til Manchester City også er anonymisert.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Eksempel på sladdet epost i CAS-begrunnelsen.

Uansett hvordan vi nå vrir og vender på denne saken går Manchester City fri og kan til City-supporters glede spille Champions League førstkommende sesong.

Det eneste som kan omgjøre denne dommen er en anke til sveitsisk høyesterett. Men det tror jeg neppe skjer.

Det er mye som skurrer i denne saken og det er fire spørsmål jeg sitter igjen med som jeg gjerne vil ha svar på:

Hvorfor ga ikke Manchester City all informasjonen UEFA ba om i utgangspunktet? Da ville alle vært spart for runden i CAS. Og hvis de ikke har noe å skjule ville de aldri havnet i denne situasjonen, ifølge CAS-panelet. De har uansett skyld/ikke skyld skapt stor mistenksomhet rundt sin virksomhet.

Hvorfor satt ikke UEFA i gang etterforskningen tidligere og la mer ressurser i denne saken, hvis den var så viktig for dem?

Hvorfor baserer vi rettsfølelsen vår i idretten på et panel der de som skal dømmes kan velge dommerne selv? Dommer i CAS vil alltid kunne mistenkeliggjøres med den ordningen som er nå.

Er FFP modent for endringer. Med statlige aktører med enorme pengesummer og globale forretningsinteresser som investorer i fotballen, fanger ikke dagens ordning opp alle mekanismene som kan bidra til å omgå ordningen.

*I den første versjonen av kommentaren sto det at CAS falt ned på Citys forslag, det riktige er at de valgte en dato mellom de to forslagene og nærmest UEFAs forslag.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/