KOMMENTAR: Straffen for å holde seg til retningslinjene

Da koronapandemien tok oss på senga og regjeringen innførte total nedstenging av det norske samfunnet var den organiserte delen av fotballen noen av dem som tok det største ansvaret. Den stengte ned, permitterte og passet på hvis noen brøt retningslinjene.

Og etter hvert som samfunnet gradvis har blitt åpnet opp igjen, har den organiserte fotballen laget veiledere i samsvar med retningslinjene som norske helsemyndigheter har gitt.

Ofte har klubbenes veiledere vært strengere enn det som myndighetene krevde.

Det absurde i en slik situasjon er at mange i fotballen føler at de blir straffet for at de tok samfunnsansvar. At elitefotballen ruller igjen, er en mager trøst. Mange føler at dugnadsånden de har vist utnyttes til å åpne opp i andre deler av samfunnet. Følelsen av å blir straffet og ikke tatt på alvor bruser i topplokket på mange.

Det er mye snakk om folkehelse, nytteverdi og stolthet hos politikere når de holder taler om idretten. Det virker hult for mange i disse dager.

Trenere, lagledere og andre frivillige (som ikke har vært permittert) har vasket kjegler og baller etter hver trening, sørget for at voksne har hatt kontroll på grupper på fem og fem spillere, og gått med både to-meters og en-meters målebånd for at spillerne skal holde avstanden som veilederne har gitt beskjed om.

Til tross for dette er det fortsatt usikkert om kampene for barn- og unge kommer i gang igjen til høsten og fortsatt kan ikke en stor del av breddefotballen holde på som vanlig fordi de er over 20 år. De samme 20-åringene som er i full jobb, fulle på byen eller driver løkkefotball eller annen aktivitet utenfor den organiserte idretten.

Dette har vært frustrerende for mange. Og for de fleste er det uforståelig.

Noen av argumentene som helsemyndighetene har brukt for å hindre at normal aktivitet kan komme i gang igjen for alle er at reiseaktivitet og kioskkøer øker smittefaren.

Jeg er sikker på at idretten kan komme med en veileder om at alle lag må reise med sparkesykler eller lage lokale varianter seriespill denne sesongen for å forhindre smitte, om det er det som skal til.

Eller at de få tilskuerne som ønsker en brus på kamp, kan gå og stille seg i kø på den lokale dagligvarebutikken som har vært åpen i hele koronaperioden.

Fotballen har hele tiden vært lojal mot det myndighetene har pålagt dem, og mer enn det.

Det som trengs nå er ikke retningslinjer på hva som er lov og ikke lov i fotballen, men konkrete tall på hva samfunnet risikerer på å åpne opp for fotball for alle.

Hvor mange regner norske helsemyndigheter kommer til å bli smittet og i verste fall dø om de åpner opp, gjerne sammenlignet med prognoser om smitte ved åpne barer, køer på Ikea og solbading tett i tett på stranda.

Det som fotballen frykter mest av alt nå er at den normale fotballaktiviteten blir utsatt enda lenger eller kanskje stengt ned igjen fordi smittetallene øker igjen på andre arenaer fordi de ikke forholder seg til det smittevernet som fotballen til nå har vært en av de flinkeste til å opprettholde.

Koronasituasjonen er vanskelig for alle, men det kan ikke være vanskelig å bruke en viss logikk. Logikken bør være alle for en og en for alle, og at de som faktisk gjør den fremste innsatsen på sitt område blir belønnet for det.

Ikke at dem som bryter smittevern skal bidra til at andre blir straffet.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/