KOMMENTAR: Alvoret i breddeidretten

Hadde fotball-EM og OL i Tokyo blitt arrangert etter planen hadde vi garantert fått daglige oppdateringer og selfies av fotballpresidenten (vel og merke hvis Norge hadde kvalifisert seg) og idrettspresidenten fra spennende ting utenfor Norge.

Hvorfor har de ikke brukt EM- og OL-periodene til å reise rundt til lag og klubber som sliter midt i koronakrisen?

Norsk idrett trenger både hjelp og omsorg, også fra dem som er valgt til å representere dem. Ikke bare for å ta selfies, men for å få tilbakemeldinger om hvor skoen trykker for små klubber, for å trekke oppmerksomheten mot områder i Norge som har de største utfordringene, for å få råd, simpelthen vise seg som en representant for grasrota.

I startfasen av koronapandemien var det stort fokus på kompensasjon av tapte inntekter, og etter hvert på åpning av toppidretten og barne- og ungdomsidretten. Men det er først nå at konsekvensene av regjeringens politikk begynner å bli synlig. Det samme med idrettens håndtering av krisen. Derfor trenger norsk idrett tydelige ledere som er til stede hos alle de lagene som de skryter om hver gang de snakker fra talerstolen.

Hadde Norge gjort stor suksess i EM og OL er jeg sikker på at de politisk valgte representantene og resten av toppledelsen i norsk idrett hadde påpekt hvor viktig bredden er for toppen og omvendt, særlig i et lite land som Norge. Den bredden sliter tungt akkurat nå på grunn av koronasituasjonen.

Idretten skal ikke behandles annerledes enn resten av det norske samfunnet. Alle må bidra i en spesiell og usikker situasjon. Men det må gjelde begge veier. Hvis idretten utøver godt koronavett, må den også få anerkjennelse og mulighet til å drive aktivitet innenfor forsvarlige rammer.

Mange har påpekt at det er næringsvirksomhet, arbeidsplasser og skole som bør prioriteres for at hjulene skal holdes i gang og arbeidsledigheten holdes lavest mulig. Og det er sikkert riktig. Men samtidig bør man se på de sosiale konsekvensene.

Det er fristende å dra opp igjen boka som statsminister Erna Solberg skrev i 2011, igjen, for å lage et billig poeng ut av nettopp dette.

Boka het Mennesker, ikke milliarder. Hva om det også hadde vært hennes og regjeringens holdning i denne krisen, ikke bare som et slagord for å virke empatisk i en tid da man bygget seg opp til å bli statsminister og etter at hun av mange har fått merkelappen statskvinne?

De første smittetallene vi fikk i mars og de vi har fått nå i sommer etter at norske myndigheter har lettet restriksjonene for reisevirksomhet og uteliv er urovekkende. Og en utvikling er særlig urovekkende: det ikke er de samme som bringer med seg smitten til landet, som blir hardest rammet av koronaviruset.

Skolene og idretten stengte ned da trusselen var som verst og usikkerheten størst, og er kanskje også de som har laget de strengeste retningslinjene for aktivitet når det gradvis ble åpnet opp igjen.

Det paradoksale er at det kan være disse instutusjonene som må stenge ned igjen, på grunn av lemfeldig smittevern i andre deler av samfunnet. Det føles som en straff, og føles i så fall svært urettferdig for mange av dem som har tatt dette på største alvor. Først som et samfunnsansvar, og deretter som et tiltak for å komme raskt i gang igjen.

Og det er her jeg mener de politisk valgte lederne i norsk idrett ikke har vært synlige nok og vist seg fram i kriker og kroker i Norge for å vise at norsk idrett nettopp ikke handler om milliarder, men om mennesker.

Idrettspresidenten og fotballpresidenten har hatt flere møter med politisk ledelse om hvilke tiltak og retningslinjer som skal gjelde for idretten, og regelmessig har vi fått nye retningslinjer, veiledere og håndbøker om hvordan idretten skal opptre. Det er vel og bra.

Men hvor er engasjementet som viser at de samme politiske lederne leder en folkebevegelse? Husk bredden skaper, toppen?

Fotballforbundet sender ut koronakurs som alle må ta for å spille kamper nå seriespillet kommer i gang igjen neste uke og klubber får retningslinjer om hvordan man skal telle og registrere tilskuere som kommer på kamper i barne- og ungdomsfotballen.

Det kan oppfattes som en byråkratisering som gjør tilværelsen enda mer kronglete for en bevegelse som allerede føler at den gjør en stor innsats for å hindre smitte og som føler at andre benytter seg av dette.

Kulturminister Abid Raja har reist land og strand rundt denne sommeren og tatt selfies med det meste av norske eliteserieklubber. Han skal ha skryt for at han ikke tok EM- og OL-pause.

Om han har lært noe eller fått noen erfaringer som han kan bruke når regjeringen skal lage en ny koronastrategi for idretten vet jeg ikke.

Rajas turné har skapt mye støy og diskusjoner som ikke har noe med koronasituasjonen å gjøre, blant annet at han har tatt billetter fra supporter-grupper som bare har 200 billetter til rådighet.

Hvorfor har ikke de øverste lederne i norsk idrett reist land og strand rundt denne sommeren for å støtte grasrota de representerer, vist omsorg for idrettslag og klubber som har mistet hele lag fordi aktiviteten er lagt ned eller gitt honnør til klubber som har valgt lokale løsninger for godt koronavett, men som idrettsbyråkratiet ikke har fått med seg?

Norske idrettsledere må ta breddeidretten på større alvor i den situasjonen vi er i akkurat nå. Det er lenge til EM og OL, om det i det hele tatt blir noe av. Tida fram til da bør brukes på å vise hvem og hva man representerer og står for, og faktisk stille opp hos dem som møter problemene hver eneste dag.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/