KOMMENTAR: Vi må snakke mer om OL i Beijing i 2022

Det er forferdelige ting som skjer med uighurene i Xinjiang-provinsen i Kina. Det bør få norske myndigheter til å kaste alle avtaler de har gjort med Kina for å selge mest mulig fisk.

Og det bør få norske idrettsledere til å vurdere sitt engasjement i kinesisk idrett og norsk deltagelse i OL i 2022.

Norsk idrett er ikke bare en stor vinteridrettsnasjon som vil slå godt fra seg i OL i 2022 – hvis koronasituasjonen tillater det – men Norge har også et utstrakt idrettssamarbeid som gjør at vi blir delaktig i propagandaen til kinesiske myndigheter i forbindelse med disse lekene.

Fra Xinjiang rapporteres det om opp mot to millioner uighurer i konsentrasjonsleirer som kinesiske myndigheter ønsker å «avradikalisere», partikadre flytter inn i uighur-familier for å kontrollere at de ikke praktiserer islam, de må laste ned egne sporingsapper på telefonen og de må ta DNA-tester for at de skal kunne spores og fordi kinesiske myndigheter ønsker å kontrollere befolkningsveksten til uighurene.

Rapportene som kommer fra Xinjiang-provinsen ligner på det vi så før OL i Berlin i 1936.

Kommentaren fortsetter under lenken.

TV2 satt tidligere i år søkelys på norsk idretts samarbeid med kinesisk idrett og på mange av de utfordringene det fører med seg for norsk idrett.

Men den store diskusjonen om dette bør få noe å bety for norsk deltagelse i Beijing i 2022 eller om norsk idrett bør terminere sitt engasjement på grunn av de grusomhetene vi er vitne til kom aldri.

Det er nå på tide.

Norske skitrenere har i et par år hjulpet håndplukkete barn for å prøve å lage gull av dem til OL i Beijing i 2022. Flere av disse er uighurer og fra trenerhold sies det at de har et stort potensial. De siste månedene har det kommet grusomme fortellinger om barn som blir mishandlet fra de er små for at de skal formes som olympiske håp. Hvilken bakgrunn har uighurene som trenes av norske trenere? Hvilket valg har de hatt?

Når vi ser hva som skjer med medborgerne i Xinjiang er det lov til å bli mistenksom, ja kanskje bli forbanna og oppgitt?

Av forbund, idrettslag, toppidrettsgymnas, private initiativ og trenere som er engasjert i arbeidet med å gjøre Kina til en vinteridrettsnasjon kommer det bare godord. Jeg lurer på om de egentlig vet rekkevidden av det de holder på med?

Undertrykkingen av uighurer foregår på mange måter, også ved å la ikke-uighurer bosette seg i Xinjiang for å gjøre uighurene til et mindretall i sin egen provins.

Og det gjøres ved å lage kinesiske gullmedaljører av uighurer for å vise at de er kinesere gode som noen, ofte mot uighurenes vilje.

Problemet er at vi aldri får anledning til å spørre hvordan disse utøverne har det. De skjermes fra sine egne i sitt eget hjemlandet og de skjermes fra pressen i Norge.

Northug-familien har det siste året hjulpet skiløpere fra Tibet. Tibetanere brukes på samme måte som uighurene i kinesiske myndigheters kampanje for assimilering.

Det hadde vært interessant å høre med utøvere fra Tibet og Xinjiang om hvem de aller helst kunne tenke seg å representere i OL i Kina. Jeg er ikke sikker på om vi hadde fått et ærlig svar eller om svaret hadde vært Kina om de turte å være ærlige.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Det er umulig å oppfatte OL i Beijing i 2022 (slik det var umulig i 2008) som noe annet enn et politiske virkemiddel for å fremstille Kina i et godt lys. Det bør ikke norske myndigheter eller idrettspolitikere bidra til, slik situasjonen er nå.

De må på banen og fortelle oss hvilke konsekvenser det har å si for vårt engasjement for Kina og i Kina når vi ser hvordan uighurene blir behandlet.

Idrettspresident Berit Kjøll har på flere måter en spesiell rolle i denne saken. Hun har tidligere vært sjef for Huawei i Norge, et kinesisk selskap som er knyttet til overvåkingen av uighurene og som ikke får kontrakter i flere deler av verden fordi de mistenkes for å spionere for kinesiske myndigheter.

Hva mener Kjøll om disse påstandene?

Og idrettspresidenten har en spesiell rolle fordi hun er president for en stormakt i vinteridrett og vil få alt søkelyset på seg når disse problemstillingene i økende grad trenger seg på. Den tid kommer stadig nærmere. Hvor viktig er idrettssamarbeidet med Kina, egentlig?

OL har for autoritære regimer de siste tiårene fungert som en åpning til omverden når det ellers har vært stengte dører.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Blant annet har vestlige sikkerhetsmyndigheter bidratt til informasjonsutveksling av sikkerhetsinformasjon og tillatt autoritære regimer å tilegne seg ny overvåkningsteknologi, stikk i strid med vanlig praksis. Det skjedde i forbindelse med Beijing i 2008 og Sotsji i 2014.

Dette er en utfordring for norske myndigheter også i 2022.

I hvor stor grad ønsker vi å bidra til at Kina tilegner seg teknologi som brukes mot den kinesiske befolkningen, og særlig mot uighurene?

Samtidig kan nordmenn som tror de bare er på skileir på en snørik plass i Kina være en brikke i et spill som gir kinesiske myndigheter info om norske politikere og næringslivsfolk som de omgås med når de kommer hjem til Norge.

Alt dette burde bekymre både politikere og idrettsfolk.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/