KOMMENTAR: Bryr ikke norsk idrett seg om menneskerettigheter i Kina?

Over 160 menneskerettighetsorganisasjoner sendte denne uka brev til IOC-president Thomas Bach der de ber IOC om å flytte vinter-OL i Beijing til et annet sted. Begrunnelsen er Kinas mange brudd på menneskerettighetene.

Dette er bare starten på et massivt press mot Kina og IOC i forkant av vinterlekene i 2022.

Flytter ikke OL

I brevet som menneskerettighetsorganisasjoner på alle kontinenter har skrevet under på henviser de til Kinas mange brudd på menneskerettighetene i Xinjiang, Tibet, Hong Kong og Indre Mongolia, og de skriver at Kina ikke er verdig et vinter-OL.

De henviser også til IOCs lovnader i forkant av OL i Beijing i 2008 om at olympiske leker ville føre til en bedring i menneskerettighetssituasjonen i Kina. Det har ikke skjedd. Tvert imot hevdes det i brevet, at OL har gitt Kina mer selvtillit til å bryte menneskerettighetene.

Som vanlig kontrer IOC og IOC-president Thomas Bach slike krav med at de er nøytrale i politiske spørsmål og det kinesiske utenriksdepartementet sier at dette bare er et forsøk på å politisere lekene. Akkurat som lekene ikke er storpolitikk i utgangspunktet.

Lekene i Beijing blir neppe flyttet eller utsatt på grunn av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Det er ikke tradisjon for slikt i IOC og det er for kort tid til lekene starter.

Det eneste som kan føre til at lekene blir utsatt er koronasituasjonen eller at IOC bestemmer seg for at OL i Tokyo – som allerede er utsatt et år – blir ytterligere forskjøvet. Sommer-OL og vinter-OL i samme år som fotbal-VM i Qatar (som har sine egne menneskerettighetsutfordringer) går rett og slett ikke i hop.

Bør skape debatt

Men det betyr ikke at alle som bryr seg om menneskerettigheter og/eller idrett skal sitte stille å se på det som skjer, for det er svært alvorlige ting som skjer i Kina akkurat nå.

Angrepene på demokratiet i Hong Kong og informasjonen om at opptil to millioner uighurer sitter i konsentrasjonsleirer fordi de er muslimer er ikke mindre enn skremmende og man kan mange ganger forundre seg over at vi greier å tenke på å arrangere et idrettsarrangement midt i den situasjonen vi står i.

At IOC ikke med ett eneste ord greier å fordømme de alvorlige bruddene på menneskerettigheter i et land som snart skal arrangere et mesterskap de har ansvaret for, taler sitt tydelige språk. De bryr seg ikke.

Kina har de siste årene med splitt og hersk-teknikk greid å bringe mange aktører til taushet, ikke bare IOC, men også norske myndigheter og norsk idrett.

Norske myndigheter bruker idretten

I forkant av OL i Beijing i 2008 var Norge en liten aktør på alle måter, men OL var stort. Vinter-OL skaper mindre oppmerksomhet, men denne gangen er Norge en stormakt, en stormakt som kan vente stort påtrykk fra menneskerettighetsorganisasjoner over hele verden. Og hva skal de svare?

Ikke bare er Norge en vinterstormakt som herjer i vinter-OL, men norsk idrett har også et inngående samarbeid med kinesisk idrett for å hjelpe dem til å blomstre i sitt eget OL.

Og norske myndigheter har brukt idretten som virkemiddel i sin utenrikspolitikk, og særlig i forbindelse med OL i Kina, for å forsone seg med Kina etter at alt gikk i vranglås da Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010.

Det er i seg selv en politisering av OL. Det vet både IOC-president Thomas Bach og Kinas president Xi Jinping. Og det burde norske myndigheter og norsk idrett være klar over.

I forkant av OL i Beijing gikk NIF etter hvert med på å rette søkelyset mot menneskerettighetsbrudd i Kina. Da var kostnaden lav fordi Norge er en liten sommeridrettsnasjon. Nå er kostanden større både for norske myndigheter og for norsk idrett.

Vi finner mange fine ord om likeverd og menneskerettigheter i politiske dokumenter i norsk idrett. Blir de brukt denne gangen om det som skjer i Kina.

Ser norsk idrett alvoret?

Opprop som de mange menneskerettighetsorganisasjonene kommer med denne gang, får sjelden det utfallet de ønsker. Jeg har tidligere kritisert menneskerettighetsorganisasjoner for at de er for seint på banen i slike sammenhenger.

Det vi nå ser skaper mest sannsynlig bare blest i media og i verste fall en enda skarpere reaksjon fra Kina og IOC fordi de vil unngå at noen slukker den den olympiske ild før lekene er i gang.

På den andre siden er den situasjonen vi nå står overfor svært alvorlig. Noen har sammenlignet det som skjer i Xinjiang med de vi så i Tyskland i mellomkrigstiden. Det er ikke ofte vi snakker om konsentrasjonsleirer lenger, det gjør vi denne gang.

Det som er alvorlig for norsk idrett, ved siden av at man er med å polere fasaden til kinesiske myndigheter, er at det er flere som kommer fra denne regionen som er med på det norsk-kinesiske idrettsprosjektet. Hva mener de om det som skjer i sin egen region? Har norsk idrett satt seg inn i deres situasjon? Ser norsk idrett alvoret i dette?

Uansett svarene på disse spørsmålene har norsk idrett et stort problem. Et problem som bare blir verre og verre, jo nærmere vi kommer 2022.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/