KOMMENTAR: Privilegerte utøvere ønsker ikke ubehageligheter

Olympiske leker er et politisk fesjå for arrangører og IOC. Hvorfor kan ikke utøverne også få bruke det til å markere sine politiske holdninger?

NIFs utøverkomité har kommet frem til at det ikke er ønskelig å åpne for politiske markeringer på den olympiske seierspallen eller under åpnings- og avslutningsseremoniene.

Det er den såkalte regel 50 i det olympiske charter de henviser til. Det skriver NIF i en pressemelding i dag.

Det er sikkert velment, men det er svært naivt og passer fint inn i IOCs PR-kampanje for å tie i hjel brysomme personer under OL.

NIFs utøverkomité kommer sjelden med uttalelser om hvordan verden bør være og se ut. Det er derfor fint å se at de har diskutert den omstridte regel 50 i det olympiske charter som regulerer ytringer under OL. Spørsmålet er hvor gode denne diskusjonen har vært.

I regel 50 i det olympiske charter står det at «alle former for demonstrasjoner av politisk, religiøs og rasebasert propaganda er forbudt på alle olympiske arenaer».

Det innbefatter OL-landsbyen, medaljeseremoniene, åpnings- og avslutningsseremonien og på alle andre offisielle seremonier under lekene.

I tillegg må de forholde seg til lokale lover og regler, som kanskje forbyr andre former for markeringer og ytringer.

For ordens skyld: de som sitter i NIFs utøverkomité er Astrid Uhrenholdt Jacobsen (leder), Øyvind Watterdal (nestleder), Andrine Benjaminsen, Anna Margrete Sletsjøe, Birgit Skarstein, Eldar Rønning, Lena Schrøder, Morten Minde, Stian Skjerahaug, Thea Therese Vingmark Næss.

Utøverkomiteens beslutning er spesiell av flere grunner (og ikke bare fordi den kommer på en fredag).

Ikke bare passer den som hånd i hanske for IOC og IOCs utøverkomité som er styrt av de mektige lederne i IOC, med IOC-president Thomas Bach i spissen.

Dette er den offisielle linjen til IOC. De er sikkert glad for denne håndsrekningen.

Men kanskje viktigst viser beslutningen null forståelse for andre mennesker i andre deler av verden som sliter med større problemer enn fluorforbud, langtekkelige dopingkontroller og vanskeligheter med å kombinere toppidrett og utdanning.

I mange deler av verden er idretten for mange utøvere den eneste måten å klatre i samfunnet på og den eneste arenaen de kan bli sett og hørt på.

Black Lives Matter-bevegelsen har nådd flest mennesker globalt nettopp gjennom idretten og vi har sett utøvere over hele verden knele i sympati med alle afro-amerikanere som er offer for politibrutalitet hver dag.

Hadde det ikke vært for idretten hadde vi kanskje ikke sett eller brydd oss om det som skjer i USA. Hvorfor kan ikke en afro-amerikansk utøver (eller andre utøvere) vise sitt politiske engasjement på podiet i OL i Tokyo eller i andre OL-sammenhenger?

Eller en iransk utøver få protestere mot at en av de mest profilerte utøverne i landet er drept av myndighetene fordi han deltok i fredelige protester i sitt hjemland?

Og ville NIFs utøverkomité sendt Tommie Smith og John Carlos hjem fra Mexico igjen hadde de vist sine svarte hansker i dag?

Det er nemlig ikke alle land som har utøverkomiteer slik NIF har som kan diskutere seg fram til hva som er rett og galt og som kanskje bare har en mulighet til å ytre seg i offentligheten, nemlig gjennom å trene hardt, vinne og så bli sett og hørt.

I pressemeldingen til NIFs utøverkomité står det at «Utøvere kan komme under press fra ulike grupper eller myndigheter om å markere spesielle politiske saker. Det vil være en svært krevende situasjon for de utøverne som må målbære slike synspunkter, og for de andre utøverne på podiet».

Presset på utøvere er der uansett, særlig i autoritære land. Land i Midtøsten instruerer sine utøvere til å protestere mot israelske utøvere og ber dem forlate seierspallen om de må stå sammen med utøvere fra Israel og utøvere fra forskjellige land blir bedt om å snakke varmt om sine politiske ledere, for å nevne noe.

En utøverkomité bør tale utøvernes sak, ikke komme med utspill som faktisk støtter dem som ønsker å undertrykke.

Hva om utøverkomitéer i demokratiske land kunne bidra til å åpne opp for utøvere som ønsker å si fra om urett i sine egne land og dermed bruke idretten som en arena til å stå imot det presset mange utøvere i dag føler fra nettopp de regimene som i dag får bruke OL som en arena for å fremme politisk propaganda?

Og når det gjelder utøveres ubehag: det er som regel mest ubehagelig å stå fram med sine synspunkter om temaer som de vet skaper debatt og konflikt.

Og det blir verre når dem som vanligvis ønsker å omgi seg med begrep som idrettsfamilien ønsker et forbud mot ytringer fordi det er ubehagelig for dem som ser på. Man trenger ikke være enig i budskapet, men man kan ha sympati.

Hva om man mer ser på dette som en mulighet til å bruke idretten til noe positivt, enn et problem som ødelegger den fine rammen rundt de olympiske leker?

Og hva med steder som arrangerer leker som driver politisk undertrykkelse?

Utøvere har sjelden mulighet til å påvirke hvor de olympiske leker skal arrangeres og titt og ofte legges lekene til totalitære og autoritære stater som både bruker arrangementet til å drive politisk promotering og som virkemiddel for å undertrykke egen befolkning.

Hvis man åpner opp for mer ytringsfrihet under lekene – og ikke mindre – kan disse statene møte flere protester eller markeringer som bidrar til oppmerksomhet om det som foregår i disse landene. Og det kan gjøre det mindre attraktivt for disse landene å arrangere lekene.

Politisk nøytralitet under lekene er kanskje en fin tanke, selv om den er utopisk, og den virker mer som et virkemiddel for stater vi ikke liker å sammenligne oss med enn som et virkemiddel som skal bidra til edel kappestrid på idrettsbanen.

Demokratiske land og demokratisk anlagte utøvere må tåle at andre sier hva de mener, også etter at de har vunnet medalje i OL.

Det er et lite paradoks at det nettopp er Astrid Uhrenholdt Jacobsen er en av dem som skriver under på denne pressemeldingen.

Under lekene i Sotsji i 2014 fikk nemlig hennes lagvenninner reprimande av IOC fordi de gikk med sørgebånd for å markere at hennes bror var død. Det var regel 50 i det olympiske charter som var begrunnelsen.

Det var en markering absolutt alle bortsett fra IOC og de russiske OL-vertene støttet og det var vanskelig for de fleste og se at det i det hele tatt kunne knyttes til propaganda, slik regel 50 setter regler for.

Det som var problemet i denne saken var at IOC og russiske myndigheter fryktet at denne markeringen ville føre til at andre land og utøvere begynte å markere saker som var ubehagelig for dem. Et føre-var-prinsipp som er tilpasset regimer som ikke ønsker at politiske markeringer skal ødelegge leker som i seg selv er storpolitikk.

Det er også et paradoks at jo flere regler man lager mot politiske ytringer, jo mer debatt om politikk blir det.

Istedenfor å slå hånden til utøvere som ønsker å formidle et budskap fra seierspallen og som kan bidra til en bedre verden, og på den måten gjøre det behagelig for IOC, kunne utøvere fra et av verdens rikeste land heller ha utformet et budskap som støttet dem som har idretten som eneste arena til å kjempe for sin sak og dermed bidra til at andre utøvere får det bedre.

Nå gjør de det motsatte.

Det vi ser nå er privilegerte utøvere som ønsker å lukke øynene for politiske markeringer fordi det er ubehagelig for dem.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/