Maradona – tidenes største fotballspiller

Jeg vet hvem som er tidenes beste fotballspiller. Det er Maradona. Ingen over, ingen ved siden av!

Dette er selvfølgelig en vanskelig, om ikke en umulig, diskusjon, en diskusjon som vanligvis ender i krangel eller splittelse. Er det fordi vi mangler klare kriterier?

Tidspunktet du er født har kanskje mest å si for hvem du velger som tidenes beste fotballspiller. Er du født på 1950-tallet er sjansen stor for at du sier Pele stor, er du født på 1960-tallet er sjansen stor for at du velger Johan Cruyff, er du født på 1970-tallet er det Maradona, 1980-tallet Zinedine Zidane og 1990-tallet Lionel Messi. Eller noe der omkring.

Har du sett en god spiller i spillerens glansdager er sjansen stor for at du velger nettopp den spilleren. Spørsmålet er om vi trenger andre begrunnelser enn det?

Om vi våger å ta debatten mener jeg det er to dimensjoner som avgjør hvilken spiller vi havner på.

Den ene dimensjonen er selvfølgelig det som foregår på fotballbanen.

For noen år siden kåret jeg Hans-Jørgen Nielsens roman Fodboldenglen til tidenes beste idrettsroman. Romanen kom ut i 1979 og der tar Hans-Jørgen Nielsen et oppgjør med den radikale venstrebevegelsen i Danmark på den tiden. Og fotballen symboliserer alt som er godt og alt som er vondt.

Boka er vond, men det er én sekvens i boka som har gjort et enormt inntrykk på meg. Det er beskrivelsen av hvordan man rangerer de beste fotballspillerne, en rangering jeg mener kan brukes når vi diskuterer verdens beste fotballspiller. Nielsen deler fotballspillerne inn i tre kategorier.

Fotballens poeter. ”[d]er er dem, der ser de huller, du selv og enhver anden klovn står og ser fra tribunen, så du bliver glad og bekræftet, når bolden falder, som den skald.

Så er der dem, der pludselig får deg til at se et hul, du selv og andre måske kunne have set med større vågenhed, de giver dig medrivende overraskelser.

Men så er der dem, der selv laver hullet, hvor der ikke burde have været hul, det er åbenbaringernes ophavsmænd, alle tekniske og kropslige færdigheder er forudsat, de virkelige kvaliteter ligger i den skabende tilegnelse og forvandling af hele situationer, et enkelt umulig træk, en brat vending, en aflevering, der ikke burde være plads til, og pludseligt er alt annerledes, fuldt af mulighed, ja, den slags spillere behøver ikke engang have bolden for at lave deres åpnebaringer, de kan være spillets poeter uden at føre det store ord.” (Nielsen 2001 [1979], s. 31-32)

Jeg får tårer i øyekroken hver gang jeg ser tv-bilder av Diego Maradona på fotballbanen. De beste fotballspillerne er poeter og de trenger ikke engang ha ballen for å være god.

Men Maradona har også vært stor i kjeften og mange ganger tatt munnen og nesa for full. Og da kommer vi inn på den utenomsportslige dimensjonen.

For noen år siden diskuterte jeg med en av Russlands fremste idrettshistorikere. Da vi skulle sette opp en liste over de beste fotballspillerne og idrettsnavnene i verden leverte vi to helt forskjellige lister. En av grunnene var at han definerte idrett på en annen måte enn meg. Han hadde for eksempel med et par ballettdansere.

Og når vi begrenset oss til fotballspillere utelot han spillere som hadde dopet seg eller hadde levd et utsvevende liv utenfor idretten.

Maradona var for eksempel ikke på liste over verdens beste fotballspillere, av den grunn. Lev Jasjin var heller ikke med fordi han var for vennlig overfor det kommunistiske regimet i Sovjetunionen, ifølge ham. Noe forbanne tull, tenkte jeg.

Jeg stusset også over at denne vurderingen kom fra en russer – han hadde flere landsmenn å ekskludere enn meg, tenkte jeg.

Men diskusjonen var interessant – hvordan definerer du en idrettshelt, hvor går grensen for ugagn og hva skal du dømmes etter?

Spørsmålet vi må stille oss når vi diskuterer store spørsmål som dette er da om livet utenfor fotballen har noen betydning? Selvsagt har det det.

At Maradona kommer fra fattige kår og blir en verdensstjerne som vi ikke har sett maken til verken før eller etter, har betydning for hvordan vi vurderer ham som fotballspiller.

Levd liv utenfor fotballbanen gir en ekstra dimensjon som forsterker inntrykket av storhet. Men det gjør også at vi unnskylder mye av det som skjer utenfor fotballbanen.

Når Maradona pleier omgang med Fidel Castro, Hugo Chavez, Carlos Menem og Ramzan Kadyrov, for å nevne noen, lefler han kanskje med politikere som han burde holdt seg unna? Eller er det bare et tegn på at han når gjennom til absolutt alle og at han har det hyggelig uansett hvem han møter?

Og når kokain- og rusproblemer dominerer de fleste dokumentarer som kommer om fotballelegenden er det lov å tenke at barna dine ikke burde følge i hans fotspor. Samtidig som vi unnskylder ham og tilgir ham.

Maradona har gudestatus og når du ser bildet av Maradona i Messias-positur på Azteka-stadion i Mexico etter VM -gullet i 1986 og du vet at han i dette mesterskapet har brukt hånda for å score mål mot England i en tid da Argentina og Storbritannia var i sterk konflikt om Falklandsøyene er det tross alt noe poetisk over det hele. Det er en sammenheng mellom det som foregår før og etter at fløyta går.

Det er kanskje det som gjør han til tidenes beste fotballspiller?

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/