KOMMENTAR: Kjekkastonen i koronadebatten bør dempes

Midt i en debatt om homohets og rasisme og holdninger i fotballen foregår det høylytt og til dels ufin debatt om koronatiltak i fotballen. En idé hadde kanskje vært å holde den samme standarden i alle disse debattene?

Det har utviklet seg et kraftig munnhuggeri om landskampen mellom Norge og Israel skulle spilles eller ikke, en kamp som mange i utgangspunktet for de fleste var meningsløs.

Kampen ble avlyst etter at helsemyndighetene grep inn.

På begge sider kan det være lurt å dempe seg litt.

Kommentaren fortsetter under Twitter-tråden.

Idiotforklart

NFF ville at kampen burde spilles og mente at smittevernsprotokollene utviklet av UEFA var sikkerhet for at dette kom til å foregå i forsvarlige former. I tillegg var det ranking-poeng å spille om, mente de.

Flere motstandere av at kampen skulle spilles mente, i tillegg til at kampen i seg selv ikke var så viktig, at det var uforsvarlig å spille kampen så lenge det var innført svært strenge koronatiltak i Oslo fordi smittekurven er i sterk vekst.

Tonen i debatten har vært hard og i forkant av kampen har de fleste idiotforklart sine motdebattanter.

I forkant av kampen ble det kjent at en av de israelske spillerne var smittet av korona og etter at kampen ble avlyst har det kommet fram at en av de norske spillerne har testet positivt. Det er flere som kommer til å bli idiotforklart i dagene som kommer og mange som kommer til å si «hva var det jeg sa»?

Kommentaren fortsetter under Twitter-tråden.

Trekke pusten med munnbind

Kanskje alle sammen burde trekke pusten litt (gjerne med munnbind) og tenke litt over hvordan og hvorfor vi kjemper for vår sak i denne debatten.

For det første er det stor usikkerhet om hvilke tiltak som fungerer og ikke fungerer. Selv helsemyndighetene er usikre og noen ganger må de treffe beslutninger som er upopulære og håpe på at det er den riktige avgjørelsen.

Kritikken mot myndighetene når det gjelder korona ligner veldig på måten etterretningstjenesten møter: vi ser lett når det går galt, men ser ikke alle gangene det går bra.

Om det er UEFAs smittevernprotokoller eller tiltakene til landets myndigheter som hindrer spredning eller begge deler er ikke alltid lett å si.

Et godt eksempel på at alt kan gå galt er Champions League-kampen mellom Liverpool og Athletico Madrid i Liverpool 11. mars i år.

I etterkant er det kommet fram at 41 koronadødsfall kan knyttes til denne kampen som ble spilt foran 52.000 tilskuere. I denne situasjonen sviktet både nasjonale myndigheter og UEFA.

Kommentaren fortsetter under lenken.

UEFA og NFF har nølt seg fram

Inntil UEFA fikk etablert smittevernsprotokoller tok de ikke korona på alvor. I lengre tid ønsket de ikke å diskutere om fotball-EM skulle arrangeres i år eller ikke.

Til slutt ble de tvunget til å utsette mesterskapet til neste år og nå diskuterer UEFA om EM skal arrangeres i ett land og ikke tolv fordi smittesituasjonen er forskjellig i alle de landene som i utgangspunktet skulle arrangere mesterskapet.

Kommentaren fortsetter under lenken.

Nå er situasjonen selvfølgelig annerledes, men samtidig fortsatt uoversiktlig. Det bør gjøre alle i denne debatten mindre skråsikker.

For det andre er dette også et spørsmål om toppidrett skal prioriteres i en situasjon der mange andre må sitte stille og begrense omgang med venner og familien og sette seg selv i karantene med en gang noen i nærheten har fått påvist smitte.

Med andre ord er fotball (og annen idrett) så viktig at vi skal bruke ressurser på at det skal holdes i gang når andre samfunnsinstitusjoner låses ned?

Smittevernsprotokollene til helsearbeidere og andre som er i førstelinjen er mye strengere enn de som gjelder for fotballspillere.

Slik må det være, men det kan føles meningsløst for dem som er i førstelinjen å leve et liv i askese, men andre får reise rundt og gjøre som de vil.

Signaleffekten

For det tredje dreier dette seg også om signaleffekter for resten av idretten. På breddenivå følges strenge koronaregleregler. Unger får redusert tilbud og mange lag og klubber har mistet utøvere fordi tilbudet er borte eller kraftig redusert.

Men situasjonen har endret seg stort siden mars. Da stengte man ned organisert idrett og tillot uorganisert idrett, selv om den organiserte idretten var best i landet på smittevern.

I oktober er innretningen en annen, nå får den organisert barne- og ungdomsidretten lov til å fortsette nesten som normalt, mens den uorganiserte idretten får større begrensninger.

Men fortsatt er de over 19 år fortsatt forhindret fra å drive sin idrett, selv om de også kan følge protokoller som hindrer smitte.

Hvorfor skal NFF tviholde på «meningsløse» landskamper, mens store deler av den voksne befolkningen får spille fotball i organiserte former?

Mange mener at dette er en utidig forskjellsbehandling og at det viser at NFF bryr seg mer om elitefotballen og mindre om medlemmene i breddefotballen.

Hadde NFF vært tidligere ute med å si at de ikke ville spille Nations League-kampen mot Serbia på fastsatt dato i mars i år (den ble til slutt utsatt og Norge tapte da den til slutt ble spilt) og tidlig sagt at Israel-kampen som har skapt voldsom debatt denne gang burde avlyses, fordi den ikke var viktig nok i den situasjonen vi er oppe i, hadde det vært lettere å forsvare seg mot kritikk ved senere anledninger.

Alvoret i situasjonen

Det mange opplever nå er at NFF ikke har skjønt alvoret og at de forskjellsbehandler. Dette er argumenter som får mer vann på mølla når det viser seg at en av de norske spillerne er smittet av korona.

Mange som ønsker at fotballen bør spilles på mest mulig normalt vis argumenterer, til tross for koronafare, at befolkningen trenger underholdning nettopp fordi vi trenger underholdning i situasjonen vi er oppe i, så lenge vi unngår smitte.

Det er særlig fotballsupportere og rettighetshavere til fotballkampene som sier dette. Det ultimate spørsmålet er da hvorfor fotballen skal gå foran annen aktivitet som må innstille sin virksomhet? Er samfunnsverdien så viktig at fotballen bør gå foran?

Alle ønsker at den aktiviteten man selv er mest interessert i skal få fortsette i mest mulige normale former. Det gjelder ikke bare fotballelskere. Det skaper engasjement og det er bra, men det bør ikke ende i skråsikkerhet og idiotforklaring av andre. Til det er usikkerheten for stor.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/