KOMMENTAR: Therese Johaug, russiske dopingsyndere og tilgivelse

Det har nok en gang oppstått en hissig debatt om Therese Johaugs dopingdom. Denne gangen fordi Johaug er blitt tildelt Egebergs Ærespris (eller Kammerherre Egebergs Ærespris, som den egentlig heter).

Det har blitt en uforsonlig debatt om tilgivelse der motstanderne av prisen mener at hun overhode ikke fortjener prisen fordi hun har en to års dopingdom bak seg.

Et av kriteriene for å få prisen er at idrettsutøveren (som må være god i to idretter) er å være en god rollemodell.

Flere har ment at Johaug ikke fortjener prisen fordi hun har en dopingdom og fordi hun brukte et år på å ta på seg ansvaret for å smøre på leppesalven som ga henne en dopingdom på 18 måneder.

De som forsvarer henne mener at hun er ferdigsonet og siden dopingdommen dreier seg om uaktsomhet så er det helt greit at hun mottar prisen. Hun er tross alt en rollemodell i løypa og på banen.

Jeg skal ikke legge meg opp i om Johaug fortjener prisen eller ikke annet enn å si at utøvere som vinner mye på idrettsbanen strengt tatt ikke trenger flere diplomer for å bevise at de er gode atleter – de har jo tross alt fått premie for de gode prestasjonene.

Og så er det forskjell på å få tilgivelse og å få en ærespris. Det er kanskje det denne debatten egentlig dreier seg om.

Russisk dopingsynder opphav til amerikansk dopinglov

«Man måste jämföra», var gjennomgangsreplikken til hovedpersonen Ingemar i Lasse Hallströms film «Mitt liv som hund».

Og i denne saken er det litt fristende å følge Ingemars råd.

For nesten samtidig som Therese Johaug måtte forsvare at andre ønsket å tildele henne en pris vedtok det amerikanske sentatet den såkalte Rodchenkov Act.

Det er en dopinglov som blant annet gjør det mulig å straffeforfølge eller gi bøter på opptil 10 millioner kroner til dem som kan knyttes til doping i konkurranser der amerikanske utøvere, TV-selskaper eller sponsorer er delaktig.

Amerikanske idretter som NBA, NFL, MBL og NHL er unntatt fra denne loven.

Denne loven har av mange blitt hyllet av dopingmotstandere verden over og av flere blitt sett på som et steg i riktig retning i kampen mot doping og loven er på mange måter sydd over samme lest som lovgivningen som er brukt til å straffe alle dem som er arrestert i forbindelse med korrupsjon i FIFA.

Det paradoksale er at denne loven er oppkalt etter en av de verste dopingsvindlerne i historien, Grigorij Rodtsjenkov, mannen som sto bak det omfattende dopingprogrammet før og under vinter-OL i Sotsji i 2014.

Møter med russiske dopingsyndere

Sammen med Ekstra Bladets Jan Jensen møtte jeg Rodtsjenkov på hemmelig sted i USA i 2018 og vi fikk vite mange nye detaljer om det som skjedde i og rundt OL i Sotsji.

Det var en sjarmerende mann vi satt sammen med, selv om vi ikke kunne se ansiktet hans fordi han satt med finlandshette på, og det virker som han ønsker å gjøre opp for seg.

Denne adferden gjør at mange, særlig i Vesten ønsker å tilgi ham, blant annet fordi han kan bidra til å skade Russland.

Men han har ikke bare blitt tilgitt av mange, han har også fått mange priser. Den første anerkjennelsen og prisen han fikk var Oscar for filmen Icarus i 2018, som ble produsert av den amerikanske regissøren Bryan Vogel.

Nesten samtidig som Johaug fikk Egebærgs Ærespris ble boken The Rodchenkov Affair kåret til William Hill Sports Book of the Year i Storbritannia og Rodtsjenkov fikk ca. 350.000,- kroner i prispenger.

Boken kom ut i sommer og forteller på mange måter det vi allerede har hørt før, men nå altså i bokform.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Møte med Grigorij Rodtsjenkov på hemmelig sted i USA i 2018. Foto: Jan Jensen.

Spørsmålet er om Rodtsjenkov fortjener priser utover det å bli tilgitt?

Det mente Ian Ridley at han ikke fortjente. Han var nominert til den samme prisen og sa fra seg prispengene på ca. 35.000,- kroner av «moralske og etiske» grunner.

Grigorij Rodtsjenkov lever i skjul i USA i frykt for represalier fra Vladimir Putin og russiske hemmelige tjenester.

Det samme gjør ekteparet Vitalij Stepanov og Julia (tidligere Rusanova) Stepanova.

Det var på mange måter de to som startet opprullingen av det omfattende russiske dopingprogrammet, da de med skjult mikrofon sto fram i den tyske journalisten Hajo Seppelts dokumentar Top Secrety Doping – How Russia Makes Its Winners, og der de avslører omfattende dopingsvindel i russisk friidrett.

Begge måtte flykte fra Russland på grunn av denne dokumentaren og lever nå i skjul på hemmelig sted i Russland.

De har i år i samarbeid med den britiske journalisten David Walsh (en av dem som avslørte Lance Armstrong) gitt ut boken The Russian Affair, en hjerteskjærende historie om kjærlighet og doping i Russland, et deprimerende portrett av et gjennområttent russisk antidopingsystem.

Offer for russisk dopingsystem

Julia Stepanova var en del av det russiske dopingprogrammet og Vitalij var antidopingjeger i Det russiske antidopingbyrået og som på den ene siden rapporterte til WADA om russisk doping, samtidig som han på den andre siden tviholdt på Julia selv om han visste at hun drev med systematisk doping.

Hun ble utestengt for doping i to år og det var i denne perioden at hun gikk med på å avsløre det russiske dopingsystemet sammen med sin ektemann.

Det var dette systemet som Grigorij Rodtsjenkov hadde bidratt til å bygge opp.

Jeg har møtt Julia og Vitalij flere ganger og de betaler virkelig for sitt offer, og de mener at Grigorij Rodtsjenkov ikke fortjener noe som helst av heder eller ære for det han har gjort mot henne og resten av russisk idrett.

– Rodtsjenkov betraktet oss som veddeløpshester som de kunne dope og tjene penger på. Rodtsjenkov kunne stoppet dette for mange år siden hvis han ville, sa Julia til Jan Jensen og meg på en konferanse i Colorado Springs i fjor høst.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Julia Stepanova på talerstolen på Play the Game i Colorado Springs i 2019. Vitalij venter på ordet. Foto: Thomas Søndergaard/Play the Game.

I en slik kontekst blir Johaugs Ærespris ganske ubetydelig og provinsiell og det merkelige er at mange av oss kan gå til angrep på henne og juryen for denne prisen og samtidig tilgi og gi priser til personer som har gjort langt verre ting enn å bli tatt for å smøre på seg en leppesalve med anabole steroider.

Forskjellen er kanskje at noen har et valg og andre ikke har et valg og at ofrene man gjør får forskjellige konsekvenser avhengig av hvor du kommer ifra og hvem du kjenner.

«Man måste jämföra»

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/