KOMMENTAR: Korona avslører hvor lite vi kan om idrettspolitikk

Koronapandemien har gjort idretten til kasteball i den nasjonale og kommunale krisehåndteringen. Og mangel på kunnskap om idrettspolitikk har aldri vært mer tydelig enn i det året som har gått. Det er det mange grunner til.

Da nasjonale myndigheter stengte ned Norge for over ett år siden ble også idretten rammet hardt. Viktig dugnadsarbeid ble stoppet og aktivitet for hundretusenvis av barn, ungdom og voksne ble satt i bero.

Mange innenfor idretten mislikte dette sterkt, men holdt optimismen oppe med egne opplegg for egentrening og etter hvert med organisert trening med strenge koronaregler.

Nasjonale og kommunale myndigheter i hele landet var mer liberale overfor andre grupper enn idretten og da smittetallene økte igjen, måtte idretten nok en gang gå i dvale.

Mange følte at de fikk dobbelt straff. Oppfatningen var at myndighetene verken skjønner eller verdsetter funksjonen til idretten.

De første kompensasjonsordningene traff ikke slik de skulle og det en bekreftelse på at kunnskapen om idrettspolitikken blant regjeringen og ledende politikere var svært lav. I tillegg virket idrettspresidenten passiv og ble oppfattet som en forlengelse av myndighetenes politikk. Da blir det ekstra vanskelig for politikerne å vite hva idretten står for og vil.

Grovt sett kan idrettspolitikk deles opp i to.

Vi har politikk i idretten. Den dreier seg om hvordan idretten styrer seg selv. Det kan være alt fra likestilling i hoppbakken, rasisme på fotballbanen og hvordan man skal straffe dopingsyndere. Dette er selvsagt ikke løsrevet fra resten av samfunnet, men i hovedsak dreier dette seg om idrettens egne demokratiske prosesser.

Og så har vi idrett i politikken. Den dreier seg om hvordan politikere fra politiske partier bruker idretten som virkemiddel i politikken for å oppnå egne mål. Å søke om ski-VM for å øke turismen, målrettede midler til idretten som skal sørge for at nordmenn går ned i vekt eller bruke idrettshaller som vaksinerom er eksempler på dette.

Når nå idrettsledere må bruke argumentet om at stengte idrettshaller og baner ikke bare fører til stort frafall og at mange slutter med sin idrett fordi tilbudet blir borte, men også at det går på folkehelsa løs, er det et desperat rop fra idretten som må bruke argumenter som politikere (forhåpentligvis) skjønner.

De må bruke argumenter som appellerer til politikere for å få hjelp til å drive med det som er deres egentlig formål: å aktivisere barn og voksne i alle aldre med noe de syns er morsomt og samtidig meningsfylt.

Dette er ikke noe nytt, men har kommet tydeligere fram under koronapandemien.

Hvorfor blir det sånn?

Det er nemlig et paradoks at den største norske frivillige bevegelsen i Norge, som er godt organisert og som har vært av de beste i klassen på koronavettregler skal stenges ned, mens uorganisert aktivitet og andre grupperinger som ikke begrenser seg selv på samme måten i den situasjonen vi er oppe i, får holde på nesten som normalt.

Og at idretten må stenge ned igjen fordi andre ikke holder seg til spillereglene virker ekstra meningsløst for de fleste i idretten.

Årsaken til at det blir sånn er flere.

For det første er idretten ikke en del av den daglige politikken, i hvert fall ikke på nasjonalt nivå.

Finansieringen foregår via Kulturdepartementet uten at det går over statsbudsjettet. Det har på den ene siden ført til at idretten ikke blir en del av budsjettkampen på Stortinget og til at få politikere bruker tiden på idrettspolitikk.

På den andre siden fører det til at mange i idretten tar pengene som kommer for gitt og at de ikke greier å argumentere for hva de skal prioritere av idrettsformål når de får spørsmål om det.

OL-debatten vi hadde om OL i Oslo viste at idrettslederne var dårlig til å argumentere for hvorfor og hvordan de skulle får OL. De var ikke vant til å debattere sitt eget fagfelt med dem som ikke kjenner til idrettspolitikken.

For det andre og i forlengelsen av dette er det en utfordring at både topp og bredde organisert under samme tak. Det gjør at idretten kommer i en spagat når de både skal argumentere for å holde eliteidretten i gang, planlegge OL og sørge for at barn og unge får den støtten og oppmerksomheten de trenger.

I en slik situasjon blir vanskelig å se hva idretten prioriterer og det gjør at myndighetene kaster seg på de tiltakene de selv mener kan gi dem mest mulig eksponering.

Hadde idretten vært tøffere i sine prioriteringer og vært tydelige på disse i sin omgang med nasjonale politikere tror jeg vi hadde sett en annen koronapolitikk enn det vi har fått se til nå.

For det tredje har idrettspolitikk tradisjonelt vært et felt som har vært lite dekket i media.

Med avlysninger av en rekke arrangementer i inn- og utland i fjor og i år og stor usikkerhet om arrangementer senere i år har alt blitt politikk i idretten.

Hvilke protokoller skal man innføre for å få spille fotballkamper, skal man prioritere vaksine til utøvere før OL i Tokyo, bør man få reise til utlandet for å konkurrere og hvilken helserisiko tar man hvis man konkurrerer med utøvere fra andre land?

Selv høydehusdebatten har blusset opp igjen på grunn av koronaen.

Og et viktig spørsmål som har dukket opp er om man i det hele tatt skal prioritere eliteidrett og internasjonale konkurranser når resten av samfunnet er lammet.

Er dette stoff til sportssidene eller er dette stoff som skal behandles på lik linje med alt annet nyhetsstoff.

Dette er problemstillinger som aldri har vært mer viktig å ta stilling til enn akkurat nå og den situasjonen vi er oppe i er en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot de politiske sidene av idretten. Det vil bidra til at kunnskapsnivået om idrettspolitikk øker i hele samfunnet.

Så får vi håpe at vektleggingen ikke dreier seg om hvilke idretter og mesterskap de forskjellige mediehusene har rettigheter til, men at det dreier seg om idrettens plass i samfunnet.

Med jevne mellomrom kommer det forslag om at vi trenger en idrettsminister i Norge fordi vi trenger en dedikert statsråd som kun tar for seg idretten.

Ved siden av at idrettsminister er en historisk belastet ministerpost, mener jeg at det er et sidespor.

Både fordi en idrettsminister i dagens Norge vil få et svært lite budsjett, men også fordi det skaper uklare skiller mellom politikken i idretten og idretten i politikken.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: